En forsker krysser sitt spor

Petter Aaslestad (65) er professor i litteraturvitenskap ved NTNU. I perioden 1999 til 2007 var han dekan på Det historisk-filosofiske fakultet ved NTNU. Han har vært styreleder for NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen), og han er fortsatt styreleder for den flamske utgaven av NOKUT.

I to perioder har han sittet på toppen i Forskerforbundet, og han har i perioden også vært UNIOs forhandlingsleder i lønnsforhandlingene.

— Det var Anders Folkestad som insisterte på det, sier Aaslestad til Khrono.

— Jeg synes ideen var like fjern som da lokallaget på NTNU ringte meg og spurte meg om jeg ikke skulle bli leder i Forskerforbundet, legger han til.

Men både Folkestad og lokallaget fikk viljen sin. I fire oppgjør fra 2015-18 satt han som lønnsforhandler og i seks år på toppen av Forskerforbundet.

Vektlegger den internasjonale fagbevegelse

— Jeg er mildt sagt ikke vokst opp i fagbevegelsen, sier Aaslestad, og legger til:

— Men de siste årene ser vi i større og større grad hvor viktig den internasjonale fagbevegelsen er, og hvor viktig det er at noen står opp for det organiserte arbeidslivet også på tvers av landegrensene.

Han trekker fram at den internasjonale fagbevegelsen kan ha en viktig betydning i en tid der venstresiden ikke alltid klarerer å adressere de utfordringer man står i.

— Men fagbevegelsen må fornye seg, både i handling og ordbruk, og det er avgjørende at man når fram til den yngre generasjon i arbeidslivet, legger Aaslestad til.

Vi treffer Aaslestad en travel dag rett i forkant av jul, og det er samme dag som regjeringen igjen annonserer at de har klart å lande en avtale om inkluderende arbeidsliv.

— Det er unikt at arbeidstakere, arbeidsgivere og regjeringen klarer å lande slike komplekse avtaler. Samarbeid og medbestemmelse i arbeidslivet er helt avgjørende i tider der vi ser at mange verdier er under press, sier Aaslestad.

— Idrettsterminologi kan skremme

Petter Aaslestad har flere ganger trukket fram at han er forundret over hvordan terminologi fra idrettens verden i stadig større grad opptrer i forskerverden.

— Jeg er veldig usikker på hvor sunt og smart det er at vi stadig vekk snakker om at vi skal bli verdens beste. Det kan faktisk hende at det kan virke mer skremmende enn tiltalende på unge forskertalenter, sier Aaslestad og legger til:

— Vi blir jo forskere fordi så inderlig gjerne vil finne ut av noe, kanskje vi vil gjøre en forskjell, gjør noe betydningsfullt med de ressurser vi har fått utdelt. Slik er det i hvert fall for meg. Det er klart vi vil bli gode på det vi forsker på, men jeg er usikker på om vi eller forskningen vår blir bedre av at sportsordene skal dominere hverdagen vår.

Selv trekker Petter Aaslestad fram Forskerforbundets egen Hjernekraftpris.

— For det er også viktig at vi både er stolte av det vi får til som forskere, og at vi snakker høyt om at det er viktig. Men for meg er det noe annet enn å streve etter å bli verdens beste, sier Aaslestad og legger til:

— Hjernekraftprisen går til den eller de av våre medlemmer som leverer den beste fortellingen om betydningen av sitt eller andres forskning og utviklingsarbeid.

Les også: Trekonstruksjoner og superlarver sentrale i hjernekraftprisene 2018

— Bedre kvalitet med flere fast ansatte

Universiteter og høgskoler er ekstremister når man ser på andelen midlertidige ansatte.

Forskerforbundet har jobbet med problemet i årevis, men fortsatt er det sånn at man ofte må bli både 50 og 60 før man kan drømme om fast jobb i denne sektoren.

• Les også: Messel (61) har fått sin første faste jobb i akademia etter 25 år

Selv om man ser bedring på de to verstingene i sektoren universitetene i Bergen (UiB) og Oslo (UiO), så er nesten 1 av 4 i faglige stillinger midlertidig ansatt, både hos disse universitetene samt på UiT Norges arktiske universitetet, henholdsvis med en prosentandel midlertidige på 23,6 i Bergen, 22 i Tromsø og 22,6 i Oslo.

— Hvorfor er det slik?

— Si det. Vi ser litt bedring på både UiB og UiO der rektorene har begynt å ta litt bedre tak i problemene. Blant annet tilsetter man nå flere i fast stilling som har eksternfinansiering. Og poenget med å trekke fram det er at det er altså mulig å endre noe på situasjonen. Men ledelsen må se problemet og ønske å gjøre noe med det, svarer Aaslestad.

Han poengterer at fast jobb jo er viktig for den enkelte forskeren, og særdeles viktig med tanke på rekruttering av unge forskertalenter, men han trekker fram at flere i fast arbeid ville betydd mye for kvaliteten.

— Det å få fast jobb for en forsker og dermed forutsigbarhet ville faktisk være med på å fremme kvaliteten i arbeidet til denne forskeren, og evnen og muligheten til å tenke langsiktig. Det er litt vanskelig å skjønne at institusjonenes ledelse ikke ser ut til å ta dette helt inn over seg, legger han til.

Betente medlemssaker

Dette året har vært preget av flere saker der medlemmer i forbundet til Petter Aaslestad har vært i hardt vær.

— Utenfra ser det ut som om dere har litt forskjellig holdning til hvem dere støtter og når?

— Alle medlemmer i forbundet skal oppleve støtte fra oss. Det er jo en veldig viktig grunn til at man fagorganiserer seg, nemlig at man skal ha et sted å gå og får hjelp når eller hvis man opplever problemer i arbeidslivet, understreker Aaslestad.

Blant de turbulente sakene er Nils Rune Langeland som beklaget seg over manglende støtte fra forbundet, og Kristian Steinnes, tidligere hovedtillitsvalgt på NTNU, som ikke følte han fikk den støtten han ønsket.

Les også: Alle Khrono sine saker og innlegg om Steinnes-saken

I tillegg får en tidligere ansatt på Kunsthøgskolen i Oslo som først sa opp selv, kort tid før han fikk sparken etter en varslersak, nå juridisk bistand fra Forskerforbundet i klagesaken mot arbeidsgiver.

Beklaget manglende informasjon

Kristian Steinnes var tidligere hovedtillitsvalgt for Forskerforbundet. Han ble i sommer tvangsflyttet og han oppfatter at det er hans innsats som fagforeningsleder som er hovedårsaken til at dette har skjedd.

Lokallaget i Bergen mente at Forskerforbundet sentralt ikke var tydelig nok i sin støtte, så de gikk ut og garanterte støtte til ekstern advokat. Noe som fikk lokallaget ved NTNU til å se rødt.

— Du har beklaget omstendigheter i Steinnes-saken?

— Det var en sak som eksploderte i media og der vi kom for sent på banen med god informasjon. Jeg tok selvkritikk på dette på vårt representantskapsmøte i oktober. Vi må avgjort forbedre rutinene våre, sier Aaslestad.

På den andre siden trekker Aaslestad fram at det er ikke automatisk er slik at medlemmene liker et hvert svar de får når de ber om hjelp.

— Vi har et veldig dyktig juridisk team som håndterer utrolig mange saker hvert eneste år. De aller fleste av disse hører ikke dere eller andre om. Alle medlemmer får juridisk bistand innenfor de retningslinjene vi har lagt til grunn, sier Aaslestad.

Ikke alltid mer profesjonalitet med proff ledelse

På dette tidspunktet i vårt intervju legger Aaslestad til et lite hjertesukk. Han sier han er litt usikker på om den profesjonaliseringen av ledelse man bedriver har ført til at man har klart å etablere bedre behandling av potensielt vanskelige saker.

— Jeg tror kanskje det hadde vært endel saker som hadde latt seg løse langt raskere og bedre hvis man i stedet for å iverksette store prosedyrer, omfattende kartlegginger med videre, hadde satt seg ned og fått eventuelle parter til å snakke sammen, sier han og legger til:

— For meg framstår noen ganger såkalt profesjonell ledelse mer klønete enn proff.

Tennis-fantast

Ikke fullt så kjent er det kanskje at de statsansattes forhandler etter endt dyst i forhandlingene hvert år har dratt rett videre til French open i tennis. Her har han faktisk vært tilstede hvert år siden slutten av 90-tallet.

— Hva er det med tennis som fascinerer en litteraturforsker?

— Si det. For meg starter det egentlig på et amatørplan som badmintonspiller. Jeg trente ikke så mye som de andre, men jeg var litt flink til å tenke strategi og finne motstandernes svake punkter. Jeg må understreke at dette kun var på et enkelt amatørnivå. Men: Jeg ser altså noe av det samme igjen i tennisen. Og så er det liksom tiden står stille under en tenniskamp. En kamp kan vare i 30 minutter eller 9 timer, det er ikke tiden, men poengene som avgjør når det er slutt. Og så er det vakkert, svært vakkert å se de beste spille, legger Aaslestad til.

— Og den beste av de beste er?

— Roger Federer. Det er ekstremt vakkert det han gjør. Jeg har vært så heldig å få observere ham på treningsfeltet noen ganger. jeg tror det ville vært morsommere å gå ut å drikke øl med Djokovic, men Federer spiller tennis som ingen andre.

Tilbake til start: Som språkforsker

1. januar 2019 er første dagen i ett år med forskertermin for Petter Aaslestad. Han er fristilt fra undervisning for å forske.

Universitetsforlaget skriver om ham at han blant annet har skrevet lærebok i narratologi, og utforsket romansjangerens yttergrenser i større arbeider om Jonas Lie og Samuel Beckett.

Universitetsforlaget ga i 1997 ut boken «Pasienten som tekst». Den er et resultat av at Aaslestad leste seg gjennom 100 år med pasientjournaler fra Gaustad sykehus. Mer bestemt 150 journaler til pasienter som hadde fått diagnosen schizofreni. Boken er også oversatt til engelsk og regnes i dag som en standardreferanse innenfor det som nå kalles «medical humanities».

— Nå har vi hørt at det er NAV-tekster som står for tur, mer konkret hvordan legene ordlegger seg når de skal søke om uføretrygd for sine pasienter. Hva er det med denne type tekster som fascinerer deg?

— Jeg er grunnleggende opptatt av strukturene i fortellende tekster, og jeg ser det som veldig interessant å utforske andre genre enn de skjønnlitterære, starter Aaslestad og legger til:

— For å kunne se på slike tekster er det helt avgjørende at man har grunnleggende kompetanse i fortellerteknikker eller narratologi som altså er læren om hvordan fortellinger er bygget opp, starter Aaslestad.

Han forteller at da han jobbet med Gaustad-tekstene så han at mange av skriveteknikkene som ble benyttet er velkjente også fra skjønnlitteraturen.

— Etterhvert kunne jeg utifra hvordan legene fortalte om pasienten underveis i journalen gjette meg til hvilke konklusjoner de ville komme til. Dette er strukturer som ikke nødvendigvis den skrivende ser, men jeg har undervist også for helsepersonell i journal-genren. De ser det som berikende å bli klar over hvilke skriftsystemer de mer underbevisst er underlagt.