Norge signerer avtale med nok en forlagsgigant om åpen publisering

Taylor & Francis var det siste forlaget som gjensto etter at norske forhandlere tidligere i år har landet avtaler med både Wiley, Elsevier og Springer Nature.

Les også: Alle saker i Khrono om tidsskriftsforhandlingene

Nå melder altså Unit, som i samarbeid med forskningsinstitusjonene har ledet forhandlingene fra norsk side, at også denne avtalen er på plass.

— Dette er en viktig milepæl i arbeidet for å nå målet om full åpen tilgang til norsk forskning, sier Roar Olsen, direktør i Unit, i en pressemelding om avtalen.

Kvoter

Verdien på avtalen ligger på 20 millioner kroner. Prinsippene er ifølge Unit de samme som ligger til grunn for avtalene med de tre andre forlagene.

Det er en såkalt «publiser og les»-avtale, og den er ifølge Unit i tråd med intensjonene i Plan S, som har mål om full og umiddelbar åpen tilgang på publisering av forskningsresultater innen 2021. Ifølge Unit er Norge ett av få land som har inngått en slik avtale med Taylor & Francis.

Avtalen skal sikre at forskere ved 23 norske institusjoner som omfattes av avtalen, kan lese og publisere åpent tilgjengelig i de fleste av forlagets tidsskrifter.

Det er begrensninger i avtalen, som gjelder fra 2020 til 2022. Men begrensningene er ikke de samme som for eksempel i avtalen med Elsevier, der det ligger en begrensning på antall artikler norske forskere kan publisere hvert år. I avtalen med Taylor & Francis ligger begrensninger i form av kvoter på artikler. Det tilsvarer ifølge Unit at 32 prosent av alle norske artikler kan publiseres åpent i 2019, så øker andelen i løpet av en treårsperiode, til hundre prosent i 2022.

— Avtalen dreies over på publisering, og bort fra lesing, sier seksjonssjef Nina Karlstrøm i Unit.

Arkivtilgang

Karlstrøm har deltatt i forhandlingene med forlaget. Hun forteller at antallet artikler som kan publiseres har vært det vanskeligste i forhandlingene, sammen med prisen, som har vært avgjørende i forhandlingene med alle forlagene.

— Med Taylor & Francis har det også vært en diskusjon om hvorvidt en skal ha permanent tilgang til det en tidligere har lesetilgang til dersom avtalen sies opp, og hvor mye det i såfall skal koste, sier hun.

— Hva ble resultatet?

— Vi har fått arkivtilgang til store deler av det vi har betalt for tidligere.

Karlstrøm sier at forhandlingene med de fire forlagene har vært langt mer krevende og tatt mer tid enn de trodde det skulle gjøre.

— Vi skulle vært ferdig med alle ved årsskifte, men ingen var ferdig da. Det var for krevende å nå fram til enighet. Jeg synes vi fikk et gjennombrudd i mars med Wiley, og kanskje enda mer da vi som første land fikk en avtale med Elsevier i april. Det har tatt mye tid og ressurser.

Nybø: Et kvantesprang for åpen tilgang til forsknings-resultater

Når Norge nå har undertegnet avtaler med alle de fire største forskningsforlagene betyr det at forskningsresultater kan publiseres åpent i over 7400 tidsskrifter. Det er om lag 40 prosent av tidsskriftene som norske forskere rangerer som de beste.

— Vi er ett av få land i verden som har fått til såkalte «publiser og les» avtaler med storforlagene Elsevier, Wiley og Springer Nature. Nå er også avtalen med Taylor & Francis på plass. Avtalene med de fire store betyr at vi gjør et kvantesprang når det gjelder åpen tilgang til offentlig finansiert forskning, sier forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (V), i en pressemelding fra departementet.

I pressemeldingen fra departementet vises det til at avtalene innebærer at man i stedet for å betale for å få tilgang til å lese forskningsartikler betaler for publiseringen av dem. Det slås fast at det gjør offentlig finansiert forskning tilgjengelig for alle. Det vises også til at målet fra regjeringen er at det skal skje innen 2024.

— Det store nå er at vi er i havn med alle de fire store forlagene. Da Plan S ble lansert var det stor oppstandelse, uro og skepsis, mange var imot, sier Nybø til Khrono. Avtalene har vist hva det er mulig å få til, mener hun.

Hun beskriver forhandlingene som en stirrekonkurranse der det har handlet om ikke å blunke.

— Ingen av avtalene er perfekte, men det har skjedd mer med åpen forskning det siste året enn de ti foregående årene. Vi har snakket om de i 17. mai-taler, men nå har vi satt makt bak kravene, vi har fått bevegelse, sier hun og roser de som har forhandlet med forlagene.

— Det er en revolusjon. Det som er skjer nå med åpning av forskningen betyr at bedrifter i omstilling får tilgang på viktig informasjon og forskningsresultater, samfunnet som helhet får et annet utgangspunkt når vi skal nå bærekraftmålene. Det er en betydelig endring i måten vi får tilgang til forskning på og i synet på forsking. Det er staten som har betalt, da skal folket ha tilgang.

— Dette er bare starten

Frem til nå har det mesteparten av Norges forskningsresultater som er finansiert av skattepenger blitt publisert i tidsskrifter som ligger bak dyre betalingsmurer.

Målet er ifølge Nybø «å snu en forretningsmodell som er dysfunksjonell for samfunnet som helhet, for å gagne spredningen av kunnskap som er betalt av oss alle».

— Dette er bare starten, vi er ikke i mål, sier hun om avtalene med de fire forlagsgigantene.

Uten Plan S ville det ikke vært mulig å få til disse avtalene, mener Nybø. Samtidig vedgår hun altså at avtalene ikke er perfekt.

— Men du verden som disse forlagshusene har bevegd seg. Vi ville vært nødt til å vente i ti år om vi skulle ha ventet på de perfekte avtalene. Det er et kontinuerlig arbeid for å bedre situasjonen. Jeg er mest opptatt av at vi beveger oss og går i riktig retning, og dette er en milepæl, det er avtaler mange trodde at vi aldri kunne få. Da vi landet Elsevier vakte det stor oppmerksomhet, Financial Times skrev om det. Det var mange i sektoren som senket skuldrene da vi fikk den avtalen. Den vise at det er mulig å rokke ved de sterke forlagene, husk at dette er big business.

— Det er ikke en fare for at slike avtaler gjør det mulig for forlagene å fortsette med å prise høyt ut fra det man er villig til å betale, ikke kostnaden ved publisering?

— Blikket vårt har vært festet på tilgangen på åpen forskning, det primære målet har ikke vært at det skal bli billigere. Pris vil være et forhandlingstema i hver avtale for framtid.

Som Khrono skrev i går er avtroppende EU-kommisær for forskning Carlos Modeas kritisk til at land fortsetter å forhandle hver for seg. Han mener det gjør at man står svakere, og at forlagene kan utnytte prisforskjeller mellom ulike markeder. Moedas tar til orde for at EU-landene burde forhandle sammen. Så hva tenker Nybø?

— For det første er vi ikke med i EU, men vi er en del av Horisont 2020 og av den europeiske forskningsfamilien. Men jeg tenker det er fordeler og ulemper ved forslaget, sier Nybø. På en side kan det gi tyngde i forhandlinger, men på en annen mener hun det kan være lettere å vinne gjennom som enkeltland. Hun viser til avtalen med Elsevier og spør om den ville ha vært mulig om Norge ikke hadde forhandlet alene.

Saken er oppdatert med kommentarer fra Nina Karlstrøm og Iselin Nybø klokka 13.30.