Hva er viktigst - livserfaring eller refleksjon?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I tidsskriftet for Den Norske Legeforeningen stilte Kaveh Rashidi nylig spørsmålet «Gjør livserfaring oss til bedre leger?». Med dette pekte han på en sentral problemstilling som er viktig for alle profesjonene.

For hvordan blir vi egentlig bedre utøvere i profesjonene våre? En bedre lege eller lærer, journalist eller jurist, eller alle de andre profesjonsutøverne som i stor grad er viktige personer både i samfunnet for øvrig og for meg og deg på individnivå. Er det kun snakk om tid, det vil si å ha levd et liv som gjør deg bedre rustet til å vurdere situasjoner og ta beslutninger?

I sitt innlegg understreker Rashidi viktigheten av å ikke legge for mye vekt på enkelthistorier for å kunne ta avgjørelser som lege. De kan farge din forståelse av situasjonen, slik at noe blir tillagt enorm betydning mens annet kan bli bagatellisert. Både de bevisste og ubevisste livserfaringene skal vi være forsiktige med. Likevel påstår Rashidi at brukt på riktig måte kan livserfaringer være en ressurs i profesjonsutøvelsen.

Som profesjonsutdanner er jeg langt på vei enig. Det er mange likheter mellom de forskjellige profesjonene og hvordan profesjonsutøvelsen kan bli styrket over tid. Men dette må bli utdypet, og jeg tar gjerne Rashidis legeeksempel som utgangspunkt. Derfor foreslår jeg som svar: Nei, livserfaring gjør deg ikke til en bedre lege.

Misforstå meg rett. Utdanning og kompetanse kommer først, men om jeg så kan velge, velger jeg en lege som er eldre enn meg selv. En som har opplevd sorg og kommet seg igjennom prøvelser. En med egne laster. En som har hatt små barn. Og gamle foreldre.

Ikke fordi jeg vet at slike livserfaringer gjør en til en bedre lege, men fordi jeg har erfart at mangelen på det gjør en til en mer umoden lege. Som legestudent pugger de teori, henter inn erfaring gjennom praksis og lærer å identifisere ulike symptomer for å kunne stille en diagnose. Men det å kunne se pasienten i lys av diagnosen og hvordan diagnosen vil påvirke pasienten som menneske, krever bred innsikt og erfaring med et livsløp av sosiale samspill og forskjellige skjebner.

Den modne legens livserfaring utvider dens ståsteder og mulighetene for refleksjon. Kanskje har ikke legen hatt kreft selv, men likevel kan man ha kjent på kroppen familiens bunnløse fortvilelse som uhelbredelig sykdom bærer med seg. Kanskje har ikke legen barn selv, men likevel kan man se tilbake på slekters gang og bedre forstå hvordan vi ikke er individer i et vakuum; vi er mennesker med et følelsesliv i et nettverk av komplekse sosiale relasjoner som strekker seg over generasjoner. En moden lege kan også se at pårørende er en viktig del av pasientens liv og at de spiller inn på pasientens personlige forståelse av situasjonen og egen helse.

Slik sett er jeg enig med Rashidi i at en moden lege som selv har erfart kreft i familien forstår sykdommens ringvirkninger. En moden lege har kjent på hvordan kreften tar hold i pasienten samtidig som den også tar hold i de pårørende som individer og som familie. Kanskje gir dette en mer nyansert forståelse eller vurderingsgrunnlag av pasientens helsetilstand. Som lege til en av de pårørende er du kanskje mer oppmerksom på hvordan kreften tærer på dem også. Kanskje.

Og kanskje ikke. Det er ikke livserfaring eller den personlige erfaringen med noe som pasienten eller de pårørende gjennomgår som gjør en til en bedre lege. Det er ikke slik at hver eneste lege i spesialisering eller konstituert overlege først må ha hatt kreft eller vært kreftpårørende for å kunne bli overlege eller i beste fall en bedre onkolog.

Det er nemlig forskjell mellom en moden og en bedre lege.

Den modne profesjonskunnskapen må videreutvikles med refleksjon. Å reflektere over de prosessene du har vært en del av er å kritisk ta for deg hvordan du som lege utøvde ditt legearbeid i de konkrete møtene du har hatt med pasienter og pårørende.

Over tid vil denne refleksjonsøvelsen gi grunnlag for en nyansert taus kunnskap; en praktisk kunnskap. Med denne kan du kontinuerlig systematisere ny og gammel menneskeinnsikt og erfaring, utvikle ny kunnskap om hvordan du påvirkes av dine egne sosiale strukturer og relasjoner og hvordan du bevisst og ubevisst påvirker både pasienten og de pårørende med hvert ord og på hvert møte. Der en moden lege har lært mye om andre mennesker, vil jeg påstå at en bedre lege har også lært mye om seg selv i møte med andre mennesker.

Senter for praktisk kunnskap ved Nord universitet er opptatt av å videreutvikle profesjonene nettopp gjennom å bidra til å bevisstgjøre profesjonsutøvere om erfaringskunnskapen som er i yrkespraksis og bidra til å kritisk utvikle denne og deres forståelse av den erfaringskunnskapen.

I dagens multikulturelle samfunn er dette selvfølgelig en nødvendighet. Men det finnes også en annen dimensjon til utfordringene knyttet til profesjonsutøvelse i dag.

Vi i Norge og resten av Europa er godt på vei inn i en eldrebølge uten historisk sidestykke. Med flere og flere eldre får vi også flere med andre behov, ønsker og muligheter til å bidra og delta i samfunnet. Disse har andre medisinske behov, livslange læringsønsker, kommunikasjons- og mediekompetanser og interesser med juridiske følger, for å berøre noen av profesjonene. Bedre eldrekompetanse i disse profesjonene handler ikke bare om å luke ut aldersdiskriminering. Det innebærer også å bli en bedre profesjonsutøver for alle i vårt mangfoldige samfunn.

Det bør være mer fokus på profesjonenes praktiske kunnskap og innsikt i det som skjer mellom profesjonsutøveren og deg og meg; det rommet i tid og sted som er utover de objektive parameterne, subjektive vurderingene og faglige beslutningene. Så nei, livserfaring gjør deg ikke til en bedre lege eller annen profesjonsutøver. Men kanskje vil mer refleksjon gjøre det.