EU-kommisær: Vil at EU skal forhandle med forlagsgiganter

Brussel (Khrono): Carlos Moedas, EU-kommisær for forskning, vitenskap og innovasjon, er frustert over at europeiske land forhandler hver for seg med giganter på markedet for publisering av forskning.

I et intervju med Times Higher Education (THE), i forbindelse med at han straks er ferdig etter fem år som sjef for forskning i EU-kommisjonen, slår Moedas fast at den største frustrasjonen hans fra disse fem årene har vært at han «aldri fikk fullt mandat» fra medlemslandene til å forhandle med forlagene.

Samtidig som han gjør seg klar til å overlate ansvaret til en ny EU-kommisær, tar Moedas nå til orde for at landene burde forhandle samlet, og at EU burde lede forhandlingene med forlagene.

— Jeg mener det burde gjøres på EU-nivå, sier han til THE.

Moedas var inne på noe av det samme under en konferanse tidligere denne måneden, der han oppfordret til å gi EU-kommisjonen det mandatet han ikke fikk.

— Utrolig spennende

I intervjuet vises det til at land som Tyskland, Norge og Sverige de siste årene har inngått avtaler med store forlag som Elsevier og Springer Nature, som ledd i overgangen til åpen publisering av forskning.

Som Khrono har skrevet om tidligere ble det fra norsk side tidligere i år inngått en såkalt «publiser og les»-avtale med forlagsgiganten Elsevier. Avtalen har en verdi på rundt ni millioner euro, eller rundt nitti millioner norske kroner.

Avtalen innebærer at forskningsinstitusjonene fram til 2021 betaler for åpen publisering av norske artikler i rundt 1400 av tidsskriftene til Elsevier. Den inkluderer 1850 artikler, i praksis snakker vi med andre ord om rundt 50.000 kroner per artikkel.

Moedas er avtroppende kommisær, ansvaret for forskningen skal overtas av Mariya Gabriel, dersom den nye presidenten for EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen, får viljen sin. Han understreker at han ikke legger en plan for arvtakeren. Men hva om EU samler seg om å forhandle med forlagene, og EU-kommisjonen får mandat til å gjøre det? Hva gjør Norge?

— Det er en utrolig spennende tanke, jo større og sterkere enheter som forhandler, jo bedre.

Dét sier seksjonssjef Nina Karlstrøm ved Unit (Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning) til Khrono. Det er Unit som forhandler slike avtaler med forlagene, og Karlstrøm har vært sentral i dette arbeidet.

Det vil likevel være et krevende løp, sier hun.

— I dag forhandler man med de pengene man har på bordet, skal det forhandles samlet må alle forplikte seg til å legge penger inn i en felles pott. Europa står ikke samlet i dette spørsmålet. Norge er nok på linje med EU om hvordan avtalene skal se ut, men det er ikke alle som er klare for å snu abonnementsavtaler til publiseringsavtaler, sier hun.

Langt fra målet

Forskningsrådets direktør John-Arne Røttingen viser til at initativet kom fra Moedas da EU-landenes ministre med ansvar for forskning i 2016 ble enige om full overgang til open access, eller åpen tilgang, innen 2020.

— Moedas ser kanskje at han skulle hatt mer kraft til å få en raskere implementering enn han hadde med sitt mandat.

Karlstrøm viser til at det allerede er 2019, og at de er langt unna å nå målet.

— De ser kanskje at de trenger å jobbe på en annen måte, sier hun.

Røttingen var selv sentral da en gruppe nasjonale forskningsråd i 2018 annonserte Plan S om åpen tilgang, med støtte fra blant andre EU-kommisjonen. Målet med planen er full og umiddelbar åpen tilgang på publisering av forskningsresultater innen 2021.

Han viser til at det er sterke aktører det forhandles med. I november ba European University Association (EUA), som representerer over 800 universiteter, EUs konkurransekommisær Margrethe Vestager gripe inn overfor «den håndfull av internasjonale forlag som sitter tungt på anerkjente forskningstidsskrift, og presser opp prisene», slik det het i en pressemelding fra Danske Universiteter, som gikk i spissen for å få Vestager til å rette blikket mot forlagsbransjen.

— I dag sitter noen få forlag på en svært stor del av markedet for forskningspublikasjon. Det er monopollignende forhold, som har presset opp prisene. Det er dypt problemaisk, uttalte direktør for Danske Universiteter, Jesper Langergaard, den gang.

— De ønsket at EU skulle bruke konkurranselovgivningen til å bryte den opp, noe Vestager konkluderte med at hun ikke ville og isteden viste til Plan S, sier Røttingen og fortsetter:

— Jeg ser Moedas utspill som et ønske om å strukturere innkjøpsmakten så de står bedre sammen.

— Fullstendig uakseptabelt

Rektor Curt Rice ved OsloMet var ikke imponert over avtalen de norske forhandlerne hadde fått med Elsevier.

— Hvis EU går sammen for å forhandle med Elsevier kommer Norge helt sikkert til å melde seg på den prosessen også, sier han.

Så hva tror Rice blir resultatet?

— Universitetene kommer til å fortsette å bruke omtrent 60 prosent av det vi betaler dem på produkter vi selv har skapt, det vil si for å kjøpe tilbake forskning, mens vi overfører 40 prosent til eierne deres. Husk at Elsevier har høyere profittmarginer enn Apple og flere oljeselskaper, sier han.

Det er «en fullstendig uakseptabel bruk av offentlige midler», mener han.

— Mitt primære ønsker er at vi ikke lenger kjøper Elsevier sine produkter. EU har allerede gitt betydelige kontrakter til Elsevier og det er ikke det minste tegn til at forhandlinger basert på EU vil ha noe annet som resultat enn fortsatt gode dager for de som eier aksjer i Elsevier. Det vil i hvert fall være et interessant tilfelle av samling av makt, fra nasjonen til EU, som likevel ikke gir noe som helst gunstig resultat.

Vi har et dårlig system internasjonalt for vitenskapelig publisering, mener Rice.

— At vi ikke sier stopp og prøver en annen tilnærming sammen er trist, sier han.

Positiv til rammeavtale

Røttingen i Forskningsrådet sier han bare ser fordeler for Norge om det forhandles fram en felles rammeavtale med forlagene.

— Vi ville i praksis ha fått en mer konsolidert innkjøpsmakt og bedre avtaler, sier han. Det vil ikke svekke norske interesser, mener han.

— Disse avtalene handler om å kjøpe klart definerte publiseringstjenester, det handler ikke om å gjøre strategiske vurderinger om hvordan en vil at ting skal være, sier Røttingen.

Han vedgår samtidig at ulike land og institusjoner vil ha ulike interesser, alle institusjoner vil for eksempel ikke nødvendigvis ha avtaler med alle forlag. Røttingen ser derfor for seg at det kan forhandles fram felles rammeavtaler.

Heller ikke Karlstrøm i Unit frykter for interessene til norske institusjoner.

— Vi har ikke særavtaler med forlagene som er anderledes enn andre, så jeg ser ikke en umiddelbar svekkelse hvis vi gjør det med tyngre muskler. Men det kan være vanskelig, landene går jo ikke i takt, sier hun.

Karlstrøm mener det er «spenstig om EU vil bruke makten sin» overfor forlagene. Hun understreker samtidig at det ikke er Unit som bestemmer hvordan det skal forhandles.

— Vi forhandler på vegne av institusjonene. Men vi ser at det blir mer og mer samarbeid gjennom EUA, som samler til møter og kartlegger situasjonen i ulike land. Arbeidet gjøres i hvertfall på analysesiden.