Debatt Bård Toldnes

Et forskerliv kan ikke administreres som et bollebakeri

Det som skulle lette arbeidsdagen for de fagansatte, har blitt en tidstyv, skriver Bård Toldnes ved Nord Universitet.

«En forsker har ingen arbeidsdag. Det handler om et liv. Her er det ikke plass for administratorer og bedrevitere som teller og registrerer», skriver kronikkeforfatteren. Bildet er frå Nords campus i Levanger.
«En forsker har ingen arbeidsdag. Det handler om et liv. Her er det ikke plass for administratorer og bedrevitere som teller og registrerer», skriver kronikkeforfatteren. Bildet er frå Nords campus i Levanger.
Publisert Oppdatert

Etter 10 år i den videregående skole, ble jeg i 1989 ansatt som underviser ved Levanger Lærerhøgskole. Ingeniørutdanningen i Nord-Trøndelag var under etablering og trengte fysiker og etter hvert leder. Da fagtilbudet og antall studenter økte, måtte administrasjonen styrkes. Levanger Lærerhøgskole hadde da jeg kom, fem personer ansatt i administrative stillinger. Vi fikk nå nært det dobbelte.

Levanger Lærerhøgskole slo seg deretter sammen med Sykepleierhøgskolen i Levanger og ble til Høgskolen i Levanger. Administrasjonen vokste ytterligere.

Så påsto Gudmund Hernes at en ikke kunne ha høgskoler på ethvert nes. Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) ble nå etablert der sykepleierutdanningen i Namsos og den tidligere Distriktshøgskolen på Steinkjer inngikk. Senere kom Statens Trafikklærerskole på Stjørdal inn under den samme paraplyen. Nå ble det etablert en rekke nye administrative stillinger med en egen fellesadminstrasjon på Steinkjer. En måtte ha nye administratorer som kunne lede de lokale administrasjonene.

I dag er HiNT blitt en del av Nord Universitet. Dagens regjering så mange synergieffekter i en slik sammenslåing. For å få ut disse synergieffektene, måtte administrasjonen styrkes. Det ble nå utlyst et titalls såkalte topplederstillinger som skulle bidra til Modernisering, Effektivisering og Rasjonalisering (MER) i et krevende marked som var under kontinuerlig endring fordi utviklingen gikk så raskt. En måtte passe på, fordi toget gikk der og da. Å rasjonalisere var åpenbart det samme som å øke administrasjonene. Dermed fikk uttrykket MER-kostnad et forståelig innhold.

Alt jeg trenger som forsker og foreleser er en PC på nett, en kopimaskin/printer og en tavle med kritt eller tusj.

Bård Toldnes

Den første synergieffekten ble realisert gjennom å legge ned lærerutdanningen på Nesna til stor og forståelig fortvilelse for lokalsamfunnet. Rasjonaliseringen gikk deretter i første rekke ut på å overføre administrative oppgaver til de fagansatte. De ble nå kalt fagansvarlige og fikk ansvaret for eget fagområde. De fagansvarlige skulle registrere og rapportere til administrasjonen. De administrativt ansatte skulle kontrollere at arbeidet ble utført gjennom å sende meldinger av typen «Husk at du må» og «Ikke glem fristen for» og «Du har vel ikke glemt å». En annen synlig effekt var at de tidligere sekretærene var blitt førstekonsulenter og seniorkonsulenter for all verdens små og store fagfelt.

Topplederne fikk ansvar for forskning, informasjon, infrastruktur, IT, økonomi, strategisk planlegging et cetera. Hvis de ikke satt på fly mellom de forskjellige lærestedene, satt de i møter og la viktige planer for hvordan de ansatte innen forskning og undervisning kunne bidra til en enda større grad av rasjonalisering.

Nå var den omvendte pyramiden ferdigkonstruert. Det som før var en undervisnings- og forskningsinstitusjon med hovedvekt på profesjonsutdanning, var blitt en arena for administrativt ansatte som kunne utrede og delegere. Primæroppgavene, nemlig forskning og undervisning var byttet ut med administrativ kontroll. I dag er dette mer eller mindre akseptert. Fagforeningene er knapt synlige. De er en del av systemet. Hva systemet kalles? Jo, det heter New Public Management og er sterkt inspirert av Weber og Taylor som telte og kontrollerte. Jo større kontroll, jo høyere produksjon og dermed bedre inntjening gjennom besparelser. Et annet uttrykk er byråkrati som bedre dekker Webers tenkning.

Konsekvensene av dette er at de fagansatte får flere administrative oppgaver og mindre tid til forskning og undervisning. De skulle heller ha blitt avlastet, ikke pålagt å gjøre de administrativt ansattes hverdag lettere.

Et annet sentralt poeng er følgende: IT som skulle lette arbeidsdagen for de fagansatte, har blitt en tidstyv. Når jeg slår på maskinen om morgenen, popper det opp en rekke programmer slik som Skype, Teams, Yammer (godt navn) et cetera. I tillegg kommer det oppdateringer og flere brannmurer med passord. Jeg bruker minst et kvarter på en oppstart som før knapt krevde noe tid. I tillegg kommer det stadig inn varsler av ymse slag som minner meg på frister, møter og så videre. Før kunne en styre mye av dette selv. Nå er mistilliten åpenbar. Hvis det oppstår en feil, skal en ta kontakt med administrator. Dermed har IT sikret sin posisjon som en åpenbar maktfaktor i systemet.

Alt jeg trenger som forsker og foreleser er en PC på nett, en kopimaskin/printer og en tavle med kritt eller tusj. Det er totalt meningsløst å tro at forskning kan styres og at topp undervisning er avhengig av administrativ ledelse. Forskning er ikke bare et yrke. Det er en levemåte. En forsker har ingen arbeidsdag. Det handler om et liv. Her er det ikke plass for administratorer og bedrevitere som teller og registrerer. De kan heller etablere et bollebakeri, hvis de ikke allerede har gjort det i form av de såkalte «universitetene».

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Powered by Labrador CMS