undervisning

Hun hatet å undervise på Zoom under pandemien

— Jeg syns det var noe av det verste med pandemien, sier professor Lise Rakner ved Universitetet i Bergen. Men andre undervisere syntes det var spennende å bli tvunget til å prøve nye undervisningsmetoder, ifølge ny studie.

Professor i statsvitenskap ved Universitetet i Bergen, Lise Rakner, sier at pandemien har fått henne til å bli mer teknologirealist.
Professor i statsvitenskap ved Universitetet i Bergen, Lise Rakner, sier at pandemien har fått henne til å bli mer teknologirealist.
Publisert Oppdatert

Da pandemien inntraff og vi måtte isolere oss hjemme og avstå fra å møte andre mennesker så langt det lot seg gjøre, skjedde det en brådigitalisering overalt — ikke minst ved universitetene og høgskolene.

— Det er helt utrolig at for for litt over to år siden visste vi ikke hva Zoom var for noe, sier Lise Rakner, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Bergen (UiB).

Førsteamanuensis ved Institutt for pedagogikk, UiB, Yael Harlap
Førsteamanuensis ved Institutt for pedagogikk, UiB, Yael Harlap

Hun har vært studieobjekt for Yael Harlap og Robert Gray ved samme universitet, som har undersøkt om pandemien endret måten vi tenker om undervisning. De to har intervjuet vitenskapelig ansatte som har fått rykte på seg som spesielt engasjerte undervisere også ved fire andre universiteter i fire andre land — Storbritannia, Sør-Afrika, Chile og USA.

Funnene ble presentert på UiB sin nasjonale konferanse om digitalisering i høyere utdanning nylig.

Harlap forteller at veldig mange av dem de intervjuet, syntes det hele var litt spennende.

— De ble tvunget til å lære seg masse ting de hadde tenkt en stund at de burde lære seg.

Fortsatt uløste muligheter

Mange undervisere var ganske innovative, ifølge Harlap, og noen praktiserte en form for «resiliens-pedagogikk» som var fleksibel nok til at det ikke var så vanskelig å tilpasse den.

Yael Harlap presenterte funn fra undersøkelsen sin under Universitetet i Bergen sin digitaliseringskonferanse i november. Her er et sitat fra en av dem de har intervjuet om det å undervise under pandemien.
Yael Harlap presenterte funn fra undersøkelsen sin under Universitetet i Bergen sin digitaliseringskonferanse i november. Her er et sitat fra en av dem de har intervjuet om det å undervise under pandemien.

— Så var det selvsagt noen som rett og slett hatet å måtte undervise digitalt. Men de var i mindretall. Likevel vil jeg si at omtrent alle foretrekker å undervise fysisk, sier hun.

Harlap mener det er viktig å undersøke dette fordi det alltid vil kunne komme uforutsigbare hendelser.

— Den digitale omstillingen foregår også fortsatt. UiB har hatt et digitaliseringsprosjekt i et tiår, men med en gang pandemien var over sa de «ok tilbake til undervisningssalen, tilbake til skoleeksamen».

— Måten vi underviste på under pandemien var ikke optimal. Det var «emergency remote teaching». Det var noe de ansatte ble kastet inn i, og måtte løse så godt de kunne. Det er fortsatt store muligheter for å utvikle en litt mer hensiktsmessig og gjennomtenkt bruk av digitale verktøy i undervisningen, sier Harlap.

Noe av det verste med pandemien

UiB-professor Lise Rakner var en av dem som hatet å undervise på Zoom.

— Jeg husker at vi bare ble kastet inn i det, og jeg syntes det var helt meningsløst vanskelig og komplisert.

Hun sier at det å undervise for store grupper på over 100 mennesker på Zoom tapper henne for energi på en ekstrem måte.

— Etter to timer med det var jeg fullstendig utslitt. Vanligvis får jeg masse energi av å stå foren en gruppe på 100 mennesker eller mer. Det er nesten så jeg vil fly ut av rommet fordi jeg får så mye energi av det, sier hun.

Lise Rakner ble intervjuet av Yael Harlap og Robert Gray om i en studie om hvordan det var å undervise under pandemien. Her er et sitat fra henne, som ble lest opp under UiB sin digitaliseringskonferanse i november.
Lise Rakner ble intervjuet av Yael Harlap og Robert Gray om i en studie om hvordan det var å undervise under pandemien. Her er et sitat fra henne, som ble lest opp under UiB sin digitaliseringskonferanse i november.

— En liten gruppe på rundt ti mennesker gikk helt fint. Men å undervise for store grupper sånn... vel, det er den verste formen for enveiskommunikasjon. Jeg syns dette var noe av det verste med pandemien, sier hun.

— Lærte du likevel noe av å måtte gjøre det?

— Hvis jeg har lært noe er det å aldri tenke på en undervisning som enveiskommunikasjon. Hvis Zoom-undervisning lærte oss noe, var det vel hvor utrolig ineffektiv og gammeldags universitetsundervisning kan være — enveiskommunikasjon fra en «guru» på et podium. Det er virkelig en meningsløs form for undervisning. Uansett størrelse på gruppen og hvor dårlig egnet rommet er, skal jeg aldri ha en forelesning som er sånn.

— I begynnelsen var jeg veldig begeistret for dette med «break out rooms» og sånt, men du og du hvor lei vi ble. Denne opplevelsen har fått meg til å bli mer teknologirealist, sier hun.

Kan ha fått ansatte til å tenke annerledes

Yael Harlap, som også er visedekan for utdanning ved det psykologiske fakultetet på UiB, forteller at de som ble intervjuet i studien er en type ansatte som lenge før pandemien hadde reflektert over hvordan de underviste og hvorfor de gjorde det slik det gjorde.

— Vi fikk gode svar på hvordan ulike undervisere ble påvirket av pandemien, sier hun, og peker på noe hun mener er et slags hovedfunn:

— Pandemien har fått mange flere vitenskapelige ansatte til å tenke over relasjonen mellom lærer og student, og innse at de faktisk har et ansvar for å ivareta studentene. Flere har innsett hvor viktig det relasjonelle er for læring, sier hun.

Hun peker på at det har vært en sterkere tradisjon i USA enn i Europa for å ta vare på studentene også utenfor den klassiske forelesningen. Det som gjerne refereres til som «pastoral care».

— Av de landene vi ser på har man særlig i Norge hatt en ganske tradisjonell holdning til undervisning — den vitenskapelig ansatte kommer og tilbyr en forelesning til studentene. Det blir muligens noe interaksjon, men ansvaret for studentene stopper litt der. Studentene er tross alt voksne mennesker.

Under pandemien forsvant de små mellomrommene mellom møter og undervisning, som muliggjorde kommunikasjon, det uformelle.

— Noen undervisere klarte å skape et slikt miljø digitalt, og var veldig bevisste på dette. De lagde spørretimer, brukte chaten i Zoom på hensiktsmessige måter og så videre. Men de fleste opplevde at mye manglet i denne måten å undervise på, sier Harlap.

Pandemien har muligens fått en del vitenskapelige til å tenke annerledes. Mange studenter hadde det som kjent utfordrende under pandemien.

— De var særlig sårbare, og dette la de vitenskapelig ansatte merke til og var bekymret for.

— Vi er laget for å lære sammen

Professor Lise Rakner har innsett hvor viktig det er å møtes og lære av hverandre fysisk, og hun benytter anledningen til å komme med en oppfordring til studenter og studentorganisasjoner:

— Dere som insisterer på å få videoopptak av forelesningene — dere tar så vanvittig feil! Dere risikerer da å få to ganger 45 minutter med enetale i en boks. Det trenger ingen. Dere kan be om at det legges ut små videosnutter etter forelesning med oppsummering, men den andre formen for undervisning vil dere ikke ha. Det er tilbake til steinalderen!

— Du tror det har så mye å si at man er fysisk til stede i samme rom?

— Det betyr alt. En student sa nylig til meg «jeg husker ingenting fra videregående men jeg husker alt jeg lærte i høst». Det skjønner jeg godt. Flere av de ferske studentene har måttet ta store deler av videregående på denne måten. Det er en helt annen opplevelse å møte folk, sitte i samme rom, ha øyekontakt, og snakke med den som sitter ved siden av. Det betyr alt! Vi er laget for å lære sammen.

Powered by Labrador CMS