Debatt ● Per Martin Norheim-martinsen
Filantropi nå!
Oslo trenger ikke flere privatfinansierte skulpturparker. Nå må hovedstadens rike tanter og onkler åpne lommeboken for forskning som er avgjørende for samfunnet.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Bergen har Trond Mohn, som ikke bare har finansiert nye Brann stadion, men også bidratt til å bygge opp ledende, internasjonale forsknings- og utdanningsmiljøer ved Haukeland sykehus, Universitet i Bergen og Høgskolen på Vestlandet, med donasjoner på over 1,1 milliarder kroner siden 2004.
I Oslo annonserte Olav Thon i 2019 at han ønsket å donere én milliard kroner til forskning på muskel- og skjelettlidelser. Så vidt jeg kjenner til er det ennå ikke delt ut en eneste krone, til tross for gode og innovative prosjektforslag fra landets ledende fagmiljøer på området. Vi venter spent på å se om Thons fremstøt var mer enn et PR-stunt.
Filantropi innenfor forskning og utdanning er best kjent fra USA og Storbritannia. Der gir suksessrike alumner tilbake til universitetene hvor grunnlaget for deres suksess ble lagt. Og milliardærer gir tilbake til samfunnet ved å bidra til å bygge opp fremragende utdanninger og forskningsmiljøer.
Filantropisk virksomhet er heller ikke ukjent i nordisk sammenheng. Da Karolinska Institutet markerte sitt 200-års jubileum i 2010, samlet de inn én milliard svenske kroner fra svenske og internasjonale bidragsytere til en massiv satsing på helseforskning.
I Danmark har næringslivet og rikfolk satt opp store fond som skal bidra til samfunnsutviklingen. I 2019 bevilget disse fondene nesten 8 milliarder danske kroner til forskning og 1,8 milliarder til utdanning og folkeopplysning, som summert utgjør omtrent det samme som Norges forskningsråd bevilget her hjemme.
Direktør for Norges forskningsråd, Mari Sundli Tveit, gikk nylig ut i Khrono og proklamerte at bevilgningene til norsk forskning ikke står i forhold til samfunnsoppdraget. Det har hun jammen rett i!
I tillegg er midlene vanskelige å få tak i. En «blanding mellom gjettelek og bingo», skriver seniorforsker Bjørn P. Kaltenborn i et av utallige innlegg om emnet i Khrono det siste året.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Kudos likevel til den nye direktøren for hennes vilje til å ta tak i problemene. Forhåpentlig går hun seirende ut av kampen med eget byråkrati, men jeg ville ikke satset pengene mine på det.
Forskningen har vært viktig for å bygge velstanden i det norske samfunnet, som også de rike har nytt godt av. Derfor bør det være en selvfølge at de til gjengjeld prioriterer de mest fornuftige investeringene de kan gjøre: å støtte opp om forskning som skal legge grunnlag for Norges fremtidige velferd og vekst.
Regjeringen kuttet i år gaveforsterkningen til forskning. Hovedargumentet var at den ikke fungerte som en motivasjon for de formuende til å bidra, slik intensjonen var. Ordningen ble bare brukt av foreninger og stiftelser. Nå har kunnskapsutviklingen på viktige områder for hele samfunnet blitt skadelidende. Derfor er det viktigere enn noen gang å vise at man er villig til å bidra til forskningen som skal løse fremtidens utfordringer.
Så Else Helene Sundt, Christian Ringnes, Øystein Stray Spetalen, Petter Stordalen, Katharina og Alexandra Andresen, Margareth Boel Garmann og flere til: Møt meg til en kaffe, så skal jeg gi dere tips til samfunnsbidrag som vil gi en minst like god følelse som å bygge skulpturparker.
