Debatt ● Hedvig Solbakken
En norsklærers innspill til norskkravet
I tida som kommer, er det viktig å minne om at andrespråksopplæring i norsk er et ordentlig fag og at enkle, billige løsninger ofte fører til dårligere språkopplæring.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Fra oss norsklærere har det vært relativt stille om innføringa av norskkravet for utenlandske ansatte. Denne kronikken er ikke et innlegg i diskusjonen for eller imot språkkravet. Den går i stedet inn på norskfaglige og organisatoriske aspekter, og den etterlyser noen avklaringer som må på plass før norskkravet kan implementeres.
I første instans må noen definisjoner på plass. For midlertidig ansatte som ikke mestrer norsk, svensk eller dansk på A2-nivå ved ansettelse, skal det gjennomføres norskopplæring tilsvarende 15 studiepoeng.
Dette er veldig uklart, særlig for landets mange utdanningsinstitusjoner uten fagmiljø for norskopplæring og uten studiepoenggivende norskkurs.
Holder det å delta på kurset eller trengs en formell vurdering? Kan vurdering utføres av undervisende lærer eller trengs en ekstern sensor? Og hvilket nivå er det som kreves etter gjennomført opplæring? A2? Slike definisjoner må på plass før norskkravet kan håndheves.
Det samme gjelder B2-kravet. Holder det med et kursbevis for gjennomført undervisning på B2-nivå? Kan hver enkelt institusjon lage sin egen B2-test? Må kandidaten gjennomgå en offisiell eksamen eller ta HK-dirs Norskprøven? Da må vi i så fall være klar over at de ulike institusjonene fyller B2-betegnelsen med ulikt innhold. Dette innholdet er ikke nødvendigvis i tråd med i ferdighetene i Common European Framework of Reference for Languages — det vi kaller CEFR-skalaen eller rammeverket.
I en kartleggingsrapport fra HK-dir får vi vite en del om hvordan norskopplæringa avvikles på de ulike norske utdanningsinstitusjonene. Som rapporten indikerer, men ikke går i dybden av, er vilkåra for norskopplæring ulike fra institusjon til institusjon.
Likevel skal våre internasjonale forskere altså stilles overfor de samme språkkrava. På UiO er opplæringsløpet fra A0 til B2 på 50 studiepoeng og 280 undervisningstimer. På NTNU og UiB er det på 45 studiepoeng, mens det på USN bare er på 30 ECTS og 180 undervisningstimer. Felles for disse universitetene er at norskopplæringa er fordelt på 3 kurs, trinn 1, trinn 2 og trinn 3 og at bestått eksamen på trinn 3 regnes som dokumentasjon på B2-nivå. Dette gjelder selv om kursene ikke er formelt knytta til rammeverket.
Hvorfor får UiS’ ansatte tilbringe 340 timer i klasserommet mens USNs bare trenger 180?
Hedvig Solbakken
Til sammenlikning får ansatte på UiS tilbud om et opplæringsløp på 340 undervisningstimer når de skal opp på B2-nivå. Hvorfor får UiS’ ansatte tilbringe 340 timer i klasserommet mens USNs bare trenger 180? Det er fordi vurdering er en subjektiv praksis — også når det gjelder tolkninga av standarder som A2 og B2.
I en annen undersøkelse fra HK-dir ser vi at bestått trinn-3-eksamen fra UiO, UiB og NTNU kun korrelerer med bestått B2-nivå på Norskprøven med karakterene A og B. I testgruppa var det 90 prosent som klarte trinn-3-eksamen, men bare 16 prosent som klarte Norskprøven. Ideen at bestått trinn-3-eksamen = bestått B2-nivå, stemmer altså ikke.
Hvis man, som på UiS, må dokumentere norskferdigheter gjennom Norskprøven i stedet for med en intern eksamen, blir man trolig holdt til en betydelig høyere standard. En vurderingspraksis der en B2 ikke nødvendigvis er en B2 kan skape store konsekvenser også utenfor akademia, som professor Cecilie Hamnes Carlsen skriver om i en kronikk i Khrono. Hun advarer om at vi risikerer at et B2-bevis fra ett universitet har et annet innhold enn et B2-bevis fra et annet.
Når bestått trinn-3-eksamen ofte regnes som likestilt med B2-nivå, og når vi ser hvor ulikt omfang det er på kursene over, er dette trolig allerede tilfelle.
UiS’ kursløp på 340 timer er kanskje nok til å få mange deltakere opp på B2-nivå, men et vanlig estimat er at dette krever rundt 600 undervisningstimer. Før B2-kravet kan implementeres, må det foreligge en offisiell standard for hvordan det skal dokumenteres og hvor mye undervisning det trolig krever. Dette må til for å si oss hvor store undervisningsressurser som faktisk trengs og for at vi skal kunne planlegge et realistisk opplæringsløp innafor gitt tidsramme.
Hvis vi skal implementere norskkravet, bør det åpenbart forskes på. Som kartleggingsrapporten fra HK-dir viser, har flere av universitetene og høgskolene i Norge forskningsmiljø i norsk som andrespråk. Det rapporten ikke viser er at norskopplæringa for ansatte foregår ofte i randsonen av — eller helt separat fra disse. Den utføres flere steder av lektorer uten FOU-tid, av timelærere eller av administrativt personell.
Verdifulle forskningsbidrag fra NTNU, UiB og OsloMet gir oss informasjon om holdninger og vilkår for norskopplæring i akademia, men vi savner forskning på hva som er gode og effektive opplæringsmetoder for våre internasjonalt ansatte.
I første omgang trenger vi å vite hvor mye opplæring som faktisk trengs, hvordan opplæringa kan utføres simultant med at deltakerne våre står i full jobb og hva opplæringa bør inneholde for å være relevant og motiverende for deltakerne. Siden målet er at deltakerne skal kunne bidra til utviklinga av norsk fagspråk og bruke norsk som arbeidsspråk, bør kursene trolig være arbeidsretta og ha en tydelig universitetspedagogisk forankring.
Vi savner forskning på hva som er gode og effektive opplæringsmetoder for våre internasjonalt ansatte.
Hedvig Solbakken
I tida som kommer, vil flere institusjoner måtte bruke midler på å ansette norsklærere, kjøpe inn språktjenester fra eksterne aktører eller pålegge egne ansatte mer arbeid.
Da er det viktig å minne om at andrespråksopplæring i norsk er et ordentlig fag og at enkle, billige løsninger ofte fører til dårligere språkopplæring.
Et helt plausibelt resultat av for lite, eller for lite gjennomtenkt norskopplæring er at deltakerne rett og slett ikke kommer opp på ønska nivå etter endt opplæring. Flere av de gamle universitetene har tidligere organisert mindre omfattende norskkurs for blant annet internasjonale forskere, men disse var prega av større frafall og dårligere resultater enn andre norskkurs. Erfaringa er altså ikke at forskere trenger mindre undervisning i norsk enn for eksempel internasjonale studenter.
Ulike institusjoner har ulike vilkår for å gi god norskopplæring. For å sikre god kvalitet i hele landet bør vi derfor samarbeide på tvers av institusjonene og søke felles løsninger. Hva med å nedsette et nasjonalt fagorgan for norskopplæring i akademia?
Én ting er klar: Regjeringa må tydeliggjøre hva som skal ligge i språkkrava og hvordan de skal dokumenteres. Når regjeringa implementerer norskkravet uten at det eksisterer en standard for kvalitet og et felles kunnskapsgrunnlag, vil det neppe gi resultatene som regjeringa ønsker. Eventuelle sanksjoner vil dessuten ramme urettferdig så lenge læringsvilkåra og vurderingsstandarden varierer fra sted til sted.
Da må det bevilges midler til at norskopplæringa kan gjøres ordentlig. Ellers vil det være en alvorlig nedvurdering av fagfeltet norsk som andrespråk.
