Debatt ● morten dæhlen og bjørn jamtveit
Fire råd for å ta naturen og klimautfordringene på alvor
En bærekraftig samfunnsutvikling er avhengig av solide investeringer i grunnleggende langsiktig forskning, men det må gjøres riktig!
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
FNs klimarapporter er et godt eksempel på hva grunnleggende langsiktig forskning i den globale kunnskapsallmenningen betyr for menneskeheten, naturen og samfunnsutviklingen. Disse rapportene bygger på grunnleggende langsiktig forskning utført av hundrevis av forskere fra hele verden, mange av disse fra Norge. FNs klimarapporter - særlig den siste - synes å endre det politiske landskapet i Norge. I det minste ser det slik ut kun få dager før valget. Får vi en ny regjering med et storting i ryggen, som virkelig vil ta naturen og klimautfordringene på alvor?
De offentlige bevilgninger til grunnleggende langsiktig forskning har vokst de siste 40-50 årene. Den viktigste faktoren er trolig en bred samfunnsmessig erkjennelse av denne forskningens enorme betydning for sosial, kulturell og økonomisk utvikling. Hva har skjedd de siste 5-6 årene? I beste fall har veksten stoppet opp, noe som synes å være villet politikk! Denne utviklingen er ikke bra, ikke minst sett i lys av de store utfordringer verden står over for. Følgende er fire råd til Norges forskningsråd, våre kommende folkevalgte og oss selv:
Grunnmuren i kunnskapsnasjonen Norge må styrkes. Norge har mange miljøer i bredden av vitenskapene som leverer forskningsresultater på høyt internasjonalt nivå. Det er viktig at vi har slike miljøer også i fremtiden. Det må derfor legges mer vekt på grunnleggende langsiktig forskning, både disiplinært og tverrfaglig. Dette kan ikke universitetene gjøre alene. Norges forskningsråd må kanalisere en større andel av midlene i denne retning, blant annet fordi EU i stadig større grad synes å flytte midler fra forskning til utvikling/innovasjon. Skjer ikke dette vil kunnskapsbasen for bærekraftig utvikling og innovasjon i samfunnet forvitre.
Norge trenger en ambisiøs og gjennomførbar plan for investeringer i infrastruktur for forskning. Det må legges større vekt på eksperimentell forskning uten at dette går på bekostning av teori- og metodeutvikling. En ny nasjonal strategi for investeringer i vitenskapelig infrastruktur, herunder digital infrastruktur, frem mot 2040 må utvikles så raskt som mulig. Det er kritisk viktig at dette skjer. Internasjonalt samarbeid er avgjørende, så en slik strategi må ses i sammenheng med hva som foregår i Norden, i EU og resten av verden.
Norge trenger flere robuste kvalitetsorienterte forskningsmiljøer. Kvalitet avler kvalitet og fagmiljøer må være relativt store for å opprettholde kvalitet over tid, både disiplinært og tverrfaglig. Dette betyr at grunnleggende langsiktig forskning i bredden av vitenskapene må foregå ved relativt få institusjoner. Norges forskningsråd må gjennom sine tildelinger sørge for at Norge har store miljøer som leverer forskning på høyt internasjonalt nivå. Konkurranse om forskningsmidler må vi ha, men dette handler om mye mer enn konkurranse. Dette er viktig på alle fagområder, men særlig viktig på områder avhengig av fysisk infrastruktur og digitale ressurser.
Forskningsmidler må kobles sterkere til motiverte og faglig sterke studenter. Norge må i større grad enn i dag kanaliseres midler til forskningsmiljøer med tilgang på faglig sterke og motiverte studenter på bachelor- og masternivå, og selvsagt på doktorgradsnivå. Dette er viktig fordi det er den mest effektive måten å spre kunnskap og kompetanse fra den globale kunnskapsallmenningen ut i samfunnet og samtidig sikre den beste rekrutteringen til forskning, utvikling og innovasjon.
Grunnleggende langsiktig forskning har, siden forskningen ble satt i system gitt oss viktige kunnskaper om hva som foregår i, på og omkring vår lille planet. Menneskeheten har gjennom forskning lært «uendelig» mye, men vi har fortsatt «uendelig» mye å lære. Og kanskje aller viktigst – vi vet ikke hva vi ikke vet! Vi må derfor fortsatt investere betydelige ressurser i grunnleggende langsiktig forskning i bredden av vitenskapene, men det må gjøres riktig!
