Tre av de fire studentene som ble tatt opp på Norges første forskerlinje i psykologi, som ble åpnet ved UiT i slutten av september. Fra venstre Efim Nemtcan, Linda Johansen og Vendela Husberg. Foto: David Jensen, UiT
Tre av de fire studentene som ble tatt opp på Norges første forskerlinje i psykologi, som ble åpnet ved UiT i slutten av september. Fra venstre Efim Nemtcan, Linda Johansen og Vendela Husberg. Foto: David Jensen, UiT

Forskerlinjer: Gevinstpotensial eller tapsprosjekt?

Karriere. Intensjonen til ordningen med forskerlinjer er ikke å utjevne lønnsforskjeller, ei heller å lokke studenter inn i økonomiske tapsprosjekter, svarer ledere ved UiT Norges arktiske universitet.

Publisert

I et oppslag i Khrono 19. november hevder Sebastian Guldbrandsen, leder i studentpolitisk utvalg i Norsk Psykologforening at «gode intensjoner til tross går forskerlinjens nåværende innretning på bekostning av studentenes økonomiske vilkår og rettigheter, både på kort og lang sikt». Bygger påstanden på feil premisser?

Hva er en forskerlinje?

Hvis det er penger det er snakk om, så er det «bortkastet» å ta lange utdanninger i det hele tatt.
Sarah Martiny, Jan H. Rosenvinge og Ingunn Skre

For om lag 20 år siden måtte det tas grep for å bedre rekrutteringen til akademiske stillinger i medisin. Med økonomisk støtte fra Norges forskningsråd opprettet de fire medisinske fakultetene en «forskerlinje». Medisinstudenter kunne her med et ekstra studieår for å arbeide med forskning og forskerutdanning som nyutdannet, være godt over halvveis mot en doktorgrad og inngangsporten til en akademisk stilling.

De nasjonale evalueringer av forskerlinjeordningen har vært entydig positive. Over halvparten av forskerlinjestudentene har avlagt ph.d., og det 10 år før gjennomsnittlig alder for de som velger den tradisjonelle veien. Mange finner veien inn i akademia. Derfor har Kunnskapsdepartementet og Forskningsrådet åpnet for fire nye forskerlinjer i andre fagområder med rekrutteringsutfordringer. En av disse er etablert ved Institutt for psykologi på UiT Norges arktiske universitet.

Det er fint å bli tillagt «gode intensjoner», men vi vil hevde at et mer nærgående blikk på disse intensjonene kan svekke premissene for Guldbrandsens påstand om at forskerlinjeordningen «undergraver studentenes økonomiske vilkår og rettigheter, både på kort og lang sikt».

Forskerlinje – tap eller merverdi?

Det er ingen intensjon om at en forskerlinje skal legge til rette for å kunne tjene mest mulig penger verken på kort tid eller under arbeidskarrieren som helhet. Det er legitimt å ville tjene penger, men da er nok ikke forskerlinje noe rett studievalg.

Logikken i Guldbrandsens regnestykke over inntektsmuligheter i et livstidsperspektiv er imidlertid gyldig nok. Men trekker vi resonnementet helt ut, kan man like gjerne si at hvis det er penger det er snakk om, så er det «bortkastet» å ta lange utdanninger i det hele tatt. Det er nok av dem som kommer bedre ut i et livstidsregnskap fordi de har en kort utdannelse som gir like god eller bedre årslønn, og i alle fall bedre lønn i livstidsregnskapet på grunn av flere «opptjeningsår».

En økonomirådgiver ville kanskje dermed frarådet unge mennesker å ta lengre utdannelser, men vi tror ikke Guldbrandsen ville gjort det samme.

De som frivillig går inn i et økonomisk tapsprosjekt gjør det av hensyn til faglig merverdi. Vi vil påstå at det samme gjelder studenter som søker forskerlinjeordningen. Vi er glade for at Guldbrandsen nevner mange av sidene ved denne merverdien, og vi vil gjerne utfylle og utdype:

Mastere i psykologi og/eller psykologer har senere i karrieren en mulighet til å gå inn i forskerutdanning. Vi vil imidlertid hevde at for de aller fleste vil arbeidsoppgaver og lønnsbetingelser i avtagerfeltet gjøre en slik vei tilbake til akademia ganske tung å gå. Vi vet at det er høy faglig kvalitet hos studentene, og en forskerlinjeordning gir en mulighet til å unngå en slik tung vei ved å prøve ut om motivasjon og faglig interesse for forskning gir en merverdi for dem.

Fullfører man et master- eller profesjonsstudium med forskerlinje vil et klinisk eller annet avtagerfelt få arbeidstagere med særlige forutsetninger for kritisk tenkning og for faglig utviklingsarbeid. Oppnår man gjennom forskerlinjeordningen en ph.d.-grad og lykkes i konkurransen om vitenskapelige stillinger har man straks 10 flere forhåpentligvis produktive forskerår i «det akademiske livsregnskapet». Det er neppe karrieredrepende.

Guldbrandsen har dessverre helt rett i at lønnsnivået i akademia ikke er konkurransedyktig i forhold til kliniske stillinger. Men premissene for hans påstand om forskerlinjer kan vi ikke slutte oss til. Forskerlinjeordningens intensjon er ikke å utjevne lønnsforskjeller, ei heller å lokke studenter inn i økonomiske tapsprosjekter. Den er skapt for bidra til akademisk merverdi for den enkelte, for universitet og for samfunnet.