Røttingen: Forskere skal ikke spå
Forskning. Kristian Bjørkedahl hevder at Forskningsrådet krever at forskerne skal spå om effektene av den forskningen de driver. Det er et morsomt poeng, men stemmer nok ikke, skriver Forskningsrådet-direktør John-Arne Røttingen.
Publisert
Oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Forskningsrådet verken ønsker seg eller krever spådommer. Astrologi, tarot-kort og glasskule er heldigvis ikke en del av det vitenskapelige metoderepertoaret. Men vi tror de fleste forskere har ambisjoner om at forskningen deres blir brukt av andre.
Med henvisning til NOKUTs godkjenning av en astrologiutdanning som fagskole hevder Kristian Bjørkedahl i Khrono at Forskningsrådet krever at forskerne skal spå om effektene av den forskningen de driver. Det er et morsomt poeng, men stemmer nok ikke. Det vi ønsker er at forskerne tenker gjennom og redegjør for hvordan forskningen deres kan bidra både til bedre forståelse av natur og samfunn, og til at vi kommer nærmere en løsning på de utfordringene samfunnet står overfor.
Ved søknader om forskningsmidler må forskerne først og fremst redegjøre for hvilken ny kunnskap forskningen skal lede fram til og for hvordan forskningen skal gjennomføres på en måte som sikrer at man får bekreftet eller avkreftet hypotesene som skal undersøkes.
John-Arne Røttingen
Forskning er i prinsippet en aktivitet med betydelig grad av usikkerhet. Det er alltid knyttet usikkerhet til om en hypotese er riktig, om et eksperiment kan gjennomføres eller om man får valide resultater. Forskere må alltid, uavhengig av hvordan forskningen finansieres, vurdere om den forskningen man vil gjennomføre kan frembringe ny kunnskap.
Det vil alltid være en risiko for at noe går galt, men vitenskapens fortrinn er at usikkerhet og risiko reduseres gjennom at man bruker metoder man vet fungerer, at funnene man gjør testes gjentatte ganger og at resultater vurderes og kritiseres av fagfeller.
Usikkerheten blir likevel aldri helt borte, og mange tidligere vitenskapelige sannheter har blitt forkastet gjennom nye tilnærminger og funn. Ved søknader om forskningsmidler må forskerne først og fremst redegjøre for hvilken ny kunnskap forskningen skal lede fram til og for hvordan forskningen skal gjennomføres på en måte som sikrer at man får bekreftet eller avkreftet hypotesene som skal undersøkes. Beskrivelse av problemstillinger, forskningsmetode og at man har riktig kompetanse og tilgang til nødvendig utstyr og infrastruktur for å gjennomføre et prosjekt er alle elementer i å redusere usikkerheten i forskningen. Dette er velkjente elementer i vurderingen av søknader om forskningsmidler.
Når Forskningsrådet nå også mer systematisk vil legge vekt på hvilke effekter forskningsprosjektene kan få, er det fordi vi tror forskning er helt nødvendig for å løse de utfordringene samfunnet står overfor. Utfordringene finnes både i det små og lokale, og på det globale nivå. Uansett vil forskning være nødvendig for å løse dem.
Vi utfordrer derfor forskerne til å tenke gjennom hvordan de kan spille sammen med andre for å bidra til at problemer løses. Det kan være på mange måter og nivåer; gjennom dialog i lokalsamfunnet, gjennom å formidle hvilken betydning forskningsresultatene har i en bestemt kontekst eller gjennom å skape et bedre grunnlag for politiske beslutninger.
Vi vil også utfordre forskere til å reflektere mer om hvilke effekter i prosjektene kan gi på videre forskning og på forskningssystemet som sådan. Hvordan vil man utvikle kapasitet og samarbeid internasjonalt og på tvers av fag og hvordan vil man sørge for at andre forskere best mulig får ta del i resultater, for eksempel gjennom deling av forskningsdata. Frasen i slutten av mange forskningsrapporter om at «her må det mere forskning til» er velkjent og som regel riktig. I tillegg til behov for mer forskning kan det også tenkes at et prosjekt forventes å generere nye data som kan brukes i nye prosjekter eller at det verifiserer behovet for nye tilnærminger og metoder.
De tre kriteriene Forskningsrådet vurderer søknader etter vil kunne tillegges ulik vekt avhengig av formålet med utlysningen. Den faglige kvaliteten vil alltid komme først, dernest prosjektets virkninger og effekter, samt gjennomføringsevnen. Fagekspertene som vurderer søknaden vil legge vekt på alle tre kriteriene, men i noen typer prosjekter vil prosjektets muligheter for å skape effekter bety mer enn i andre typer prosjekter.
Kommunikasjon utad er én måte å skape effekter på. Vi vet at norske forskere er opptatt av kontakt med samfunnet. En kartlegging Forskningsrådet gjorde i 2015 viste at 70 prosent av forskerne mente det var viktig å kommunisere utbyttet forskning kan ha for folk flest. Forskningsrådet har gjennom evalueringer de siste årene fått dokumentert at forskning har store effekter i samfunnet, og vi har fått positive tilbakemeldinger på den innsatsen som er gjort for å vise forskningens effekter. God kommunikasjon for å involvere og vise effektene er viktig for at forskning skal oppfattes som en pålitelig kunnskapskilde. Derfor ønsker vi også at søkere gjør rede for hvilke kommunikasjonsaktiviteter og andre tiltak som planlegges og hvordan dette er tenkt koblet sammen med målene for forskningsprosjektet.
Internasjonal forskning og forskning ved senteret OSIRIS – Oslo Institute for Research on the Impact of Science ved Universitetet i Oslo, viser at forskning påvirker samfunnet på mange ulike måter og gjennom mange typer kommunikasjon og samhandling. Det finnes mye forskningsbasert kunnskap om hvordan samspillet forskning – samfunn fungerer og hvordan det kan bli bedre. Det finnes derfor ikke én løsning på hvordan effekter skapes.
Forskningsrådet er ikke alene om å stille krav om at forskerne tenker gjennom hvordan forskningen kan ha effekter i samfunnet. I USA har National Science Foundation «the potential to benefit society and contribute to the achievement of specific, desired societal outcomes» som ett av to vurderingskriterier for søknader de mottar.
I Storbritannia stiller alle forskningsrådene som nå er samlet under UK Research and Innovation krav om at man redegjør for en «pathaway to impact» i søknader, samt at en vurdering av effekter av universitetenes forskning utgjør 25 prosent av grunnlaget for tildeling av grunnbevilgningene. EU har i sitt rammeprogram Horisont 2020 hatt «impact» som et av tre vurderingskriterier for tildeling av midler (med unntak av søknader til ERC). Flere andre forskningsråd i Europa gjør det samme.
Det er ikke behov for å spå for å kunne drøfte hvordan forskningen kan få en effekt. Hvis forskerne mener at forskningen deres ikke vil ha noen effekter ut over å frembringe ny kunnskap, er det legitimt. Samtidig er vi overbevist om at de fleste som forsker gjør det fordi de tror den kunnskapen de frembringer har en betydning ut over kunnskapen i seg selv.
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!