Er kravet om lisens i Plan S basert på misforståelser?

Prorektor ved UiT - Norges arktiske universitet, kjemiprofessor Kenneth Ruud, advarer i Khrono mot å bruke fersk utredning som fasit for lisenser ved åpen publisering. Jeg vil advare mot å høre på Kenneth Ruud, for her er det åpenbart at han mangler innsikt. Og jeg har en ubehagelig følelse av at det er de misforståelser han gir uttrykk som har begrunnet kravet i Plan S om bruk av CC-BY-isensen.

Torger Kielland har gjort et solid arbeid selv om utredningen ikke er noen fasit. Det er interessant å merke seg at den ikke er gjort tilgjengelig med den lisens Forskningsrådet anbefaler. Hovedproblemet er at denne utredningen kommer altfor sent. Den skulle vært en del av beslutningsgrunnlaget før man etablerte Plan S.

Les også:

Kritiserer rapport om lisenser i Plan S

Jeg har forsøkt å finne en begrunnelse for hvorfor de som står bak Plan S vil at vi skal bruke lisensen CC-BY, som gir rett til kommersiell utnyttelse og til å endre/bearbeide andres arbeider. Så langt har jeg ikke klart å finne noe svar på dette. De etterfølgende forsøk jeg har sett på å legitimere dette, viser manglende kunnskap om opphavsrett.

Det er ikke første gang forskningsinstitusjoner forsøker å frata vitenskapelig ansatte deres rettigheter. Man burde ha startet med spørsmålet: Hva ønsker vi å oppnå? Derfra burde man ha vurdert hva som er nødvendig for å oppnå dette. Det kan man ikke ha gjort.

«For oss er det vel så viktig å kunne ta ut figurer og datasett for å bruke det når vi lager nye modeller», sier Kenneth Ruud. Ikke noe problem. Opphavsretten verner utforming, ikke innhold. Fakta er fri. Det gjelder også datasett, Hvem som helst kan fritt gjenbruke publiserte data i egne forskningsarbeider, de kan utnyttes kommersielt, osv. Man behøver ikke spørre om lov, og man trenger ingen spesielle lisenser til dette.

En figur kan være opphavsrettslig vernet som kunstverk, dersom utformingen av figuren er uttrykk for en original og individuell skapende åndsinnsats. Om vi holder kunstverk som gjengis i kunstfaglige publikasjoner utenfor, er det neppe mange, om noen illustrasjoner i vitenskapelige arbeider som vil være vernet som åndsverk. De fleste figurer er ikke opphavsrettslig vernet, og kan gjengis uten at man trenger samtykke i form av en eller annen lisens.

«Det er ikke gitt at det er teksten i disse artiklene som vil være det viktigste temaet for lisens- og rettighetsspørsmål,» sier Kennth Ruud. Det kan man omformulere til at opphavsrett ikke er viktig for disse artiklene. For det er teksten opphavsretten verner. Kennet Ruud sier det er problematisk at Torger Kielland i sin rapport om CC-lisenser har lagt vekt på humaniora og samfunnsvitenskap. Problemet er heller at man ved utarbeidingen av Plan S ikke har lagt vekt på humaniora og samfunnsvitenskap.

«Situasjonen for oss er at vi ønsker å gjenbruke egne figurer og tabeller, det kan vi ikke når rettighetene overdras til forlag». Når noe ikke er vernet, kan man heller ikke overdra rettigheter som ikke finnes. Det blir som å overdra retten til de ordene vi bruker og den luften vi puster i. Hvis jeg skal være litt juridisk spissfindig, så kan Ruud inngå en avtale med forlaget om at han ikke skal gjenbruke sine figurer og tabeller, og han kan bli bundet av dette på kontraktsrettslig grunnlag.

Men en slik avtale vil bare være bindende for Ruud og forlaget, ikke for noen andre. Man vil da få den paradoksale situasjon at Ruud ikke vil kunne gjenbruke sine egne figurer uten samtykke fra forlaget, mens alle andre fritt vil kunne gjenbruke dem uten å bry seg om denne avtalen, og uten å måtte betale noe som helst.

Kommersiell utnyttelse av vitenskapelige artikler er ikke et spørsmål om å utnytte resultatene. De kan enhver fritt utnytte. Spørsmålet er om teksten eller vesentlige deler av den skal kunne utnyttes kommersielt, for eksempel ved at de inkluderes i kommersielle læremiddelpakker, brukes i markedsføring eller på annen måte. Det deprimerende faktum er at svært få i det hele tatt leser vitenskapelige artikler, og at de fleste tekstene ikke har noe kommersielt potensiale.

Derfor blir spørsmålet om kommersiell utnyttelse som oftest uinteressant. De få gangene det måtte bli aktuelt, kan man godt spørre forfatteren og eventuelt betale vederlag. Det er ikke rimelig at alle, bortsett fra forskeren/forfatteren selv, skal kunne utnytte en publikasjon kommersielt.

Ruud viser til forskningsetikken. Denne gjelder bare for forskere. De få tilfellene hvor det har blitt opphavsrettslige konflikter om klipp og lim av vitenskapelige arbeider, har det ikke vært forskere som har klippet og limt.

Det alvorlige problemet med Plan S og det lisensregimet de vil påtvinge forskerne, er at man har truffet vidtrekkende beslutninger på et særdeles spinkelt kunnskapsgrunnlag, sannsynligvis basert på misforståelser. Men de har investert så mye prestisje i dette, at det ikke synes å være noen vei ut av uføret.