Debatt ● helge høivik
En norsk-språklig faglitteratur på egen kjøl
Vi kan ikke akseptere at internasjonale forlag tilbyr hele det digitale læringsdesignet og læremidlene for undervisningsdelen i norsk høyere utdanning, mener Helge Høivik.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Rådgiver (dosent), Universitetsbiblioteket (OsloMet)
Professor Arne Krokan og jeg er enige om et sentralt spørsmål rundt digitalisering av undervisningsdelen av høyere utdanning. Han skriver:
«Han (altså jeg) fokuserer på at digitale læremidler fra internasjonale aktører vinner innpass i norsk akademia», og at «dette truer både den akademiske friheten og jobbinnholdet for oss som er ansatt i sektoren».
Dette er fra et innlegg i marsnummeret av Forskerforum, der Arne svarer på min kronikk samme sted. Kommentaren er gjengitt i Khrono 18. mars. Men vi er uenige om et annet viktig spørsmål. På tampen av innlegget skriver Krokan:
«Kanskje må vi akseptere at forlagene eller nye aktører ikke bare tilbyr læremidlene, men hele det digitale læringsdesignet frem til sertifisering i samarbeid med utdanningssektoren selv».
Det vesentlige i min kronikk var å argumentere mot en slik aksept. Det er underfundig at Arne sier seg enig og uenig, samtidig.
Her prøver jeg å utdype mitt argument.
For det første: Jeg tar for gitt at faglitterære tekster nå er digitale. Noen kan skrives ut på papir, men framstilling og revisjon skjer i digital notasjon. Digitale tekster er ikke begrenset til skrift og stillbilde, men gjelder også audio, video og animasjon. Det presenteres digitalt.
Yngre årsklasser leser dramatisk mindre i papirbøker. Folkebibliotekene frykter at teppet rykkes ut under dem av strømmetjenester fra forlagenes egne lydbibliotek, en ny form for kringkastet radioteater.
Overgangen fra kringkasting til fleksibel databruk er tydelig i Norsk Rikskringkasting selv. NRK kunne omdøpes til NST for Norsk Strømmetjeneste – om man da ikke skulle kalle det Himinn eller noe annet ingen forstår. Himinn er gammelnorsk for sky, himmel.
Jeg tar for gitt at faglitterære tekster nå er digitale. Noen kan skrives ut på papir, men framstilling og revisjon skjer i digital notasjon.
Helge Høivik, dosent ved Universitetsbiblioteket (OsloMet)
For det andre: De nye faglitterære tekstene, som jeg vil kalle digitale læreverk, forener eldre produksjons- og forretningsmodeller fra boktrykkstida med nye som nå er i utvikling. Her er det fire faktorer som virker inn på denne prosessen:
- De digitale læreverkene er tett på undervisning og læring. De oppdateres hyppig i tråd med ny innsikt i faget og som følge av bedre grep om studentenes resepsjon.
De har et mer muntlig preg som er direkte og med indirekte følge av voksende innslag av audio og video. De brukes som motivator og trigger for studentaktivitet og samtale i omvendt klasserom. I sum fører dette til at veien fra skriving til publisering til revisjon blir kortere, i det vi kunne kalle en intensivert tekstsirkel. - Forskningsfunn viser at studentene lærer bedre når de forbereder seg og må arbeide med faglige problemstillinger før de blir presentert for «fasit» i lærerens forelesning. Noen forelesninger kan være glimrende, men som hovedform for læring er enveis forelesning lite egnet.
- Bindinga til (trykt) lærebok oppheves. Det skyldes den store og enkle tilgangen til ulike digitale tekster. Det skyldes også den europeiske orienteringen mot hva man lærer, og ikke hva man leser. Det siste er kodifisert som læringsutbyttebeskrivelse. Tiden der et forlag, og en fagbokforfatter kunne etablere monopol via et skriftlig pensum er over.
- Framstilling og bruk/konsum av tekster er globale fenomener. Dette er kontrollert av kvasimonopolenes infrastruktur som de leverer innholdet gjennom. Det gjelder musikk og film og i økende grad aviser og lærebøker.
Coursera utgir f.eks. digitale læreverk og tilbyr 7000 på Netflix-lignende abonnement. Lærebokforlaget Pearson har digitalisert 70 prosent av sin omsetning i 2021 opp fra 50 prosent i 2020. Der rigger man seg nå for global dominans med en annen abonnementsløsning med tilgang til 1500 lærebøker.
Her er det nå ubalanse mellom et utdanningssystem som i form og innhold er rettet inn på fortida og nye krav til endrede ferdigheter og livslang læring. Dette har f.eks. ført til at IBM og Microsoft har erklært at de vil lage nye digitalt støttede læringsløp for henholdsvis 30 og 25 millioner mennesker gjennom 2020-åra.
I Norge fremmes ny finansieringsordning som demper orientering mot institusjonsbaserte kandidat- eller gradsstudier. Den åpner for mer fleksibilitet og shopping av kortere kurs med egen sertifisering.
For det tredje: Dagens forelesningsregime er viktig for lærere, men det forbruker også om lag en fjerdedel av de 45 milliardene per år til høyere utdanning i Norge. Jeg tror en slik arbeidsintensiv undervisningsform må justeres.
Det skjer enten ovenfra-og-ned med mye konflikt, eller som løsninger lærerne og studentene kan se seg tjent med. Det bør bygges inn en gevinst i det å legge om fra den individuelle karriere som underviser, der forskningsartikler teller mest, til fellesskapsløsninger.
Det er altså her vi vil se økende spenning mellom det tettere forholdet mellom digital faglitteratur og løpende undervisning på den ene siden - og global kommersialisering av digital faglitteratur på den andre.
Jeg tror det er to veier ut av dette:
- Den ene er som Arne Krokan ber oss akseptere: at de internasjonale investeringsfondene ikke bare tar hånd om utvikling av faglitteraturen, men også selve undervisningen. Det skjer i dag og er tydelig i land som USA og Storbritannia.
- Den andre tror jeg mer på: å utvikle en nasjonalt fundert infrastruktur for utdanning, som Arne Krokan også støtter. Men minst like viktig: å endre undervisningsformene. Vi må bort fra «hver lærer, sin forelesning», trygt (trykt) og godt som det har vært, til kollegialt arbeid med å utvikle en norsk-språklig faglitteratur for studieprogrammene.
Ved å gjøre dette åpent som OER (Open Educational Resources) bygges det også en logikk som fremmer tverrinstitusjonelt samarbeid.
Men lar man dette forbli markedsvare, vil universitetene konkurrere seg imellom og med de globale megaløsningene. Enkeltlærere med «sin» digitalt støttede forelesning blir spurv i denne tranedansen.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Har varslet behov for å kutte opp imot 100 årsverk. Kun åtte får tilbud om sluttpakke
Tilbake til penn og papir?
Hva vil vi med barnevernspedagogutdanningen?
Risikofylt forskning, pandemier og biovåpen
Åpen forskning muliggjør forskningsnær utdanning
Mest lest
Sjokkmåling: Nær dobling for Frp blant studenter
Kvinner skjuler hvor tøft de har det på jobb etter sykdom. — Jeg lukket døra på kontoret og gråt
Khronos lesere med 37 forslag til Årets navn i akademia 2024
Juss-nestor mener Kjerkols fuskesak må behandles på nytt
1107 årsverk visket bort i akademia i 2024