Debatt ● tolo, lillejord og kjærgård eide
Et senter til besvær
Det foreslåtte lektorsenteret ved Universitetet i Bergen vil ikke bli et samlet fagmiljø for studentene, men et nytt fragment i en allerede svært fragmentert programorganisering.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Åpent brev til Universitetsstyret ved Universitetet i Bergen (UiB)
LÆRERUTDANNING| Universitetsstyret ved UiB skal i sitt møte 17. juni 2021 behandle spørsmålet om etablering av et såkalt lektorsenter ved UiB. I dette åpne brevet ber vi på det innstendigste styret om ikke å gå inn for å etablere en slik enhet, fordi et lektorsenter ikke vil løse, men opprettholde – kanskje til og med forsterke – UiBs problemer med lektorutdanningen.
I tråd med skiftende regjeringers ønsker det siste tiåret, har norske universiteter og høgskoler arbeidet med å organisere lærernes utdanning som en profesjonsutdanning. Selv om alle er enige om at mye gjenstår, kan de andre BOTT-universitetene (UiO, NTNU og UiT) vise til økt forskningsinnsats, relevans, inntjening og bemanning. De har etablert FoU-samarbeid med sine universitetsskoler og studentene opplever at utdanningen gradvis blir mer helhetlig og bedre integrert.
En tilsvarende utvikling er det dessverre ikke ved UiB, noe NOKUTs pågående evaluering av utdanningen trolig vil avdekke. Mens studiebarometeret viser generell tilfredshet, gir interne studentevalueringer et mer nyansert bilde. I 2018 ble problemene UiBs lektorstudenter opplever beskrevet i en rapport fra Arbeidsgruppe – struktur og økonomi i lektorutdanningen. Den viste at studentene sliter med at undervisning og praksis ofte kolliderer. De opplever manglende sammenheng mellom undervisningen i fag, fagdidaktikk, pedagogikk og praksis og føler seg i liten grad forberedt for yrket.
Frafallet i utdanningen skyldes i stor grad at studentene gir opp den svært kompliserte lektorutdanningen og velger en ren disiplinfagutdanning. Selv om flere av universitetene har nedgang i søkertallene fra 2020 til 2021, er det en markant nedgang i andelen førstegangssøkere ved UiB. På to av programmene over 50 prosent.
I motsetning til de andre universitetene, som samler ressursene og bygger faglig sterke miljøer for lektorutdanning, ønsker ikke UiB en faglig enhet for utdanningsvitenskap eller lektorutdanning. Mens de andre universitetene har lagt lektorutdanning og PPU til institutter ved fakulteter, er UiBs faglige ressurser spredt ut over institusjonen.
Ansvaret for lektorutdanningen ligger på mange aktører, som hver for seg gjør en solid jobb for å ivareta studentene, men de har ingen myndighet til å løse problemer som oppstår mellom fakulteter og mellom UiB og praksisfeltet, eksempelvis kollisjoner. UiB har en styringsgruppe for lektorutdanning som består av dekaner ved de involverte fakultetene, med myndighet til, blant annet, å drive frem denne saken. Styringsgruppens medlemmer må imidlertid balansere utdanningens beste med andre interesser på egne fakultet.
Ved UiB er lektorutdanningen organisert på en måte som fører til ansvarspulverisering, noe som i sin tur skaper uklarhet og usikkerhet og gir rom for spekulasjoner, mistro og mistillit. Svakheten ligger i at den faglige koordineringen av lektorutdanningen, som er det eneste som binder utdanningen sammen, med få unntak blir gjort av ansatte i oppnevnte funksjoner og valgte verv, med begrenset myndighet og relativt kort funksjonstid. Fragmentert organisering gjør utdanningen uoversiktlig og uforutsigbar, og skaper ekstraarbeid i alle ledd.
Ved UiB er lektorutdanningen organisert på en måte som fører til ansvarspulverisering, noe som i sin tur skaper uklarhet og usikkerhet og gir rom for spekulasjoner, mistro og mistillit.
Riktignok er det dyktige og høyt kvalifiserte fast ansatte som underviser og veileder studentene, og som har administrativt ansvar for studentenes praksisutplassering. Vårt poeng er at det faglige ansvaret for å skape et sammenhengende studium ikke kan gå på omgang og være midlertidig. I dag er både programansvarlige, leder for og medlemmer i programrådet, leder og medlemmer i styringsgruppen for lektorutdanningen og medlemmer i praksisutvalget utnevnt eller valgt.
En særlig utfordring er at en lektorutdanning jevnlig må forbedres og fornyes fordi studentene skal bli profesjonsutøvere i det som til enhver tid er dagens skole. Som i alle profesjonsutdanninger, må et samlet fagmiljø med skolefaglig forskningskompetanse og myndighet til å ta beslutninger, ta seg av dette kontinuerlige arbeidet.
Rapporten fra 2018 beskrev ressurssituasjonen i UiBs lektorprogram som uoversiktlig. Den anbefalte bedre ressursstyring, samarbeid, koordinering, kontinuitet og tyngde og konkluderte med at det bør opprettes et «Lektorsenter» som skal kunne ta initiativ i saker knyttet til lektorutdanningen, arbeide for koordinasjon av fakultetenes lektorutdanninger, initiere og koordinere prosjekter og EVU-virksomheter knyttet til lektorutdanningen, ivareta skolekontakt og universitetsskolesamarbeid, samt administrasjon, kontakt- og forvaltningsoppgaver. Til senteret skal det knyttes en fagdirektør (i saken benevnes nå stillingen som faglig senterleder) og en faglig koordinator for praksis, samt en eventuell, udefinert «stab». Slik skal UiB kompensere for at fagmiljøet er spredt på mange fakulteter.
Hvis spørsmålet er «hva skal Universitetet i Bergen gjøre for å få til en bedre organisering av lektorutdanningen?» er ikke svaret å opprette et maktesløst lektorsenter i en administrativ enhet.
Universitetsstyret bes merke seg at bak forslaget om å opprette et lektorsenter ligger kun intensjonserklæringer. Rapporten setter som en forutsetning at det å opprette et lektorsenter i minst mulig grad skal gå på bekostning av de «fordelene man har med dagens desentralisering i fagmiljøene». Det foreslåtte lektorsenteret vil imidlertid ikke bli et samlet fagmiljø for studentene, men et nytt fragment i en allerede svært fragmentert programorganisering. Uten myndighet vil det planlagte lektorsenteret være ute av stand til å bidra til et samlet kvalitetsløft i UiBs lektorutdanning.
I forberedelsen til denne saken ble styringsgruppen for lektorutdanningen den 5. august 2020 bedt av universitetsledelsen om å besvare spørsmålene:
Hvilke faglige og administrative fullmakter skal et lektorsenter ha (som fakultetene i så fall må avgi)? Senteret bør ha myndighet knyttet til samordning av studieplanene innen lektorutdanningen.
Hvilken infrastruktur skal støtte senterets funksjon? Styringsgruppen må sannsynliggjøre at dette er en bærekraftig struktur som vil lykkes med å styrke lektorutdanningen.
Styringsgruppen for lektorutdanningen har verken sannsynliggjort at senteret faktisk vil styrke lektorutdanningen, skissert et forslag til infrastruktur eller sagt noe om hvilke fullmakter de vil delegere til senteret.
I saken som Universitetsstyret skal behandle, legges det opp til syv autonome lektorprogram. Ettersom UiB mangler et koordinerende fagmiljø med myndighet, vil mest sannsynlig denne organiseringen opprettholde fragmenteringen, og neppe styrke den faglige helheten i lektorutdanningen. Hvis spørsmålet er «hva skal Universitetet i Bergen gjøre for å få til en bedre organisering av lektorutdanningen?» er ikke svaret å opprette et maktesløst lektorsenter i en administrativ enhet.
