Jens Saugstad: Misvisende om lærebøker i Exphil og kvinneandel

1) Det hevdes i intervjuet i Khrono at læreboken i Exphil 1 har en kvinneandel på 9,4 prosent i personregisteret, mens andelen i det nye pensumet vil bli 33 prosent. Dette er misvisende. I det nye pensumet, som Torsen er sentral i utformingen av, er 6 av de 8 kvinnelige bidragene fra vår tid, og bare to fra eldre tid. Disse to kvinnelige bidragene er brevveksling mellom Descartes og Elisabeth og mellom Kant og Maria von Herbert. Torsen sier at hun «kvoterer ikke inn kvinner», men det er slik det fremstår, eller som et desperat forsøk på å spa frem «kvinner som bidro til tenkningen». Men anklagen som stadig fremsettes, nylig i Klassekampen (5/9-19), og som vel er bakgrunnen for dette intervjuet, er at lærebøker i filosofihistorien har utelatt viktige kvinnelige bidrag, ikke minst bidrag fra «kvinnelige tenkere fra 1600- tallet og opp til 1900-tallet».

I så fall skulle en forvente at påstanden ble belagt med kvinnelige filosofiske forfatterskap av betydelig størrelse og kvalitet. Så når bare et par kvinnelige brevskrivere finner veien inn i pensum, svekker det, snarere enn støtter, Torsens kritikk av den klassiske filosofihistoriske kanon av mannlige filosofer som en «konstruksjon» som gir et feilaktig bilde av kvinnenes bidrag. For det andre underslås det at dagens pensum ved UiO ikke bare består av læreboken i Exphil 1, men også av «Exphil II. Tekster i etikk», hvor 3 av 12 bidragsytere er kvinner. Når revisjonen av Exphil-pensum som Torsen leder arbeidet med har kunnet få en høyere kvinneandel totalt, er grunnen rett og slett at man har valgt et pensum der «nesten halvparten av tenkerne er fra de 20. og 21. århundre».

2) På spørsmål fra intervjuer om det er en sammenheng mellom antall kvinnelige ansatte og antall kvinner på pensum, svarer Torsen blant annet: «Det har nok noe å si at man ser andre som man kjenner seg igjen i. Dette slår nok verst ut for minoriteter. Hva slags spørsmål som stilles er viktig. Kjenner studenten igjen erfaringer, beskrivelser og spørsmål som stilles, spør hun». Den første setningen lar jeg ligge, men den siste er for meg enten ubegripelig eller urovekkende.

Ad det første alternativet: Intensjonen med filosofi- og vitenskapshistorien på Exphil, i hvert fall ved UiO, er å gi studentene en innføring i en for dem ny og ukjent akademisk kultur, eller som det heter i gjeldende studieplan, at studentene «skal bli kjent med et sett av problemstillinger og temaer som er relevante for å forstå fremveksten av vitenskapelig rasjonalitet.» Det ligger altså i fagets natur at studenter ikke vil gjenkjenne erfaringer, beskrivelser og spørsmål som hører til den akademiske tenkemåten de skal ledes inn i, og det er ikke noe som bare gjelder kvinner og minoriteter.

Les også:

Universitetet i Oslo skal lage ex.phil-bok med flere kvinnelige filosofer

Ad det andre, urovekkende alternativet: Kanskje mener Torsen at innføringen av de nye faglige perspektivene må ta utgangspunkt i erfaringer, beskrivelser og spørsmål som studentene kjenner seg igjen i. Det lyder riktig, men hvorfor skulle dette være et problem for kvinner og særlig for minoriteter? Her melder min bekymring seg. På meg virker det som Torsen forutsetter at pensum og undervisning må gjøre det mulig for studentene å føre de nye faglige perspektivene tilbake til erfaringer, beskrivelser og spørsmålstillinger som er uløselig knyttet til den enkelte students særegne gruppeidentitet, som medlem av et kjønn eller en minoritetsgruppe. I så fall står Torsen for et kunnskapssyn som minner om standpunktteorier i feministisk kunnskapsteori (som fremstilles i nåværende exphil-pensum ved UiO), og som også synes å ligge til grunn for kravet om avkolonisering av akademia. I et leserinnlegg i Klassekampen 8. oktober 2018 skrev for eksempel Beathe Øgård (leder av SAIH), og Torjer Andreas Olsen (professor på Senter for samiske studier ved UiT): «Kunnskap blir først allmenngyldig når vi aksepterer at den er avhengig av forskeres kjønn, etnisitet og bakgrunn». Tanken synes å være at «sant» allmenngyldig kunnskap ikke oppnås ved en prosess som ser bort i fra særegne gruppeidentiteter, men forutsetter at man inkluderer standpunkter som er uttrykk for ulike gruppers identiteter og de særerfaringer som er knyttet til dem.

Da jeg i debatten om avkolonisering av akademia i fjor innvendte at universitetene er basert på det kunnskapssyn at hvert enkelt menneske i prinsippet, nettopp ved å abstrahere fra sin særegne gruppeidentitet, kan formulere innsikt og kunnskap som alle, uavhengig av kjønn og kulturell bakgrunn, kan anse som gyldig (dette har ingenting med en positivistisk tese om at all vitenskap er nomotetisk å gjøre, slik enkelte forskere ved OsloMet syntes å tro), svarte forsker ved PRIO, Ida Roland Birkvad: «En kan mistenke Saugstad for å frykte at hans eget provinsielle vitenskapssyn, basert på en mannlig, vestlig og hvit logikk, skal bli utfordret».

Med andre ord, den klassiske forestillingen om allmenngyldig kunnskap er selv bare uttrykk for en særegen gruppeidentitet. Nå mistenker – og frykter – jeg at Torsen har lagt til grunn en liknende identitetspolitisk standpunktteori i sine sikkert velmente bestrebelser på å revidere Exphil for at kvinner og minoriteter skal kunne kjenne seg igjen i faget.