Akkurat som det ikke finnes noe vitenskapelig underlag for astrologi, finnes det heller ikke noe vitenskapelig underlag for å spå om forskningens impact, skriver Kristian Bjørkdahl. Foto: Privat
Akkurat som det ikke finnes noe vitenskapelig underlag for astrologi, finnes det heller ikke noe vitenskapelig underlag for å spå om forskningens impact, skriver Kristian Bjørkdahl. Foto: Privat

Forskeren som spåkone

Forskning. Om man synes godkjenning av en astrologiutdanning som fagskole er paradoksalt, er det bare begynnelsen. Nå forventes det av norske forskere som søker om prosjektmidler fra Forskningsrådet at de også skal bli spåmenn og -koner, skriver postdoktor, Kristian Bjørkdahl.

Publisert   Sist oppdatert

Nylig meldte flere medier at NOKUT – Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen – hadde godkjent astrologiskolen Herkules som fagskole, etter flere tidligere søknader om det samme. Det lot seg gjøre fordi det i dag ikke er særlig strenge krav til vitenskapelighet for å godkjennes som fagskole i Norge; det som i prinsippet trengs er at utdanningen gir «kompetanse som kan tas i bruk i arbeidslivet uten ytterligere opplæringstiltak», altså at skolen utdanner folk som kan vende ut i relevant arbeid.

Det er et enormt paradoks at forskere som søker Forskningsrådet bes bedrive en så direkte uvitenskapelig øvelse som å stipulere impact på forhånd.
Kristian Bjørkdahl
Posstdoktor, Universitetet i Oslo

Siden Herkules kunne vise til at flere hundre nordmenn jobber som astrolog, hadde NOKUT, som gode byråkrater, ikke stort annet valg enn å godkjenne søknaden. «[H]immellegemene [sto] i en gunstig konstellasjon da Astrologiskolen skulle få søknaden sin behandlet på nytt», skrev Morgenbladets ironiske journalist.

Astrologien avvises av vitenskapen, ikke bare fordi den unnlater å knytte an til annen vitenskap, men også – mistenker jeg – fordi dens utøvere hevder å besitte en evne som forskere gjerne betviler eller benekter, nemlig å forutse fremtiden. Ifølge astrologien skal man jo, i alle fall i grove trekk, kunne forutse hva som kommer til å skje, simpelthen ved å tyde himmellegemene.

Men om man synes godkjenning av en astrologiutdanning som fagskole er paradoksalt, er det bare begynnelsen. Nå forventes det av norske forskere som søker om prosjektmidler fra Forskningsrådet at de også skal bli spåmenn og -koner.

I Forskningsrådets nye søknadsskjemaer skal hele 1/3 av søknadsteksten gjøre rede for det planlagte prosjektets «impact», altså hvordan forskningen antas å påvirke aktører utenfor forskningen. Med andre ord ber man forskerne levere en spådom om hva slags virkninger forskningen kommer til å ha.

Akkurat som det ikke finnes noe vitenskapelig underlag for astrologi, finnes det heller ikke noe vitenskapelig underlag for å spå om forskningens impact. Det betyr ikke at ingen forsker på impact. Det skjer for eksempel på forskningsprosjektet Osiris, ved Universitetet i Oslo. De forsker på hva slags forskning som gjerne har impact, hvor mye man får igjen i hver krone man investerer i forskning, og så videre.

Men denne forskningen gir oss ikke et vitenskapelig underlag for å spå om virkningene av et konkret prosjekt, i en gitt situasjon. Det er fordi hvert enkelt forskningsprosjekt er unikt, og fordi forskningen gjøres i omstendigheter som hele tiden endrer seg.

Problemet med å gjøre rede – på forhånd – for et prosjekts impact er dermed i prinsippet det samme som for astrologien: Det er ytterst vanskelig å spå om fremtiden. Forutsigelser er ikke en ingen eksakt vitenskap. Det er forskjell på science og science fiction.

Riktignok er delen om impact i Forskningsrådets søknadsskjema bare én halvpart spådom, mens den andre halvparten skal være en forsøksvis operasjonalisering av spådommen i form av en kommunikasjonsplan.

Dette hjelper imidlertid ikke stort, for dermed ber man forskerne isteden spå om «effektene av kommunikasjon» snarere enn om «impact av forskningen», og det er omtrent like vanskelig å spå utfallet av en bestemt kommunikasjonsinnsats som det er å spå om utfallet av at Mars og Jupiter står i en bestemt konstellasjon. Som retoriker er det nesten pinlig å innrømme det, men ofte opplever jeg at horoskopene er vel så treffsikre som kommunikasjonsekspertenes råd om hva som gir «effektiv kommunikasjon».

Det er et enormt paradoks at forskere som søker Forskningsrådet bes bedrive en så direkte uvitenskapelig øvelse som å stipulere impact på forhånd. Det må være viktigere ting man kan be forskere gjøre i et slikt søknadsskjema enn å agere som spåkoner, og derfor bør Forskningsrådet ved første mulighet bør gå bort fra kravet om at impact skal stipuleres på forhånd.

Det er antagelig for håpefullt å vente at Forskningsrådet skal fjerne kravet allerede før årets søknadsfrist i april. Men som steinbukk ventet jeg meg ikke mer: Arbeidsplaneten min, Merkur, er nemlig inne i en sakte periode, og karrieren går følgelig tregt.