En levende dialog om Plan S og rettigheter
Plan S. Jeg mener at både enkeltforskere og forskersamfunnet tjener på størst mulig grad av åpenhet. Dette standpunktet er i stor grad preget av min egen forskerbakgrunn, selv om denne har vært preget av «åpenbar manglende innsikt».
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Jeg hadde ikke trodd at mine synspunkter skulle oppfattes som så «farlige» at det oppfordres til ikke en gang å høre på meg, som Olav Torvund gjør i Khrono. Om ikke annet, så tolker jeg denne kraftige advarselen til Khronos lesere som at det er deler av mine resonnementer som kan gi gjenklang og dermed «villede» noen lesere, selv om jeg «åpenbart mangler innsikt».
Jeg skal ikke gi samme oppfordring som Torvund. Tvert imot, jeg oppfordrer alle forskere til å lytte til ham, Torgeir Kielland og Guro Lind, men også til John Arne Røttingen og meg selv, og andre debattanter, og så ta et gjennomtenkt valg på hvilken lisens man bruker når man publiserer åpent. Plan S åpner for slike bevisste og begrunnede valg. Spørsmålet er hva man skal anbefale de som, i en travel forskerhverdag, ikke tar seg tid til en grundig vurdering av lisensspørsmålet for det enkelte arbeidet man produserer.
Det er mitt ønske at flest mulig setter seg inn i lisensspørsmålet og tar et bevisst valg.
Jeg kan ikke påberope meg verken Kiellands eller Torvunds rettsvitenskapelige ekspertise, som jeg respekterer. Det er også godt at konsekvensene av den enkelte lisens gjøres rede for, noe som er viktig for å gjøre gode beslutninger. Allikevel må det være legitimt å diskutere hvilken lisens man skal velge som utgangspunkt, legmann eller ikke.
I min forskningsgruppe har vi brukt mye tid på å diskutere lisenser, og vi er ikke enig i ett og alt. Dette har vært legmannsdiskusjoner, men det har gjort oss relativt bevisst på hvorfor vi velger de lisenser vi gjør. Diskusjonene har ikke vært knyttet til artikler, men til dataprogram.
Torgeir Kielland påpeker at de Creative Commons-lisensene man nå diskuterer, i all hovedsak, har sin bakgrunn fra digitale produkter. Jeg tror at digitalisering og digital publisering er fremtiden, og det er noe av grunnen til at jeg tror det er klokt å se mot praksis innen digitale kommunikasjonsformer og deres lisensbruk når vi nå tenker igjennom fremtidens publiseringspraksis.
Jeg og forskere ved Hylleraas-senteret, har gjennom årene utviklet en lang rekke dataprogram. De aller fleste av dem distribueres med en åpen lisens, men av og til med visse begrensninger. Noen ganger distribuerer vi kildekoden åpent (Open Source), andre ganger kun binærkoder (det vil si de filene som for eksempel kjører Word-programmet på datamaskinen).
Vår vurdering er at vi får størst gjennomslag for vår forskning hvis denne tas i bruk, samtidig som det legges minst mulig begrensninger på bruken av vår forskning, men vi gjør også unntak i enkelte tilfeller. De dataprogrammene som bygger på våre programmer må redegjøre for denne bruken. Alternativet er at andre aktører vil skrive sine egne dataprogrammer som gjør mye av det samme som våre programmer. I det tilfellet får vi kanskje en sitering til vår artikkel som lå til grunn for programmet, mens det arbeidet som er lagt ned i programmet havner på historiens skraphaug. Som en konsekvens vil færre over tid kjenne til vårt arbeid.
Det at andre bidrar til å forbedre våre dataprogram og sørger for at de kan brukes på nye områder, mener vi øker vår gjennomslagskraft. Det er også kosteffektivt for forskningssamfunnet som helhet, i stedet for at noen skriver et nytt program med omtrent lik funksjonalitet.
Jeg respekterer de som ønsker full kontroll over egne vitenskapelige arbeider, men stiller meg tvilende til at det skal være utgangspunktet. Og det er dette som kjernen i diskusjonen: «opt-in» (CC-BY-ND som utgangspunkt) eller «opt-out» (CC-BY som utgangspunkt). Jeg mener at utgangspunktet bør være CC-BY.
Torvund sitt fokus er imidlertid på artikler. Det er legitimt å mene at diskusjoner knyttet til dataprogram ikke har overføringsverdi til artikler. Jeg forstår også at teksten i seg selv har en helt annen verdi i humaniora og samfunnsvitenskap. Jeg ser imidlertid at artikkelens format er i endring, kanskje spesielt innen realfag/medisin. I disse fagene tror jeg ikke artikkelteksten i seg selv er så sentral sammenliknet med data og dataprogrammer, og spesielt ikke i en digital fremtid. Dette gjør at jeg ikke ser hvorfor utgangspunktet skal være en begrensende lisens, spesielt når Norges forskningsråd sin portefølje domineres av disse fagene.
Jeg må regelmessig ved skriving av artikler, og spesielt oversiktsartikler, søke om tillatelse til gjengivelse av figurer i artikler. For egne figurer kan de lett tilpasses, som Torvund påpeker. For figurer laget av andre må jeg i dag søke tidsskriftet om tillatelse. Hvis CC-BY-ND tillater meg å gjenbruke figurer laget av andre som Torvund påstår, så er jeg sant nok noe mindre bekymret for denne lisensen, uten at jeg av den grunn mener dette er den beste løsningen.
Et langt mer kontroversielt standpunkt, også i diskusjoner internt i min forskningsgruppe, er hvorvidt det ikke er universitetsforskeres ansvar å dele så bredt som mulig. Er det i forskningens og samfunnets interesse (også økonomisk) at man samler inn flere like datasett? At man skriver dataprogrammer som gjør det samme som eksisterende programmer? At man skriver tekst med samme meningsinnhold som en eksisterende artikkel, men som trengs for eksempel i helheten i en bok?
Det er i mange sammenhenger viktig for etterprøvbarhet å gjøre ting på nytt. Av og til må man av forsknings- og samfunnshensyn også lage nye datasett fordi eksisterende datasett ikke er åpent tilgjengelig. Jeg sier dermed ikke at man aldri skal gjenta en undersøkelse eller starte å skrive et dataprogram på nytt, men det må være drevet av et forskningsbehov og ikke av manglende tilgang.
Jeg mener også at det er helt grunnleggende for å nå bærekraftsmålene, at kunnskap gjøres tilgjengelig for alle. Da er vi imidlertid mer over i en Open Access debatt, som jeg ikke ønsker å åpne her.
Det er mitt ønske at flest mulig setter seg inn i lisensspørsmålet og tar et bevisst valg. Jeg mener at både enkeltforskere og forskersamfunnet tjener på størst mulig grad av åpenhet. Dette standpunktet har jeg landet på gjennom levende diskusjoner med medarbeidere på universitetet, men det er i stor grad også preget av min egen forskerbakgrunn, selv om denne har vært preget av «åpenbar manglende innsikt».
