likestilling

Foreslår støtte til å ta med barn og barnevakt på jobbreise

— Å forlate ungene er det verste som finnes, sier nobelprisvinner May-Britt Moser, som foreslår at arbeidsgiver skal gjøre det lettere å ta med barna på jobbreiser.

Det har ikke vært bare enkelt for May-Britt Moser å kombinere rollene som toppforsker og mor. Edvard og May-Britt Moser valgte å ta med både barn og barnevakter på jobbreiser.
Det har ikke vært bare enkelt for May-Britt Moser å kombinere rollene som toppforsker og mor. Edvard og May-Britt Moser valgte å ta med både barn og barnevakter på jobbreiser.
Publisert Oppdatert

— Folk er litt bekymret når de hører at vi som har jobbet så hardt, har barn, sa nobelprisvinner og hjerneforsker May-Britt Moser under et foredrag i Forskningsrådets lokaler onsdag.

— De har selvfølgelig levd et helt annet liv enn andre unger. Men vi har vært ekstremt glad i dem. Og dere som er mødre vet at å forlate ungene, spesielt når du ammer, er det verste som finnes. Så det gjør man én gang, og så gjør du ikke det mer.

Temaet for Forskningsrådets arrangement var kjønn og akademia. Moser snakket om sin vei mot nobelprisen.

Hun fortalte at hun og Edvard Moser tok med seg både barna og egne barnevakter på jobbreiser.

Konferansier Linn Stalsberg kommenterte at hun syntes det virker som om forskningssystemet er laget som om folk fremdeles har en husmor hjemme.

— Det virker som om man er mye på jakt etter private løsninger. Er det noe institusjonene kan gjøre? spurte hun.

Moser tok da til orde for at barn skal kunne gå i barnehage før de er ett år.

— Det å ha barnehager nær en institusjon, og faktisk åpne for at barna kan komme før de er ett år gamle. Jeg vet at dette er et veldig sensitivt tema. Men hvis det er ordentlig gode barnehager, der du kan gå på besøk og amme og kanskje jobbe 50 prosent i en periode. For å forsvinne ut av forskningen i ett helt år, tror jeg er veldig farlig.

I Norge har ikke barn krav på barnehageplass før de er ett år.

—Det synes jeg Norge skal unne seg

Etter foredraget utdyper Moser til Khrono:

— Foreldre må ikke jobbe 100 prosent. Men om man jobber med «hotte» problemstillinger der det er et rotterace, sier det seg selv at er du borte nesten et helt år fra forskningen, er toget kjørt, iallfall for deg. Da må du begynne helt på nytt igjen.

I foredraget viste hun til at Max Planck, som er en tysk forskningsorganisasjon, har både barnepass og barnehager på campus.

— Og det synes jeg Norge skal unne seg. Det trenger vi. Da vil både menn og kvinner ha nærhet til barna sine på en helt annen måte. Og å få støtte til å ta med seg folk til å ta seg av barna når du er på reise.

Max Planck har barnehagetilbud for barn fra de er seks måneder gamle.

Til Khrono sier Moser at det er en del forskningsprogrammer som gir støtte slik at folk kan ta med seg barna.

— Vi hadde veldig gode erfaringer med å ta dem med. Det var en berikelse for ungene også.

— Du ser for deg for eksempel økonomisk støtte til barnevakt?

— Ja, økonomisk støtte. For eksempel er den største konferansen innenfor vårt felt i USA. I sin tid fikk den over 30.000 besøkende. Jeg ga en forelesning med 10 000 i salen. Men det er langt å reise, og lite hyggelig å reise fra ungene sine. Så hvis de kunne vært med og vært i trygge hender, så reiser du med mye lettere hjerte.

— Støtte til å ta dem med og til å passe dem hadde vært helt fantastisk, sier hun.

— Hvorfor sa du ikke fra?

Moser fortalte at hun reiste på konferanser uten å ta med barn mens hun fremdeles ammet.

— Jeg spurte helsesøster i ettertid, hvorfor sa du ikke fra? Hun sa, «nei, jeg ville ikke stoppe deg». Det var et mareritt fra A til Å å reise fra ungen sin akkurat da. Det er vonde ting.

I foredraget sitt sa Moser at man risikerer å miste store talenter hvis man ikke leter i alle grupper.

— 50 prosent av populasjonen er kvinner. Hvis vi ikke plukker blant de kvinnene og fører dem fram til professorat, har vi gjort noe veldig dumt. Vi har mistet kvinnelige talenter.

May-Britt og Edvard Moser i 2014, det året de vant nobelprisen i medisin.
May-Britt og Edvard Moser i 2014, det året de vant nobelprisen i medisin.

Hun fortalte at Gro Harlem Brundtland var blant hennes kvinnelige rollemodeller. Brundtland er medisinutdannet og hadde til og med en artikkel publisert i Nature mens hun satt på Stortinget.

— Hun ble mobbet fordi hun snakket så rart og sånt. Men hun bare sto på! «Jeg har en visjon, jeg har noe jeg vil!».

– Har vært litt «inni meg selv»

Selv har hun også bare kjørt på.

— Man snakker om disse Asperger-skalaene, og jeg tror jeg er ganske langt ute på Asperger, selv om jeg både er empatisk og klarer å vise følelser. Men jeg har vært litt «inni meg selv». Men jeg har bare duret på og tenkt at jeg skal få til ting. Alt annet som har prøver å hindre meg fra å få til ting, har jeg opplevd som støy. Og det å være litt blind for støy, tror jeg er viktig. For forventningene til seg selv tror jeg er ekstremt viktig.

Hun fortalte at de i deres «Scientific Advisory Board» har bestemt seg for å rekruttere de beste kvinnene i verden.

— Både fordi vi trenger deres råd til å finne ut hvordan vi skal øke diversiteten på vårt institutt. Men også fordi de er fantastiske rollemodeller for sterke, flotte kvinner som har gjort det virkelig stort. Mange av dem har barn, familie og hund og hele pakka.

— Du har aldri fri

En fra salen pekte på at det innenfor hennes felt er mange kvinner som faller fra underveis i karriereløpet.

— Er dette noe dere har fokus på i forhold til kvinnene?

— Vi har veldig fokus på kvinnene. Spesielt Edvard (Edvard Moser journ.anm.) Han er en feminist på sin hals. Han er sånn «hva kan vi gjøre». Da jobber vi sammen for både at kvinnene skal tro på seg selv, sa hun.

— Og vi prøver å fortelle at det å samarbeide hjelper også, så arbeidsmengden ikke blir kveldende. For det er kveldende å være i forskning. Det må jeg bare innrømme. Du har aldri fri. Og når du har fri, tenker du: «Jeg har ikke løst dette». Vi jobber hardt for å hjelpe de unge kvinnene. Vi har nye gruppeledere nå, og halvparten av dem er kvinner. Og det er flotte, sterke kvinner, sier hun.

«De stakkars kvinnene»

Bare én av tre professorer i Norge er kvinner.

— Er det mekanismer som fortsatt stopper kvinner fra å bli professorer?

— Det er jo det. Å føle seg sikker nok på at man tør, og at man har støtte fra miljøet. Men jeg tror miljøene nå har blitt så gira på å få det til. De «stakkars kvinnene» som kaster seg ut i denne karrieren blir så headhuntet over hele verden. Folk er veldig obs på at man må bruke alle talenter om man skal få til fremragende forskning, også blant kvinner og andre grupper, sier Moser til Khrono.

— Hva må til for å oppnå en kjønnsbalanse?

— Det å kunne vite at familien er i trygge hender. Er en akademisk karriere forenlig med familie, det kan en sette spørsmålstegn ved. Det samme kan man si om leger i turnus og kunstnere som står på, de må være fleksible og finne ordninger som ikke er der i samfunnet fra før av. Det gjelder også forskningen, spesielt på toppnivå.

Fornøyd med én god publisering hvert femte år

NMBU-rektor Curt Rice spurte Moser om hva slags råd hun vil gi unge forskere om publisering.

Hun svarte at hun kommer fra en tradisjon og miljø som sier at det ikke er viktig å ha mange publikasjoner, og viste til hvordan hjerneforskeren Per Andersen hadde tenkt rundt dette.

— Har du én kjempegod publikasjon hvert femte år, skal du være stolt. Det var det ene rådet han hadde. Det andre var «hva er en god publikasjon?». Det er en publikasjon som er dønn solid. Det er en publikasjon der folk der ute kan snappe opp og replikere. Som det er litt «wow-følelse» på. Og når du har en slik, liker vi likevel å sende den inn til såkalte gode tidsskrifter. Det er fordi de tilbakemeldingene du får er så utrolig verdifulle.

Powered by Labrador CMS