Flyreiser skader både miljøet og forskningens troverdighet

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Unge forskere står i krysspress. På den ene siden skal vi bygge sterke internasjonale forskningsnettverk, vise oss fram og samarbeide om forskning av høy kvalitet, noe som ofte innebærer mangfoldige reiser til konferanser. På den andre siden står vi i en klimakrise som krever at vi jobber for å redusere våre klimagassutlipp og viser oss som rollemodeller for å opprettholde legitimiteten til forskningen. Karbonintensiv reisepraksis i akademia skader både miljøet og forskningens troverdighet. Høyere utdanningsinstitusjoner har et særskilt ansvar for å tilrettelegge for mindre reiseintensiv forskningspraksis. Og det haster.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Planeten vår står i en økologisk krise, med masseutryddelse av arter, stigende gjennomsnittstemperaturer, og stadig mer ekstreme værforhold. FNs klimapanel påpeker at den internasjonale innsatsen fortsatt er utilstrekkelig for å begrense den globale temperaturøkningen til 1,5 grader celsius innen slutten av århundret.

Akademisk reiseintensiv praksis påvirker jorden og mennesker, planter og dyr. Høyskolene og universitetene har en avgjørende rolle i å finne løsninger på klimautfordringene og være forbilder i samfunnsdebatten rundt klimaendringer. I en sektor som preges av akselerering, publiseringspress, og forventninger om radikal tverrfaglighet er det på høy tid å ta et steg tilbake og reflektere over de strukturene vi er med på å skape. Akademia har et særskilt ansvar her, ikke bare for å forbedre teknisk infrastruktur, utvikle bevissthet blant akademikere om omfanget av problematikken, men også for fasilitere en arbeidskultur som kan bidra til å bremse utviklingen.

Hvis ikke vi, hvem? … hvis ikke nå, når?

Dette var temaet på en nylig konferanse i miljøpsykologi på Lillehammer ved Høyskolen Innlandet, der unge forskere i feltet pekte på behovet for å være i front når det kommer til klimaarbeidet i egne institusjoner. Forskningens positive bidrag til samfunnet har i mange år fungert som en form for -carte blanche- for å se bort fra HE-sektorens miljømessige påvirkning. Det holder ikke lenger å strebe etter objektivitet ved å kartlegge og beskrive en dyster virkelighet, uten at det følger med en etisk bevissthet om å ta del i arbeidet som kreves for å møte klimaendringene.

Les også

Bærekraftbyrden i akademia er ujevnt fordelt

Reisevirksomhet står for mellom 10 og 70 prosent av det totale karbonavtrykket i høyere utdanning og forskning, avhengig av hvordan vi måler det. Andre betydelige faktorer er infrastruktur, energi, og innkjøp. Det er behov for å jobbe på alle disse frontene, og mange universiteter har fremmet ambisiøse strategier for å redusere klimagassutslippene. Men reisevirksomhet er kanskje en av de enklere å endre.

For å endre reisevaner i akademia trenger vi både å endre oss som enkeltindivider, men også initiativ på strukturnivå. For å redusere fotavtrykket i forskning er både bottom-up og top-down strategier nødvendig. En nylig kartlegging av grønne grasrotbevegelser innen akademia viser at de fleste institusjoner ikke klarer å utnytte potensialet, og kan til fordel tilgjengeliggjøre flere ressurser til grønne initiativ for å drive endringen som er nødvendig.

Som en del av karboneliten har akademia et uutnyttet potensial i å være rollemodell. Det handler om legitimitet og inkludering. Skal forskningen opprettholde sin legitimitet i spørsmål om klima, må vi handle som vi preker. Når det kommer til klimakommunikasjon, vet vi at klimaavtrykket til budbringeren kan ha en negativ virkning på folks holdninger til klimavennlige politikkforslag og klimaholdninger generelt.

Det kan være mange positive sider ved å restrukturere de reiseintensive forskningspraksisene i sektoren. Ved å tilrettelegge for mindre hyppige reiser, flere digitale eller hybride møter kan vi i tillegg til å redusere karbonavtrykket bidra til å gjøre møteplassene våre mer inkluderende for flere. Dette kan det fremme inkludering av utsatte grupper som ellers ikke ville hatt mulighet til å delta, for eksempel akademikere med omsorgsoppgaver, kollegger med helsetilstander som utelukker lange reiser, og grupper som blir rammet av ekskluderende visumprosesser.

Formålet mitt er ikke å peke på individuelle akademikere med høyt klimaregnskap, men heller å starte en samtale om hvordan høyere utdanningssektoren kan jobbe systematisk for å tilrettelegge for mindre karbonintensive praksiser. Problemstillingen krever en gjennomgang av de strukturelle betingelsene for internasjonalt samarbeid.

Les også

Hun hatet å undervise på Zoom under pandemien

En måte vi kan starte på er å planlegge flere lokale møteplasser, og færre konferanser som krever langdistanseflyvning i løpet av et år. Der det er mulig, bør vi premiere klimavennlige reisevaner ved å gjøre det billigere å reise miljøvennlig i jobbsammenheng. På institusjonsvinå kan det være nyttig å lage årlige reisebudsjett, der avdelinger har et tak på antall flyvninger som kan fordeles mellom de ansatte. En annen mulighet er å sette en grense der reiser under X antall timer i avstand må gjøres kollektivt der det er mulig. Samtidig bør alle tiltak følges av et tydelig klimaregnskap som gjør det enkelt å måle effekten i etterkant.

All kunnskap tilsier at vi bør jobbe for å redusere vårt CO2-avtrykk, der reduksjon av flyreiser per år er noe av det som monner mest, og her bør akademia som kunnskapens høyborg lede an.