Når politikernes ambisjoner skal settes ut i livet, er det til syvende og sist de vitenskapelig ansatte som må levere forskning og undervisning av topp kvalitet, skriver Guro Elisabeth Lind og etterlyser en forskermelding fra Iselin Nybø. Foto: Siri Øverland Eriksen
Når politikernes ambisjoner skal settes ut i livet, er det til syvende og sist de vitenskapelig ansatte som må levere forskning og undervisning av topp kvalitet, skriver Guro Elisabeth Lind og etterlyser en forskermelding fra Iselin Nybø. Foto: Siri Øverland Eriksen

Det er på tide med en forskermelding

Langtidsplan. Kravene og forventningene til forskere og undervisere øker i takt med politikernes ambisjoner, samtidig fristes færre unge av en forskerkarriere, skriver Forskerforbundet-leder.

Publisert   Sist oppdatert

Det er spennende tider for alle som er opptatt av forskningspolitikk. De politiske forskningsambisjonene er skyhøye, noe de også bør være i en tid med store samfunnsutfordringer som må løses raskt.

Samtidig står forskningsinstitusjonene midt i sin egen omstilling: Mot åpen forskning, sterkere internasjonal konkurranse, økte krav om «arbeidslivsrelevans», og større grad av egenfinansiering.

Uten utenlandske forskere ville vi hatt en rekrutteringskrise.
Guro Elisabeth Lind
Leder, Forskerforbundet

Alt dette rett etter en omfattende, og mange steder utmattende, strukturreform. Litt for ofte synes politikerne å glemme at de mange tunge samfunnsoppgavene som akademia skal bidra til å løse, i hverdagen skal håndteres av de samme vitenskapelige ansatte.

Verdensledende forskning, mer publisering og formidling? Det er forskerens oppgave. Tettere studentoppfølging, bedre studiekvalitet og mer forskningsbasert undervisning? En jobb for den samme forskeren. Større grad av egeninntjening og mer EU-midler? Ja, det er den samme forskeren som skriver søknader.

Tettere kontakt med næringslivet og bidrag til innovasjon? En stadig klarere forventning til forskeren. Åpen forskning, inkludert tilrettelegging for deling av data? En pågående endring som i høyeste grad involverer forskerne.

Større arbeidslivsrelevans og korte kurs for etter- og videreutdanning? Mye tyder på at det vil bli forskernes neste oppdrag. Det er ikke min mening å kritisere disse oppgavene. Det er heller ikke min mening å si at forskeren gjør alt dette alene. Et helt nødvendig økosystem av administrativt ansatte, forskningsassistenter og andre gjør det mulig å oppfylle akademias mangfoldige samfunnsoppdrag.

Men når politikernes ambisjoner skal settes ut i livet, er det til syvende og sist de vitenskapelig ansatte som må levere forskning og undervisning av topp kvalitet.

Forskerrollen er definitivt i endring, med nye oppgaver, krav og forventninger, og med endrede rammebetingelser. Teknologiutvikling og internasjonalisering er viktige drivere.

Et annet sentralt element er prosjektifiseringen av forskning, hvor avhengigheten av eksterne prosjektmidler har ført til en stor økning i andelen prosjektforskere. Dette har noen konsekvenser for arbeidsmåter og ansettelsesforhold, som igjen utfordrer idealer om kritisk, risikofylt forskning og akademisk frihet. Samtidig ligger det spennende muligheter i en ny delingskultur, tverrfaglighet og sterkere internasjonale nettverk.

Dessverre kommer slike forskerperspektiv forbløffende lite til syne når framtiden til norsk forskning og høyere utdanning utredes. I Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning vies forskeren svært liten plass.

Markussen-utvalgets utredning «Lærekraftig utvikling» er kjemisk fri for forskerperspektiv, enda de vitenskapelig ansatte vil ha en nøkkelrolle i å utforme og gjennomføre et nytt undervisningstilbud rettet mot arbeidslivet.

Også prosessen rundt Plan S og åpen forskning hadde tjent på en tidligere og bedre forankring i forskermiljøene.

Selv om forskerne har en helt avgjørende rolle i omstillingen av det norske samfunnet, gis de knapt nok en birolle når manuset for framtidens forskningspolitikk skrives av politikerne. Kunne politikerne behandlet lærerne på samme måte i utformingen av ny skolepolitikk? Jeg tviler. Skole-Norge fikk da også sin egen lærermelding allerede i 2009.

Midt oppe i alle endringer og nye oppgaver, står universitets- og høgskolesektoren foran en betydelig aldersavgang. I årene foran oss vil akademia trenge svært mange topp kvalifiserte vitenskapelig ansatte som kan realisere ambisjonene i norsk forskning og høyere utdanning.

Samtidig ser en synkende andel av både masterstudenter og doktorgradskandidater en vitenskapelig karriere som attraktiv. Usikre arbeidsforhold er en av hovedgrunnene til at kun halvparten av dagens unge forskere ville anbefalt dagens unge å ta fatt på en forskerkarriere.

Kampen om talentene er tøff, og mange aspirerende forskere ser at andre karriereveier gir større mulighet for fast jobb og høy lønn. Det er et tankekors at 30 prosent aldri fullfører forskerutdanningen til doktorgrad, at vi vet så lite om forskerkarrierene og at institusjonene i liten grad makter å gi god karriereveiledning. Vi vet også at arbeidsdagen ofte er lang – i snitt jobber forskere en ekstra dag i uken, stort sett uten lønn eller annen kompensasjon.

Uten utenlandske forskere, som nå utgjør om lag en fjerdedel av forskerne i norsk forskning og høyere utdanning, ville vi hatt en rekrutteringskrise. Fire av ti doktorgrader i Norge tas nå av utlendinger.

Forskningspolitikken må være kunnskapsbasert, og vi har for lite kunnskap om hva forskerne – ikke minst de unge – ser som muligheter og utfordringer i sin yrkesutøvelse.

Hva er hindringene for at forskerne kan gi best mulig studentoppfølging og undervisning? Hva skal til for å få til mer og bedre formidling av norsk forskning? Hvordan ser overgangen til åpen forskning ut på bakken, der forskningen skrives, publiseres og leses? Hvordan skal vi sikre fortsatt forskningsbasert undervisning? Hvordan kan vi få på plass et bedre team rundt forskerne, som utnytter ressursene på utdanningsinstitusjonene best mulig? Hva må til for at forskere lettere skal kunne bevege seg mellom sektorer og ha flere karriereveier? Hvilke utfordringer og muligheter gir kravene om internasjonal mobilitet?

For å nevne noe av det en forskermelding kunne bidra til å gi svar på.

Målet med en forskermelding må være å styrke kunnskapsgrunnlaget om norsk forskning og høyere utdanning, sette oss i stand til å innrette forskningspolitikken bedre og mer effektivt, og gjøre forskeryrket mer attraktivt. En forskermelding vil både tette kunnskapshull og supplere andre viktige meldinger og utredninger.

Vi har foreslått at Stortinget i sin behandling av Statsbudsjettet for 2020, setter av 10 millioner til en slik melding. Det ville vært et viktig steg mot å oppfylle de høye forskningsambisjonene regjeringen og Stortinget har.