Varsling uten virkning

Khrono setter prisverdig søkelys på varsling, i to artikler 28. februar (Rice vil følge rådene fra HiOAs varslingsnemnd og 8 saker - 2,7 millioner). Men jeg finner at en del av opplysningene som framkommer i liten grad samsvarer med faktiske forhold. Her trengs så vel oppklaringer som nyanseringer!

Curt Rice hevder at det er «meget høyt under taket på Høgskolen i Oslo og Akershus». Ved denne store institusjonen gjelder dette ikke i alminnelighet. Kanskje er takhøyden god bare ved et fåtall steder?

Erfaringene tilsier at det snarere er fryktkulturen som råder. Skjer det noe kritikkverdig begått av mennesker med mer makt enn dem selv, velger de aller fleste ansatte å se en annen vei. Rice hevder videre at «jeg har aldri registrert det minste tegn på begrensning i ytringsfriheten ved HiOA.» Dette viser en mangel på forståelse av mekanismene for selvsensur av ytringer, i en virksomhet bebodd av frykt og sanksjoner.

Curt Rice og Tore Dæhlin skryter nesten uhemmet av varslingsnemnda ved HiOA. I Khrono gjengis uttrykk som «ansatte skal få vurdert sakene sine på en skikkelig måte», «HiOA utfyller disse [lovpålagte] kravene på en veldig god måte med varslingsnemnd», og «sammensetningen [av nemnda] sikrer både uavhengighet og god faglig belysning av problemstillingene, både med tanke på de rettslige sidene og de psykologiske sidene av en sak». Jeg kan ikke se at det finnes grunnlag for å gi slike karakteristikker, tvert om tyder mye på at varslingsnemnda ofte gjør et slett arbeid.

Jeg har innsikt i to varslingssaker der Camilla Selman var leder for nemnda. I disse sakene er det åpenbart at standardkrav til en god faglig og forsvarlig saksbehandling ikke var oppfylt. For en av sakene oversendte jeg i mai 2016 en utredning til Curt Rice, der jeg dekomponerte rapporten til nemda ledet av Selman og påpekte en rekke feil, svakheter og utilstrekkeligheter. I august fikk jeg svar fra Rice om at det legges til grunn at nemnda «har hatt tilstrekkelig informasjon for å vurdere saken».

Hans svar var altså irrelevant, han valgte en feilaktig vinkling. Problemet var ikke at Selman og nemnda som hun ledet manglet informasjon, men at informasjon bevisst ble sett bort ifra og behandlet på en uprofesjonell og uetisk måte. I stedet for å erkjenne feilene begått av nemnda, slik en skal forvente av en opplyst leder, ble det gitt aksept for metodene som Selman og nemnda anvender.

Med denne erfaringen må vi innse at det blinker kraftige varsellamper med hensyn til forsvarlighet i høgskolens saksbehandling av varslingssaker. Her er det ingen reell kvalitetssikring av beslutningsgrunnlagene, heller ikke i tilfeller der klare feil og svakheter i saksbehandlingen meldes inn. Det framstår dermed som lite betryggende, når Rice opplyser til Khrono at han hittil i sin rektorperiode har fulgt rådene til varslingsnemnda, og at «det har jeg tenkt å fortsette med»!

Man kan også i enkelte saker stille spørsmålstegn ved habiliteten til medlemmer av varslingsnemnda. I varslingssaker som vedrører arbeidsmiljøet vil det ofte bli utarbeidet «faktaundersøkelser» i regi av bedriftshelsetjenesten. Iallfall tidligere var det slik at et nemndmedlem (psykologen) skulle oppnevnes av bedriftshelsetjenesten. Dermed skulle psykologen ta stilling til et grunnlagsmateriale presentert av bedriften som hadde skaffet ham oppdraget.

Jeg kjenner også til et tilfelle der kolleger av Selman ved hennes advokatkontor kvalitetssikret juridiske aspekter som ble tatt opp i en faktaundersøkelse. I dette tilfellet hadde altså både juristen og psykologen i varslingsnemnda bånd til virksomheten som utarbeidet faktaundersøkelsen.

Mange forhold som det varsles om ved HiOA, går ikke veien til varslingsnemnda, naturlig nok. Ting varsles i linja, til fagforeninger, verneombud og myndigheter. Noen av oss har lagt ned endeløst med tid for å påpeke diverse regelbrudd, vilkårligheter, uetisk atferd mv. Dessverre går det tregt med å snu skuta. Tapene som høgskolen og de berørte individer påføres, må antas å beløpe seg til flere millioner kroner hvert eneste år.

Det kanskje mest utrolige er at HiOA fortsatt anvender «tørkeloftet» (isolasjon av ansatte), flere år etter at vi påpekte ulovligheten av denne metoden. Se også min artikkel i Khrono fra 6. desember 2016, Personalforvaltningen ved HiOA må reformeres, der jeg bl.a. tok opp tørkeloftet. Det er nå over fire måneder siden også Kunnskapsdepartementet tok avstand fra tørkeloftplassering i en av de konkrete sakene, og likevel opprettholder HiOA denne praksis.

Høgskolestyret må ta sitt ansvar og rydde opp i de kritikkverdige forholdene og konsekvensene som disse har skapt. Skulle jeg foreslå ett tiltak som bør gi stor effekt, så måtte det være å nedsette en uavhengig og høykompetent «saneringskommisjon», slik at vi får luket vekk «viktige» personer (eller rettere sagt personer i viktige posisjoner) som ikke makter å tilpasse seg kravene til kompetanse og integritet som stilles i arbeidslivet anno 2017.

Og helt til slutt, for den som fortsatt mangler kunnskap om mekanismene for trakassering i offentlig virksomhet, så finnes det etter hvert en ganske omfattende litteratur om temaet. Du kan f.eks. begynne med boka «NRK bak fasaden», av Bitte Vatvedt (Forlag1, 2015).