Kristian Gundersen misforstår fundamentalt om Open Access, og framstiller mine tanker om kvalitetssikring på en absurd måte, skriver Torkel Brekke. Foto: Runhild Heggem
Kristian Gundersen misforstår fundamentalt om Open Access, og framstiller mine tanker om kvalitetssikring på en absurd måte, skriver Torkel Brekke. Foto: Runhild Heggem

Brekke: Gundersen misforstår og overser dokumentasjon

Plan S. Det er absolutt ingen grunn til å hevde at kvalitet ikke kan sikres like godt med et åpent publiseringssystem. Dette er en kortslutning som mange kritikere gjør, uten at de gidder å sette seg inn i forskningen om Open Access.

Publisert   Sist oppdatert

Kristian Gundersens svarmitt innlegg er symptomatisk for mye av debatten i den forstand at svaret inneholder fundamentale misforståelser, og at den overser en masse dokumentasjon.

Gundersen sier: «Å snakke om at samfunnet må betale for forskningen flere ganger, slik både statsråd og forskningsrådsdirektør gjør, er med respekt å melde det rene tøv. For det første er kostnadene ved publisering en svært liten del av budsjettet, og for det andre kan et godt system for åpen publisering bli minst like dyrt. Det er også sannsynlig at å underfinansiere det siste leddet forskningsprosessen vil senke kvaliteten betydelig.»

Det er veldig uklart hva Gundersen mener med «dårlige erfaringer», og jeg synes man kan forvente ordentlig spesifisering og skikkelig dokumentasjon fra ham.
Torkel Brekke
Professor, UiO

Svar: Dette er uklart skrevet, men avsnittet inneholder minst tre klare feil, så vidt jeg kan se.

  • Det er ikke tøv at det betales flere ganger for forskningen. Man betaler når forskningen utføres, når forskere jobber gratis for kommersielle forlag med redaksjonelt arbeid, og når forskningen kjøpes tilbake av biblioteker.
  • Kostnadene ved tilgang til abonnementer er ikke små, slik det sies. De er så store at svært mange ikke har råd, også mange forskere. Store biblioteker i rike land har begynt å si opp abonnementer fordi de er for dyre. Det er nettopp prisen som har vært mye av motivasjon bak kravet om OA (Open Access).
  • De beste regnestykkene man har, viser at det er mer enn nok penger i publiseringssystemet, og at et godt OA-system ikke blir dyrere. Jeg viste en slik utregning gjort av Max Planck Digital Library i mitt innlegg i Khrono.

Gundersen sier: «Brekke mener det nå må skje noe fordi Open Access har vært på dagsorden i 20 år. Problemet er bare at erfaringene er dårlige, skal man ture fram videre da?»

Svar: Dette er feil. Erfaringene med OA er ikke udelt dårlige. Det er gjort masse forskning om OA, som viser at andelen artikler som er tilgjengelige stiger, og at det er en fordel for alle, også forskere, å publisere åpent. Men utviklingen går for sakte. Det er jo veldig uklart hva Gundersen mener med «dårlige erfaringer» her, og jeg synes man kan forvente ordentlig spesifisering og skikkelig dokumentasjon fra ham.

Gundersen skriver: «Brekke vil gjøre dette enda verre ved å fjerne nivåinndelingen for den norske forskningsindikatoren. Alle artikler blir da like gode sett fra de bevilgende myndigheters side. Forskningsråddirektør John-Arne Røttingen går enda lengre, han mener vi må bli kvitt hele ordningen med at noen tidsskrifter har høyere prestisje enn andre. Dette vil også utvilsomt føre til enda mer søppelpublisering.»

Svar: Jeg kan ikke se annet enn at Gundersen med vilje framstiller dette på en absurd måte. Det er selvsagt ingen som mener at alle artikler er like mye verdt. Alle vil ha kvalitetssikring, og det er absolutt ingen grunn til å hevde at kvalitet i en meningsfull forstand ikke kan sikres like godt med et nytt og åpent publiseringssystem. Dette er en kortslutning som mange kritikere gjør uten at de gidder å sette seg inn i forskningen om OA.

Gundersen skriver: «Som en motgift mot et slikt kaos, vil plan S-tilhengerne at det fra oven skal opprettes kvalitetsregistre og kanskje også egne publiseringssteder kontrollert av forskningsrådene. Dette står i motsetning til det systemet vi har i dag med en flora av ulike redaksjoner og der mange tidsskrifter eies av vitenskapelige stiftelser som er kontrollert av forskerne.»

Svar: Det er feil at det er en motsetning her. Vi har allerede kvalitetsregister «fra oven», nemlig den norske publiseringsindikatoren. Gundersen snakker varmt om den, mens jeg og flere andre mener den har negative virkninger blant annet fordi den hindrer overgang til OA og fordi den skaper merkelig lokal politikk i organene som velger ut kanaler til nivå 2. Og hva skal det bety at ikke forskere kan starte OA-tidsskrifter, slik de kan starte tradisjonelle tidsskrifter?