Slik bør sektoren ta tempen på fagspråket

Kunnskapsdepartementet har pålagt universitetene og høgskolene å kartlegge norsk fagspråk. Språkrådet mener at lærestedene må ta tempen på tre områder: Pensumlitteratur og andre læremidler, undervisning og vitenskapelig publisering.

Hvordan står det egentlig til med norsk fagspråk? Hvor mye av pensumlitteraturen må ferske studenter lese på engelsk? Og på norsk? Endrer dette seg utover i studieløpet? Hvor mye varierer det fra fag til fag? Hvilket språk bruker foreleserne? Og hvilket språk blir masteroppgaver, doktoravhandlinger og vitenskapelige artikler skrevet på?

I årets tildelingsbrev fra Kunnskapsdepartementet blir alle universitetene og høgskolene bedt om å følge utviklingen for norsk som fagspråk og vurdere behovet for å sette inn tiltak.

Kartleggingsjobben som sektoren nå må gjøre, er historisk. For første gang vil vi kunne få god oversikt over språkbruken i sektoren, og vi vil kunne gjøre opp status for norsk fagspråk. Oversikten vil dermed gi universitetene og høgskolene et godt kunnskapsgrunnlag for å følge opp det lovpålagte ansvaret de har for å utvikle og vedlikeholde norsk fagspråk.

Hva bør kartlegges?

Les også:

Treng ein eit norsk fagspråk?

Akademia forvalter språk i forskning, formidling og undervisning. Når det gjelder fagspråket, er undervisning og forskning særlig viktig. Det er her fagterminologien videreutvikles, og de akademiske sjangrene blir holdt i hevd. Når status for norsk fagspråk nå skal kartlegges, må det skje på tre særskilt viktige språkbruksområder:

• Pensumlitteratur
• Undervisning
• Vitenskapelig publisering

Pensumlitteratur

Institusjonene må først og fremst kartlegge språket i pensumlitteraturen i emnene det undervises i. Lærebøker og andre læremidler er langt på vei det aller viktigste språkbruksområdet i sektoren fordi det er dette materialet som introduserer studentene til fagspråket. Fordi den er skriftlig, forvalter den kvalitetssikrede pensumlitteraturen fagspråket fra kull til kull av studenter, i noen tilfeller fra generasjon til generasjon, og gir dermed fagspråket stabilitet.

Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning (Unit) innfører nå et felles verktøy for håndtering av pensumlitteratur kalt Leganto. Gjennom dette verktøyet kan sektoren automatisk produsere god statistikk over hvilke språk som benyttes i pensumlitteraturen. Allerede i dag kan Unit levere statistikk over språk i lærebøker, og det arbeides for å registrere språk i andre formater, for eksempel fagartikler.

Undervisning

Institusjonene rapporterer hvert semester til Norsk senter for forskningsdata (NSD) om det planlagte undervisningsspråket for de ulike emnene. NSD kan dermed lett hente ut relevante data til kartleggingen av språk. For å gi opplysningene best mulig informasjonsverdi, bør de brytes ned på både fagkategori og de ulike nivåene i utdanningsløpet: Bachelor, master og PhD (doktorgrad).

Det er viktig å skille mellom nivåene i utdanningsløpet for å kartlegge om pensumlitteraturen lever opp til intensjonene om at studentene først skal møte norsk fagspråk på begynnernivå, for så deretter å bli gradvis introdusert til engelsk i løpet av utdanningsløpet. Vi vet for lite om hvorvidt det faktisk skjer.

Les også:

Norsk fagspråk er undervisaren sitt ansvar

Det er imidlertid en svakhet ved tallene som institusjonene rapporterer inn. Språkrådet har fått henvendelser fra studenter og undervisere som forteller at det faktiske språkvalget kan være et annet enn det planlagte språket for emnet. Det er ikke uvanlig at det skjer endringer i undervisningsspråk ved undervisningsstart basert på den emneansvarliges vurdering av de språklige forutsetningene i studentgruppa.

Vitenskapelig publisering

NSD produserer allerede data om språk i alle vitenskapelige publikasjoner som er registrert i det nasjonale forskningsinformasjonssystemet Cristin. I tillegg finnes det tilgjengelige data for språk i masteroppgaver og doktorgradsavhandlinger. Dermed bør det være forholdsvis enkelt for institusjonene å rapportere om språkvalg i alle de tre publiseringstypene.

For at dataene skal være brukbare, er det viktig å bryte dem ned i fagkategorier. Tidligere rapporter peker på store forskjeller mellom de ulike fagene. Det er en stor fordel om fagkategoriene for vitenskapelig publisering er de samme som for undervisning. Slik kan vi se om det er en sammenheng mellom forskningsspråk og undervisningsspråk.

Når Språkrådet mener at språket i vitenskapelig publisering bør kartlegges, betyr det selvsagt ikke at vi mener at all publisering skal være på norsk. Forskningen er internasjonal og trenger ett eller flere internasjonale publiseringsspråk. Men sektoren har behov for systematisert kunnskap om språkvalg i vitenskapelig publisering. Det gjør det mulig å få kunnskap om hvorvidt språkendring i vitenskapelig publisering er med på å drive fram språkendring i pensumlitteratur, i språket i forelesningssalen og seminarrommene, og i formidlingen tilbake til samfunnet.

Hvorfor bør det kartlegges slik

Det er neppe ønskelig at hver institusjon utvikler sin egen ordning for rapportering av språk. Det er ineffektivt og vil oppleves som enda en rapporteringsbyrde. Dessuten vil vi få en potpurri av data som spriker i alle retninger. Skal UH-sektoren få den oversikten som trengs for å sette inn gode tiltak der behovet er størst, må kartleggingen være enhetlig og av høy kvalitet.

Når resultatet av kartleggingen foreligger, vil institusjonene faktisk vite hvor skoen trykker. Med hjelp og råd fra Språkrådets veiviser for gode språkvalg i universitets- og høgskolesektoren vil institusjonene også vite hva som kan gjøres når språkkreftene skal settes inn.

(Innlegget er endret 15. august for å synliggjøre at det ikke bare er statlige universiteter og høgskoler som er bedt om å følge utviklingen for norsk som fagspråk.)