Det er en fare for at tilbud om korte kurs kan bli en inntekt for utdanningsinstitusjonene som flytter fokus bort fra gradsutdanningen, skriver Marte Øien (bildet) og Guro Lind. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Det er en fare for at tilbud om korte kurs kan bli en inntekt for utdanningsinstitusjonene som flytter fokus bort fra gradsutdanningen, skriver Marte Øien (bildet) og Guro Lind. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Lærekraftig utvikling, for hvem?

Livslang læring. Målet må være en reform som sikrer kompetanseheving til arbeidslivet uten å utfordre dagens velfungerende system for høyere utdanning, skriver Marte Øien og Guro Lind.

Publisert

Markussen-utvalget la før sommeren frem sin utredning, «Lærekraftig utvikling», der de foreslår en rekke tiltak for å styrke arbeidet med livslang læring.

At alle arbeidstakere skal kunne tilegne seg ny kompetanse gjennom et langt yrkesliv, er et viktig mål. Å lykkes med en reform for livslang læring, vil kreve noe av både arbeidslivet og utdanningsinstitusjonene - ikke minst bedre samarbeid mellom de to.

Dessverre mangler Markussen-utvalgets utredning helt blikk for hvilke konsekvenser en slik reform kan få for universitets- og høgskolesektoren. Som representanter for studentene og de ansatte i høyere utdanning, deler vi en bekymring for den videre oppfølgingen av reformen.

Gratisprinsippet utfordres dersom deler av dem som benytter seg av universitetenes tilbud, skal betale.
Marte Øien og Guro Lind
Ledere i Norsk studentorganisasjon og Forskerforbundet

En av hovedkonklusjonene i utredningen er at utdanningsinstitusjonene må tilby et mer fleksibelt utdanningsopplegg med kortere kurs. «De som treffer markedet, vil kunne få betydelige inntekter både fra staten og brukerne», uttalte utvalgsleder Simen Markussen til Aftenposten.

Et slikt tilbud til arbeidslivet vil komme på toppen av hovedoppgaven til våre universiteter og høgskoler: Å tilby forskningsbasert undervisning til dagens nesten 300.000 studenter. Utredningen svarer i liten grad på hvordan utdanningsinstitusjonene skal kunne tilby fleksibel utdanning samtidig som kvaliteten på gradsutdanningene med forskningsbasert utdanning kan opprettholdes.

Dersom utdanningsinstitusjonene skal øke tilbudet av fleksibel utdanning til arbeidslivet, må dette løses av de samme ansatte som gir forskningsbasert gradsutdanning. Det er avgjørende for en vellykket reform at dette ikke går på bekostning av studentoppfølging, forskningsbasert undervisning eller de ansattes egen forskningstid. Derfor må en satsing på fleksibel utdanning følges opp med en finansiering som fullfinansierer den økte aktiviteten, og ikke svekker dagens basisbevilgning til forskning og undervisning.

Utredningen foreslår videre å øke undervisningskapasiteten i universitets- og høgskolesektoren ved å benytte flere rene undervisningsstillinger. Vi mener dette bryter med det viktige prinsippet om forskningsbasert undervisning i høyere utdanning. Et annet viktig prinsipp i norsk høyere utdanning er gratisprinsippet. Også dette prinsippet utfordres dersom deler av dem som benytter seg av universitetenes tilbud, skal betale. Det er en fare for at tilbud om korte kurs kan bli en inntekt for utdanningsinstitusjonene som flytter fokus bort fra gradsutdanningen.

I iveren etter å få en slik viktig reform på plass, kan ikke tilbudet til dagens studenter settes på spill. Det vil være svært uklokt å gjennomføre en utdanningsreform på en måte som har negative konsekvenser for studenter og ansatte, forskning og undervisning. Målet må være en reform som sikrer kompetanseheving til arbeidslivet uten å utfordre dagens velfungerende system for høyere utdanning.

Vi oppfordrer stortingspolitikerne, som til våren skal behandle Jan Tore Sanners stortingsmelding om reformen, til å sikre at gradsutdanningen og forskningsaktiviteten ikke blir taperen når universitets- og høgskolesektoren skal løse enda en viktig samfunnsoppgave.