En ond sirkel

I Peau Noire, Masques Blancs (1952), argumenterte Franz Fanon mot tanken om de patologiske strukturer som skiller peau noire og peau blanche. Ifølge Fanon speiler disse kategoriene kolonial undertrykkelse og dominans. Han sier at først den dagen vi klarer å tenke om mennesket som en enhetlig kategori, vil de undertrykte kunne settes fri.

Les også:

Kritiserer handlingssplan om likestilling ved UiT: Handlingsplan for ulikestilling og ekskludering

Fanon var filosof, psykiater og revolusjonær, født i den franske kolonien Martinique. Han vokste opp i en middelklassefamilie i Fort-de-France og var en av få svarte som fikk tilgang til gymnaset. Der opplevde han en negativ følelse av hvit overlegenhet som fulgte med ham i hele hans intellektuelle og politiske liv. Han bekjempet nazismen sammen med den franske hæren og ble dekorert med Croix de Guerre. Han trodde at han kunne overvinne fordommer om rasisme, men oppdaget at han var fanget i en ond sirkel. Uansett hva han gjorde, bestemte hudfargen hans hvordan de andre så på ham. For å bli fri fra den onde sirkel, måtte hudfargen hans bli usynlig.

Argumentet er selvsagt tiltrekkende, men bare inntil et visst nivå. Hva ville egentlig skjedd i verden hvis vi bestemte oss for å slette disse kategoriene (peau noire – peau blanche) fra språket og kanskje fra tanken? Hva ville skje hvis institusjoner glemte disse kategoriene? Vi er jo alle mennesker og fortjener likebehandling. Men betyr det at vi samtidig ville slette relasjonen mellom undertrykkelse og dominans? Mest sannsynlig ikke.

Fanons synspunkt er ahistorisk, abstrakt og radikalt. Det er vanskelig å se hvordan det skulle kunne skape noen positiv forandring dersom vi gjør forskjellene mellom mennesker usynlig. Disse forskjellene har en fortid som påvirker de mulighetene vi har i dag. Mennesker er alle forskjellige fra hverandre og bærer med seg en unik og individuell historie, og vi må jobbe for at disse forskjellene ikke blir en grunn til urettferdig behandling. Men da må ulikhetene være synlig, og det må være synlig akkurat hvor og hvordan forskjellene skaper urettferdigheter.

Les også:

Vi mener dette er akseptabel forskjellsbehandling

Hvis vi slutter å snakke om peau noire og peau blanche, om kvinne, mann, LGBTQI+, og mange andre kategorier som gjør oss mangfoldige, sletter vi de verktøyene vi har til å kjempe mot den typen diskriminering som er virkelig problematisk: den moralske.

Ved UiT har vi data som viser at det bare er 38 prosent kvinner i toppstillingene ved UiT og at det er stor variasjonen mellom fakultetene, instituttene og sentrene. Dette må endres. Det er akkurat derfor UiT Norges arktiske universitets nye handlingsplan for likestilling, mangfold og inkludering ikke kan adressere alle, men fokuserer på den underrepresenterte gruppen. Vi trenger verktøyene for å kjempe mot moralsk diskriminering og skape forhold for likestilling.

I forskningsprosjektet Prestisje driver vi med kvalitativ forskning på mikronivå for å prøve å forstå hvorfor kvinner er underrepresenterte i forskningsledelse ved UiT. Med normative analyser prøver vi å forstå hvordan vi kan endre en kultur med undertrykkelse og dominans som påvirker disse resultatene. Som Fanon ønsker vi også bli fri fra den onde sirkelen, men vi bruker metoder som har vist seg mer effektive i praksis.