Slik takler hun å være studentleder med kreft

Bodø (Khrono): 25. april i år ble Emelie Johanne Johansen (24) gjenvalgt som studentleder ved Nord universitet, for enda et år. Under en måned senere, 20. mai, fikk hun en sjokkbeskjed: Hun hadde fått kreft.

Hun, som liker aller best å føle seg nyttig og jobbe for noe større enn seg selv, som elsker lange fjellturer, studentfrivillighet og øl-ping pong-turneringer. Var hun nå redusert til en sykdom?

Trodde ikke det var kreft

Det var i februar i år, rett før koronapandemien ble en realitet, at Emelie ved en tilfeldighet oppdaget en liten kul. Hun ble ikke redd, men hun bestilte en legetime, bare for å være på den sikre siden.

«Ikke vær redd for at dette er kreft. Slike kuler er nesten alltid godartede i din alder», fikk hun høre.

Hun ble bedt om å vente i noen måneder. Men kulen vokste.

Fortsatt var hun ikke redd. Ikke før hun var på sykehuset og så ansiktsuttrykkene til legene som gjennomførte ulike tester.

— Da fikk jeg plutselig spørsmål om jeg hadde tenkt på at dette kan være kreft. Jeg var fortsatt helt avslappet overfor det hele, så jeg lurte på hvorfor de stilte slike spørsmål. Prøver de å sette meg ut? Hvorfor gjør de dette ubehagelig for meg?

Khrono møter Emelie på campus Bodø ved Nord universitet en mandag i slutten av september. Hun er rolig og konsentrert mens hun forteller.

Nesten en lettelse å få beskjeden

Det var i dagene mens Emelie gikk og ventet på svar at hun brått ble fylt av en ekkel følelse.

— Plutselig var det helt tydelig for meg at dette sikkert var kreft. «Nå må jeg bare innfinne meg med dette, og stålsette meg», tenkte jeg.

På dette tidspunktet hadde hun ennå ikke sagt noe til familien sin om den mystiske klumpen. Hvorfor bekymre dem, når det sikkert ikke er noe? Nå tok hun noen vanskelige telefoner. Det var en del gråting, og sammen kjente de på alle de vonde følelsene.

De som har vært gjennom denne typen ting vet at det å ikke vite — å gå å vente —kan være uutholdelig. Derfor var det nesten en lettelse da Emelie fikk telefonen hun hadde ventet på, med beskjed om at hun hadde fått brystkreft, og måtte fjerne det ene brystet.

— Det høres rart ut, men det var sånn. Nå visste jeg hva jeg hadde å forholde meg til. Jeg husker at jeg spurte om jeg kom til å miste håret. Legen sa at «ja, det må du bare forberede deg på». For meg var det verst, sier hun.

Ser lyspunktene

Emelie beskriver dette som en surrealistisk tid.

— Det verste som har skjedd meg før er en litt heftig bihulebetennelse, liksom. Og så hadde jeg plutselig fått kreft! Jeg så for meg filmscenariet av en innsunket skikkelse i en grå sykehusseng. Skal det være meg?

Første gentest viste at kreften ikke er arvelig. Hun hadde virkelig bare vært veldig uheldig.

Men kanskje kan historien til Emelie være litt lystig og? Det synes hun i hvert fall selv. Gjennom samtalen vår blir det tydelig at hun har en helt egen evne til å se lyspunkter i alt.

For eksempel er hun glad for at hun får dette som ung, når det først skulle skje. Ingen barn å ta vare på, og en kropp som tåler ganske heftig behandling.

— Det er god statistikk for brystkreft, med over 90 prosent overlevelse etter fem år. Jeg må gi fra meg en pupp. Jeg gir heller fra meg dét enn noe annet. Det er lett for meg å tenke slik, selv om det sikkert kan høres sykt ut for andre, sier hun.

Betyr mye å få lede studentene

— Jeg har jo vært veldig heldig med korona, da. Det kan høres litt feil ut, men min sommer har ikke vært så annerledes enn andres, bortsett fra at jeg har vært på sykehuset en gang i uken.

Dessuten har det gått ganske greit til nå — med få bivirkninger og plager. Det verste hun kan komme på er litt slit med å komme seg opp trapper, tørr hals og at det ikke er like lett å gjøre flere ting på en gang.

— Jeg har ikke kjempet meg gjennom hverdagene så langt, men jeg må passe på å ikke slite meg ut. Når man er vant til å kjøre i 130 kilometer i timen uten stress, og plutselig må kjøre i 60 kilometer i timen, er det jo en prøvelse, sier hun.

Det har blitt en del flere kvelder hjemme på sofaen med tv-serier enn før, men det er en glede for Emelie å få lov til å være studentleder midt i dette.

— Det betyr mye. Rent egoistisk har jeg jo nå en grunn til å stå opp om morgenen. Jeg får lov til å være nyttig, og holde på med det jeg er glad i, og jeg får være sosial. Det har virkelig gitt meg mye mer enn det har tatt, så langt, sier hun.

Vil bli noen sykmeldinger

Det har hendt at Emelie har bekymret seg for om noen mener hun burde trekke seg.

— Men jeg vet at man ofte er sin egen verste kritiker.

Den dagen vi møter Emelie er hun inne i en liten sykmelding, etter oppfordring fra organisasjonskonsulenten.

— Jeg tenkte først «men det går jo kjempebra. Jeg hadde lang dag i går, og var ikke sliten en gang». Men så vokste det litt på meg — at jeg har jo aldri vært kreftsyk før. Jeg vet ikke hvordan det skal være. Kanskje går jeg på en smell hvis jeg ikke passer på.

— Men det føltes likevel litt som et nederlag å gjøre det. Det blir en illusjon som brister, om at jeg kan fungere helt som et normalt menneske.

Noen sykmeldinger vil det bli. Og Emelie tenker veldig praktisk på hvordan hun skal få ting til å gå rundt — som at hvis operasjonen blir flyttet til november, har studentene eksamensperiode, og da er det ikke så ille om hun er sykmeldt i noen dager.

Hva er det greit å spørre om?

Den samme onsdagen hun fikk vite om kreften bestemte Emelie seg også for at hun skulle være åpen med alle om det. Hun tror kommunikasjon er nøkkelen til mye.

— Jeg tenker at alle har godt av å snakke om ting. Jeg vet at dette kan være forvirrende for mange. Skal man holde seg unna? Hva er det greit å spørre om? Jeg hadde et stort behov for å vise at jeg fortsatt er meg. Den jeg er har ikke plutselig blitt pakket inn i en boks og blitt stuet bort, sier hun.

10. juni skrev hun en Facebook-status der hun fortalte om kreften.

«Hva skjer videre? Jeg skal leve livet som normalt, og ta det litt som det kommer. Jeg er fortsatt like gira på å være sosial som jeg alltid har vært, da sier jeg heller ifra om at jeg er sliten eller ikke er i form. Spør om du lurer, det er bedre det!»

— Det hardeste med det hele var helt hverdagslige ting, som andre også er redde for. Noen har et vors. Vil jeg bli invitert? Det er et arrangement på Samfunnet. Hvem skal jeg dra sammen med? Jeg var redd for å miste det jeg hadde. Det var sårt, sier hun.

Drømmer om å bli akademiker

Emelie har et behov for å fortelle at det ikke bare finnes én måte å være kreftsyk på. Hun har allerede fortalt om kreften til to lokalaviser i Nordland.

— Det vil finnes andre unge og studenter som plutselig får livet snudd på hodet. Da kommer de til å google. Hvis jeg kan bidra til at det blir litt mer greit, er jo det bra. Det må ikke være beksvart, dette er veldig individuelt. Unge kan faktisk tåle kreftbehandling bedre enn andre, sier hun.

Emelie har vokst opp i Inndyr, utenfor Bodø.

Da hun gikk på videregående ble hun vervet inn i AUF. Det skulle få ringvirkninger. Hun endte senere opp som fylkesleder for AUF Nordland, og har i flere år vært vara til kommunestyre og fylkesstyre for Arbeiderpartiet.

Hun har også bakgrunn som helsefagarbeider. Det kommer godt med nå.

— Jeg visste at det å ha kreft ikke trenger å endre alt. Du må ikke dø av det, og det trenger ikke å komme tilbake. Ingen har gitt meg noen indikasjon på at dette skal gå galt. Jeg må bare komme meg gjennom det, sier hun.

Drømmen nå er å bli akademiker.

— Jeg tror virkelig jeg hadde trivdes i undervisningsrollen, og så virker det spennende å ha en arbeidshverdag hvor det som var rett i går kan være feil i dag, sier hun.

På Nord universitetet studerer hun egentlig internasjonale relasjoner og nordområde-studier. Planen er å bli ferdig med en bachelor til neste år.

Fast bestemt

Med andre ord er ikke Emelie kreften. Hun har vært fast bestemt på å fortsette som normalt — så langt det lar seg gjøre. Mye har skjedd på fire måneder. Hun har valgt å være åpen, og er nå på sin tredje cellegiftkur.

Samtidig styrer og organiserer hun, leder møter, bidrar i koronaberedskapsarbeidet og koordinerer med de lokale studentlederne på Helgeland, i Bodø og i Trøndelag.

Det som merkes i hverdagen er at hun er ute av lederkontoret hver onsdag. Da er hun på sykehuset.

— Jeg har vunnet verdens mest bedritne lotteri, men jeg vil gjøre en god figur for studentene. Jeg stortrives som studentleder. Det er jo derfor jeg stilte igjen. Jeg føler meg jo trygg i dette vervet nå — om dette skjedde for et år siden hadde nok saken vært en annen. Men nå gleder jeg meg til å gjøre alt dette en gang til, sier hun.

Elsker livet

Det er mye å glede seg til når dette lille helvete er over, som hun selv kaller det. Emelie elsker livet. Hun liker både å gå fjelltur og å ta seg en fest.

— Jeg er litt hyperaktiv. Jeg liker at det er godt humør rundt meg. Før dette kunne jeg gjerne være ute tre ganger i uka, sier hun.

— Hva annet gleder du deg til?

— Jeg gleder meg til håret gror ut igjen. Til å kunne snyte meg uten at det kommer blod. Til å kunne dra på bowling, bade og slike ting, uten å tenke på smitte, eller faren ved å få et lite kutt, sier hun.

Godt å ha folk som bryr seg

Noen dager har vært tøffe for Emelie de siste månedene — for eksempel da den første cellegiftkuren ikke fungerte som den skulle.

— Jeg forstår de som blir veldig bitre, og syns det er urettferdig. Det er helt innafor å ha masse følelser. Jeg har også noen dager hvor jeg tenker: Hva faen har jeg gjort for å fortjene dette? Det kommer litt i klynger, sier hun.

Men det har også vært mange fine stunder. Emelie har «sin» lege og sykepleier som er gode å snakke med, og hun føler seg trygg når hun er på sykehuset.

Da håret begynte å falle av, dro hun hjem til Inndyr.

— Vi spiste middag og så gikk vi opp og klippet av meg håret. Vi gjorde det til en litt seremoniell greie, sier Emelie og ler.

— Så spiste vi is etterpå. Det var en fin stund egentlig, sier hun.

Hun har funnet mye trygghet i familien, kjæresten og venner — og fra fremmede i lignende situasjon.

— Sånne grupper for folk med kreft er kanskje verdens beste oppfinnelse, sier hun.