Debatt ● Aslaug Louise Slette, Tea Dyred Pedersen og Lene Korseberg
Fleksible studier kan gi noen utilsiktede konsekvenser
Vi ser at studentgruppen som velger fleksible profesjonsstudier både øker og er i endring. Dette kan potensielt gå på bekostning av søkning til heltidsutdanningene, skriver tre Nifu-forskere.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det er i dag en politisk forventning om at universitetene og høyskolene skal satse på fleksible og desentraliserte studietilbud. Budskapet er at denne typen studietilbud kan bidra til å bøte på rekrutteringsutfordringer i arbeidslivet.
Politikken kommer blant annet til uttrykk i Utsynsmeldingen og Profesjonsmeldingen, og gjennom tildelingsbrevene til institusjonene. Tall fra HK-dir viser også at søkertallene til fleksible utdanninger generelt, og profesjonsutdanninger spesifikt, øker.
Samtidig pågår det debatter om denne typen utdanninger, med både positivt og negativt fortegn.
Vi ser eksempler på institusjoner som ser fordeler av å tilby flere lokale studietilbud, mens det også er kommet faglige innvendinger mot rene nett- og samlingsbaserte tilbud. Fra studenthold kommer det oppfordringer om å satse på heltidsstudenten, og nylig uttrykte en opposisjonspolitiker bekymring for om desentraliserte utdanninger styrkes på bekostning av studier på campus.
Fleksibel og desentralisert utdanning retter seg mot studenter som ikke kan eller ønsker å studere fast ved et studiested, og kjennetegnes av fleksibilitet knyttet til tid, sted, innhold, progresjon med mer. Stedsdimensjonen er særlig sentral i desentraliserte tilbud, som ofte er en kombinasjon av nettstudier og samlinger.
Slik vi ser det, har det vært en gradvis endring i utdanningspolitikken de siste årene. Selv om de pedagogiske dimensjonene har en naturlig plass i utformingen av ethvert studium, viser vår forskning at de praktiske dimensjonene spiller en mer sentral rolle i fleksible utdanningstilbud, og at tilgangen til utdanninger er det aller viktigste.
Nylig gjennomførte NIFU en undersøkelse om organisering og kvalitet i fleksible og desentraliserte profesjonsutdanninger, på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. I studien intervjuet vi studieprogramansvarlige for ulike fleksible tilbud innen barnehagelærer-, grunnskolelærer-, vernepleier- og sykepleierutdanning. Alle utdanningene hadde både et fleksibelt tilbud og et ordinært campustilbud.
Flere av studentene tror at fleksible profesjonsstudier er mye mer fleksible enn de faktisk er.
Slette, Pedersen og Korseberg
Det er særlig to funn fra undersøkelsen som er interessante for den pågående debatten.
Det ble påpekt at den tradisjonelle målgruppen for fleksible studietilbud — gjerne eldre studenter, med jobb, barn og bolig — har behov for et visst nivå av tilpasning og forutsigbarhet for å kunne fullføre studiet. Lærestedene kan også ha behov for å følge opp ekstra. Studenter på fleksible tilbud er sjeldnere på campus, de kan ha praksis på et sted der det er lite erfaring med veiledning og skikkethetsvurderinger, og enkelte er simpelthen ikke vant til å studere.
I vår undersøkelse har vi sett at mange læresteder velger å sette inn tiltak, slik som kullkoordinatorer. Disse har et særskilt ansvar for å hjelpe studentene til rette og følge opp hvis studentene har utfordringer. Flere av informantene uttrykte bekymring for at innsatsen som legges inn for å sikre kvaliteten på de fleksible utdanningene kan gå på bekostning av kvaliteten på den campusbaserte utdanningen. I et eksempel kom det frem at undervisningen på det fleksible tilbudet aldri avlyses, fordi de ved behov henter faglærere fra campusutdanningen. Dette innebærer at undervisning utsettes eller avlyses for campusstudentene.
Studentgruppen synes i tillegg å være i endring. Flere av informantene påpekte at yngre studenter i høyere grad søker seg til fleksible studieprogram, selv om de i utgangspunktet kunne ha studert ved campus. Selv om det er vanskelig å identifisere hva økningen skyldes, antydes det årsaker som behov for å jobbe ved siden av studiene, ønske om å fortsette å bo hjemme, eller at det ikke er ønskelig å studere på heltid. Som en informant formulerte det: «De har lyst til å leve, i tillegg til å være student».
Paradokset er, ifølge våre informanter, at flere av studentene tror at fleksible profesjonsstudier er mye mer fleksible enn de faktisk er. Realiteten er at profesjonsstudier har stort innslag av (heltids-) praksis, gruppeoppgaver som skal løses mellom samlinger, ferdighetstrening med mer. Her er det tidvis stor avstand mellom forventninger og virkelighet.
Flere av informantene uttrykte bekymring for at innsatsen som legges inn for å sikre kvaliteten på de fleksible utdanningene kan gå på bekostning av kvaliteten på den campusbaserte utdanningen.
Slette, Pedersen og Korseberg
Oppsummert ser vi at det er økning i antall søkere til fleksible profesjonsutdanninger, særlig blant yngre, men at dette potensielt går på bekostning av søkning til heltidsutdanningene. Dette kan få noen mulige utilsiktede konsekvenser.
For eksempel kan populariteten til de fleksible tilbudene føre til at det blir intern konkurranse på institusjonene om søkerne, og i ytterste konsekvens blir de ordinære profesjonsutdanningene ikke lenger bærekraftige. En konsekvens av det igjen, kan være at det blir vanskeligere å holde fagmiljøene samlet — hvis flesteparten av de ansatte jobber fragmentert, på ulike steder og til ulike tidspunkter. Dette igjen kan spille inn på den faglige kvaliteten.
Basert på vår undersøkelse seiler det opp flere krevende spørsmål som institusjonene og politikerne bør ta stilling til. Hva skal lærestedene gjøre dersom de må velge mellom en campusutdanning og et fleksibelt tilbud, på grunn av manglende ressurser til å drifte begge? Hva skal lærestedene gjøre dersom søkningen til de fleksible tilbudene blir så stor at campusutdanningene blir truet? Hvordan skal lærestedene forholde seg til studentenes ulike forventninger til fleksibilitet og de fleksibilitetsbegrensningene som særlig ligger til profesjonsutdanningene?
Fleksible og desentraliserte utdanninger har gjerne sin begrunnelse i en nødvendig mobilisering av mulig arbeidskraft, særlig i distriktene. Det er imidlertid grunn til også å se på mulige utilsiktede konsekvenser av å fremme denne typen studietilbud, med tanke på rekruttering til de campusbaserte utdanningene, rekruttering til universitets- og høyskolesektoren mer generelt, og til velferdsstatens fremtidige profesjonsutøvere.
NIFU-undersøkelsen om kvalitet i fleksible og desentraliserte profesjonsutdanninger kan leses her.
