Fremtidens hermeneutikk
Forskning. Marginale bieffekter av forskningen begynner å sive inn som mål for forskningen. Middelet blir målet. John-Arne Røttingen synes helt fortapt i en fortelling om at vi må dokumentere og kommunisere om forskningens «impact», skriver postdoktor ved Universitetet i Oslo, Kristian Bjørkdahl.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Med den slappeste concessio jeg har sett på en veldig god stund, svarer Forskningsrådets direktør, John-Arnulf Røttingen, på min klage om at vi forskere bes agere som spåkoner: Han skriver at jeg har et «morsomt poeng», men at jeg – akk! – nok ikke har rett.
Vel, jeg mente ikke å være morsom. Og akkurat som Forskningsrådets direktør ikke heter John-Arnulf, heter jeg heller ikke Bjørkedahl, selv om direktøren finner det for godt å kalle meg nettopp det. Med humor, men uten denne E-en, må jeg be om å bli tatt på alvor.
Vi forskere bes her bedrive det vi kan kalle en «fremtidens hermeneutikk».
Kristian Bjørkdahl
Min intensjon har nemlig vært helt seriøs. Mitt innlegg var uttrykk for en økende frustrasjon rundt den meningsløse og kontraproduktive styringsiveren som brer om seg i forskningssektoren, og som Forskningsrådet er en sentral pådriver for. Frustrasjonen er forresten ikke min alene; den finnes bredt, og sitter dypt, i mange forskningsmiljøer.
Den stadige pensingen inn mot forskningens «impact» er i denne sammenhengen bare ett av flere sykdomstegn, men siden det tross alt var dette som avfødte utvekslingen, skal jeg forsøke å begrense meg.
Røttingens eneste svar på mitt poeng om at forskningens fremtidige impact ikke kan stipuleres, er dette: «Det er ikke behov for å spå for å kunne drøfte hvordan forskningen kan få en effekt». Med andre ord mener Røttingen at det å «spå» er noe annet enn å «drøfte hvordan forskningen kan få en effekt».
Imidlertid underbygger han ikke med en eneste setning hvordan de to skiller seg fra hverandre. Når han forsøker å utbrodere hvordan spådommen materialiserer seg, er han tvunget til å velge slike vage formuleringer som at vi forskere skal «tenke gjennom og redegjøre for hvordan forskningen kan bidra» og «reflektere mer om hvilke effekter i prosjektene kan gi».
Dermed understreker han mitt poeng, nemlig at det å stipulere om forskningens fremtidige impact er en øvelse som helt mangler vitenskapelige kriterier. Den har ikke engang noe som ligner: Det finnes simpelthen ingen solide verktøy for denne tenkningen, disse redegjørelsene, disse refleksjonene.
Det er noe vi forskere tvinges til å hente ut av lufta; rene gjetninger! Vi forskere bes her bedrive det vi kan kalle en «fremtidens hermeneutikk». Som budbringeren Hermes forventer Røttingen at vi skal bringe nytt om fremtiden, som om vi kom rett fra audiens hos gudene som bestemte over skjebnen.
I sin bok Speaking of Universities, viser Stefan Collini akkurat hvor nytteløst dette kravet om impact er. Han forteller om en kollega som via en rekke tilfeldigheter ble kontaktet av et lite museum om en poet som denne kollegaen hadde spesialisert seg på. Museet ville at kollegaen skulle bidra med tekster og annen input til diverse utstillinger, noe han gjorde.
Som sitt institutts impact-ansvarlig måtte Collini, for å tilfredsstille kravene under det såkalte Research Excellence Framework – som nå terroriserer forskningssektoren i Storbritannia – bruke masse tid på å innhente informasjon fra museet om antall besøkende, om hva de besøkende syntes om utstillingen, om alt dette kunne dokumenteres, og så videre.
Om det bare var at slike krav påførte forskere annen jobb enn forskning, så ville det vært ille nok. Et annet, og større, problem er at mens slike virkninger av forskningen strengt tatt er helt tilfeldige, forventer de som finansierer forskning nå at de skal la seg forutse.
Videre bruker man i økende grad slike uforutsigelige tilfeldigheter som et mål på forskningen. Man gjør det ex ante, for å vurdere søknader om forskningsmidler, og man gjør det post facto, for å evaluere utført forskning. Problemet er jo bare at dette altså er noen uforutsigelige tilfeldigheter, og ikke – på noen som helst måte – et mål på forskningens kvalitet.
Røttingen synes helt fortapt i en fortelling om at vi må dokumentere og kommunisere om forskningens impact – først for å løse verdens problemer og så for å bygge opp om bildet av forskningen som en pålitelig kunnskapskilde.
For å ta det siste først, så er dette simpelthen en misforståelse. Mistillit til forskningen som kunnskapskilde kommer ikke nevneverdig av at folk ikke ser forskningens impact. Snarere er det motsatt: Såkalte «klimarealister» og «vaksineskeptikere» mener for eksempel gjerne at (visse typer) forskning har for stor impact. Og når det gjelder forskningens bidrag til å løse verdens problemer er det et viktig spørsmål, men å sette opp dette som et formål for forskningen gir ikke bedre forskning – snarere motsatt.
Det er nettopp her Røttingen og hans styringskåte kumpaner kjører forskningen i grøfta. For ved å fremsette impact som et av forskningens selvstendige mål, og ikke som en rekke uforutsigelige tilfeldigheter, får man det som gjerne kalles Campbells lov, altså en situasjon der måleredskapet blir selve målet. Med andre ord begynner marginale bieffekter av forskningen å sive inn som mål for forskningen. Middelet blir målet.
Så selv om jeg stadig ikke kan spå, vil jeg mene at det ikke vil gå forskningen særlig godt i fremtiden, om den tvinges til å velge en slik vei.
- Les også: Forskeren som spåkone
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!