Full gjennomtrekk for kunsten?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jeg er både utøvende musiker og utøverlærer på Norges musikkhøgskole (NMH). Mitt hovedfokus skifter mellom de to sidene, og de nærer hverandre gjensidig. Da jeg ble ansatt ved Musikkhøgskolen som «kunstnerisk» førsteamanuensis i 2006, var det i en fast, halv stilling. Perfekt for meg med 50 prosent, ettersom jeg var en svært aktiv frilanser.

Perfekt med fast jobb ettersom jeg også brenner for å undervise og for å utvikle gode studier, noe jeg da kunne være viss på å få holde på med over tid, på en solid og veldrevet institusjon. Den gangen, i 2006, var jeg dessuten i småbarnsfasen med en ettåring hjemme, og i 2009 kom en ny baby. Da var det også veldig trygt å ha en fast jobb, selv om jeg kunne være litt surrete i perioder på grunn av søvnunderskudd, løping til og fra barnehagene, periodevis hjemme med sykt barn osv, så visste jeg at jobben ville vente på meg til jeg var tilbake til mitt gamle jeg. Det gjorde den, og i 2012 fikk jeg opprykk til professor. Jeg er så takknemlig for å bo i Norge, med gode sosiale ordninger og et trygt arbeidsliv.

Noen få år etter at jeg fikk denne jobben, begynte det å ta slutt med faste ansettelser rundt meg. Nesten alle nye kolleger ble plutselig ansatt på åremål. NMH begynte å gjøre flittig bruk av en unntaksregel i loven som gjør det mulig å utlyse kunstfaglige stillinger som åremålsstillinger istedenfor faste stillinger. Med noen hederlige unntak er nå de fleste av mine nye «kunstneriske kolleger» ansatt på 3-, 4- eller 6-årskontrakter, med mulighet (men ingen garanti) for maks én periodes forlengelse.

• Les også: Messel (61) har fått sin første faste jobb i akademia

(les videre under AnnonseN)

Bli varslet om debatt og nyheter
Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktigste debatt og de viktigste nyhetssakene.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Uansett hvor mye de engasjerer seg, og hvor gode de etter hvert blir til å lære bort sitt fag, så må de altså slutte på Musikkhøgskolen på et gitt tidspunkt. De må da gå tilbake til et rent frilansvirke, eventuelt lete etter en annen undervisningsjobb for å praktisere noe av det de har utviklet og lært. Og høgskolen mister disse kollegenes oppbygde kompetanse.

Disse menneskene kan være de mest fremragende kunstnere og lærere - viktige for studentene, ønsket av kollegene, og etter hvert med god innsikt i skolens irrganger. Men hvis de blir for oppslukt av å følge opp studenter, utvikle fag og undervisning, så vil takken være at de går i minus: de vil både miste sin posisjon i et krevende frilansmarked, og samtidig stå uten mulighet til videre ansettelse ved den institusjonen de har investert så mye i.

Det er derfor lett å forstå hvis enkelte velger å være mindre tilgjengelige som lærere og kolleger, og heller prioritere sin karriere utenfor skolen. For hvis de ikke takker ja til alle attraktive oppdrag og pleier alle nettverk underveis, vil de stå med betydelig reduserte arbeids- og inntektsmuligheter den dagen åremålet deres løper ut.

De faglig ansattes ytringsfrihet, friheten til å være tydelig i faglige diskusjoner, er helt sentral på en kunst- og kunnskapsinstitusjon. Jeg for min del har ytret meg mye gjennom årene på NMH: innspill, spørsmål, kritikk, undring, endringsforslag. Dette har jeg kunnet gjøre uten å risikere min posisjon - jeg er jo fast ansatt. Heldigvis har mine ledere alltid møtt innspillene mine på konstruktive måter, men uansett mottakelse kan jeg være trygg på å beholde jobben.

En kollega med mer usikker ansettelse må naturlig nok vurdere nødvendigheten av å holde seg inne med lederne, før han/hun ytrer seg kritisk. Det er ikke vanskelig å forstå Musikkhøgskolens ønske om å framstå som en alltid oppdatert og veldig dynamisk institusjon. Fra utsiden vil det se bra ut når lærerlista til enhver tid er pimpet opp gjennom at man «låner» de heiteste frilansnavnene for noen år.

Men det som ser lekkert ut på overflaten, gir ikke nødvendigvis kvalitet på innsiden - for eksempel når sentrale lærerroller bekles av lærere som verken rekker å bli integrert i miljøet eller å få oversikt over hvordan høgskolen henger sammen. Unntaksregelen var ment til bruk i unntakstilfeller - en slags sikkerhetsventil for å hindre kunstnerisk stagnasjon - ikke for å lage full gjennomtrekk.

En skole som lar over halvparten av de faglig ansatte være på gjennomreise, misbruker regelen og undergraver hele berettigelsen av den. Men i proposisjonen til ny UH-lov har Kunnskapsdepartementet dessverre valgt å stole blindt på arbeidsgivernes påstand om at det «fortsatt er stort behov» for åremålsansettelser. Man har helt ignorert innsigelsene fra oss som opplever hvordan denne ansettelsesstrategien påvirker fagmiljøene.

• Les også fra 2013: Har drevet midlertidig undervisning i 25 år

Det ligger derfor i proposisjonen at praksisen skal kunne fortsette som før, uten nærmere regulering. Men Stortinget kan reagere, og velge å gjøre endringer nå når loven skal behandles: Man kan på ulike vis innskrenke adgangen til bruk av åremål - eller man kan rett og slett skrote hele unntaksregelen. Høgskoler og universiteter må kunne finne andre og bedre måter å sikre utvikling og nyorientering på, enn å omgå en av grunnstammene i norsk arbeidsliv.

Målet om å være aktuell og dynamisk kan oppnås på andre måter: bistillings-ordningen gir allerede mulighet til å rekruttere folk med hovedvirke utenfor institusjonen; det kan opprettes gjesteprofessorater og prosjektstillinger for utvikling av nye undervisningsområder og metoder; man kan se for seg en mer fruktbar sameksistens med frilanslivet der både lokale og internasjonale eksterne kunstnere oftere inviteres til å holde workshops og seminarer - alt dette i kombinasjon med en fast ansatt og høyt kvalifisert lærerstab.

Dette kunne ha skapt en situasjon der en skoles unike kultur dyrkes fram til glede for både studenter, ansatte og frilanslivet i samfunnet, istedenfor at skolen bygger et ustabilt arbeidsmiljø internt og undergraver det framtidige arbeidsmarkedet for egne studenter. For det er en underlig tanke, at det å ansette høyt kvalifiserte fagpersoner i ulike former for midlertidighet skal gi høyere kvalitet i utdanningen. Like underlig er det å mene at utdanning innen musikk og kunst står i en slags særstilling i så måte, sett i lys av at universitets- og høyskoleloven ellers likestiller vitenskapelig og kunstnerisk kompetanse.

Skal vi virkelig bygge arbeidslivet for musikere rundt myten om at kunstnere yter best når vi lever usikkert? At vi helst bør frykte for jobb og hjem, hvis ikke stagnerer vår utvikling? Noen vil tydeligvis at vi skal tro at det innenfor kunstfag er en motsetning mellom studentenes beste og de ansattes trygghet. Jeg tror en utdanningsinstitusjon er på sitt beste når ledelsen investerer i alle sine ansatte, og viser dem samme tillit som jeg selv har fått.

Les også

Ble fast ansatt etter 14 år som midlertidig. Nå tar hun oppgjør med behandlingen av midlertidig ansatte ved Universitetet i Oslo