En stipendiat som famler i mørket

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Utviklingen av koronaviruset påvirker alle, og på ulike måter. Som stipendiat innen innovasjon og demensomsorg påvirkes forskningen min fortsatt av korona, selv etter den gradvise gjenåpningen. Hvordan er det egentlig å være stipendiat når prosjektet påvirkes av en pandemi?

Som stipendiat i prosjektet «demenslandsby som samskaping» (DEMSAM) følger jeg gjennom observasjoner og intervjuer, ulike design- og samskapingsprosesser. Empirien er basert på etablering av en landsby for personer med demens i Bærum kommune.

Prosjektet belyser hvordan nye former for demensomsorg kan utvikles på best mulig måte, gjennom tjenestedesign som verktøy for samskaping. Det er spesielt eldre med demens og ansatte som står dem nærmest jeg studerer. Planen var å følge utviklingsprosessen for tjenester, til tjenestene er implementert og til slutt i bruk (2019-2022). Men nå har planen forandret seg.

Tidlig i mars var jeg i gang med feltarbeidet mitt. Allerede de første ukene i felten hadde jeg funnet en god rytme, med feltarbeid fire ganger i uka og hjemmekontor på tirdager eller onsdager. Hjemmekontoret denne gangen skulle imidlertid gå fra én dag i uka til hver eneste dag i tre måneder, i første omgang.

Og nå sitter jeg her fortsatt, i en «mellomfase» hvor jeg nok reflekterer mer enn da selve krisen inntraff – for da var det unntakstilstand. Det oppleves som vi er på vei mot en normalisering av samfunnet, samtidig som det ikke er helt klart hva som venter oss til høsten.

• Les også: Drøy milliard til grønt skifte, bygg og stipendiater

Det er enda ikke en normal hverdag for stipendiater i helseomsorgen eller andre områder som er hardt rammet av pandemien. Restriksjoner og smittevern fordrer avstand. Fysiske møter for intervjuer og deltagende observasjoner er dermed ikke like tilgjengelig, noe som er viktig for studien min.

Fravær i felten gir først og fremst en uro for om man går glipp av noe. For om studien er empiridrevet ligger deler av grunnlaget for avhandlingen nettopp i innsamlet data. Men videre kan det òg være fare for isolasjon og mangel på samhandling med felten.

I tilfellet mitt holdes opplevelsen av å jobbe tilbaketrukket enn så lenge i sjakk. Det vil si, jeg kjenner på det, men på en balansert måte. Jeg jobber i forskningsprosjektet sammen med veilederne mine, og skriver artikkelbasert avhandling, der samarbeid er en sentral del av prosessen. Sånn sett har jeg det ikke så verst. Likevel kommer jeg ikke unna usikkerheten på veien videre, for det er til syvende og sist jeg som er prosjektleder for avhandlingen min, og jeg som har ansvaret for å få den i havn.

Først nå, som stipendiat i demensomsorgen under en pandemi, får jeg virkelig kjenne hvordan en forsker må snu seg rundt og tenke annerledes. Rådvillheten i denne mellomfasen ligger i hvordan fremgangen påvirkes. Utviklingsprosessene jeg forsker på bremses, tregere driv skaper usikkerhet, og stadig lurer jeg på om jeg nesten har mistet oversikt.

Det jeg i det minste vet, er at jeg har to hovedårsaker til at prosjektet kjenner på en endring: (1) Åpningen av landsbyen utsettes, (2) aktørene jeg studerer er to grupper som må skånes mot viruset og som jeg derfor ikke bør møte fysisk. Når det er sagt, er det en god følelse å kunne være konkret på årsaker. Likevel hjelper det ikke stort når tiden fortsetter å renne og jeg ikke vet virkningen av dem.

Det å tenke annerledes og andre måter å løse avhandlingen på så jeg i grunn for meg at kunne skje. Til nå har jeg lært at man må kunne tilpasse seg, være ydmyk, men også å prestere. På den ene siden ser jeg mange fordeler ved å se seg rundt en gang til og tørre å utforske. Men på den andre siden, er en slik forandring jeg kjenner på nå noe diffust, og nesten vanskelig å forklare. Jeg står støtt i det uventede, og opplever å ikke komme noen vei. Det er kanskje ikke fremmed for forskere – selv uten pandemi som bakteppe?

• Les også: Samler seg til felles front for stipendiat-krav

Tidspresset er der. Samtidig prøver jeg ikke bekymre meg for mye. Men når dette er jobben min, er det ikke alltid like enkelt å la vær. Ettersom stipendiater har en tidsramme, kjenner de fleste av oss på en bestrebelse på fremgang. Det viktigste i en stipendiatstilling er gjennomstrømming og det å komme i mål, og nå ligger tidspresset og ulmer mer enn før.

Fortvilelse over lite produktive dager og ønske om at den indre driven skal komme tilbake, vet jeg jo ikke hjelper. Det er på den annen side en trøst at jeg ikke står fast på grunn av at jeg har mistet gnisten denne gangen, men at det faktisk er de ytre rammene som påvirker.

Jeg er fortsatt usikker på hvordan kommunen skal løse samskapingsprosesser i en mellomfase; hvordan den kvalitative datainnsamlingen min skal oppnås, og når jeg kan være tilbake i felten.

Men oppi all denne forvirringen må jeg huske at akademia ikke er sektoren som er hardest rammet. Selv om campus har vært stengt med studenter og ansatte hjemme, har mye blitt gjennomført hjemmefra og digitalt.

Jeg vil gi honnør til fakultet mitt ved Høgskolen i Innlandet. Tidlig var ledere, koordinatorer, og veiledere på banen med informasjon, digitale verktøy for møter og seminarer. Ledere og veiledere har vært synlige og gode støttespillere, som har bidratt til å fortsette noe av arbeidet tross pandemien.

Så håper jeg denne tiden kan være et bidrag heller enn en ulempe i avhandlingen, og verdt tålmodigheten og refleksjonene rundt en pandemi. Kanskje pandemien også har en egenverdi vi mer aner enn vi ser – spesielt når det gjelder hvordan vi skal ta vare på dem som trenger støtte i hverdagen.

Nå går i hvert fall jeg, og andre stipendiater, inn i sommerferie. Forhåpentligvis får vi en pause med en distanse til det hele, for å komme sterkere tilbake.