Debatt ● Erika Eidslott
En akademisk julefortelling
Julens fred ble min uventede veileder i fjor. Midt i en forskertilværelse hvor grensene mellom jobb og fritid viskes ut, oppdaget jeg at å hvile iblant kan være det mest produktive man kan foreta seg.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I fjor gikk jeg inn i julen med en følelse av å ha brent lyset i begge ender. En usedvanlig intens periode, fylt med flytting, konferanser, kurs og andre krevende forpliktelser, hadde etterlatt meg sliten både fysisk og mentalt. Da jeg kom hjem til foreldrene mine i Molde den julen, var planen å utnytte mye av høytiden til å konsentrere meg om skrivingen.
Den siste tiden før jul hadde vært fylt med møter og andre forpliktelser som hadde gitt meg en følelse av å være frarøvet det mest essensielle — dedikert tid til kjernen i mitt virke, nemlig arbeidet med avhandlingen.
Jeg satte meg ved kjøkkenbordet, hvor jeg kunne skimte peisen på stuen kaste dansende skygger, og juletonene fra Mormon Tabernacle Choir fløt gjennom NRK Klassisk. Atmosfæren var tilsynelatende idyllisk, endog romantisk, men den kunne ikke maskere kroppens rop om hvile. Konsentrasjonen svant, og fingrene danset ikke lenger over tastaturet. Etter kort stund innså jeg at jeg måtte gi etter for trettheten.
I stedet begynte jeg å beskjeftige meg med helt andre ting; juleforberedelser.
Jeg pusset sølv, bakte krumkaker etter oldemors mellomkrigstid-oppskrift, pyntet juletreet, undret over «fattigmanns» etymologiske opprinnelse, vandret gjennom den snødekte skogen i mitt barndoms eventyrland og fulgte den monotone, til tider kjedelige rekken av TV-programmer fra statskanalen.
Kort sagt, jeg lot meg oppsluke av julefeiringens mange fasetter.
Tilværelsen som forsker bryter ofte ned grensene mellom jobb og fritid, både når det gjelder arbeidstid og innhold. Jeg er privilegert som får forske på noe jeg er dypt engasjert i. Det kjente uttrykket «Find something you love, and you will never work a day in your life» er kanskje en forenkling av en mer nyansert virkelighet, og kan dessuten ha et snev av en nyliberal, amerikansk bismak.
Når grensene mellom jobb og fritid er uklare, kan det være utfordrende å ta fri.
Erika Eidslott
Likevel resonnerer det dypt med meg. Jobben er like mye en forlengelse av mine personlige interesser som en yrkesaktivitet, og når jeg reflekterer over dette, fylles jeg av takknemlighet.
Når grensene mellom jobb og fritid er uklare, kan det være utfordrende å ta fri. Jeg minnes arbeidsforhold der helger og ferie har føltes som livsnødvendige rom hvor jeg kunne være meg selv og puste dypt. Søndager, eller dagene før feriens slutt, kunne føles klamme og fylt med et visst vemod. Slik har jeg det ikke lenger.
Nå er utfordringen motsatt — det kan være vanskelig å faktisk ta ferie, en situasjon som ubestridelig er privilegert, men som byr på sine egne utfordringer.
Det var nettopp da jeg slappet av og omfavnet juleforberedelsene at jeg oppdaget en uvurderlig verdi i hvilen. Ideene fløt til meg mens jeg pusset sølv eller kjevlet ut deig, og jeg noterte dem i notat-appen på mobilen, vel vitende om at gode ideer må fanges når de oppstår.
Som David Lynch uttrykker det: «You forget a good idea, you want to commit suicide. So you have to write them down.» Han overdriver, men for dem som er kjent med Lynchs forkjærlighet for absurd symbolikk, uforståelige filmatiske grep og transcendental meditasjon, er det kanskje ikke overraskende at han uttrykker seg i slike absolutter.
Poenget er likevel klart — vi må ta vare på ideene når de kommer til oss. Nettopp ved å gi meg hen til noe annet enn arbeidet, åpnet jeg opp for nye tanker og perspektiver, innsikt jeg aldri ville tilegnet meg med blikket limt til en skjerm eller ved å dypdykke i forskningslitteratur.
Min oppfordring er enkel; gjør høytiden til en tid for å nyte julefeiringen i sin fulle prakt.
Erika Eidslott
Denne opplevelsen fikk meg til å reflektere over Stephen Coveys The 7 Habits of Highly Effective People, hvor han introduserer konseptet om P/PC-balansen — Production (P) og Production Capability (PC). Covey bruker metaforen om gåsa som legger gullegg, en historie fra Aesops fabler. Hvis vi bare fokuserer på å samle gulleggene (P) uten å ta vare på gåsa (PC), vil produksjonen til slutt stoppe opp.
Covey påpeker at det er avgjørende å finne en balanse mellom å produsere og å ta vare på seg selv for å opprettholde langvarig effektivitet og produktivitet. Dette innebærer å investere tid i fornyelse og egenomsorg — enten det er fysisk, mentalt, emosjonelt eller spirituelt. Ved å gjøre dette øker vi vår kapasitet til å yte og levere over tid.
I tiden etter julen var arbeidet en fryd, til tross for at januarmørket tidligere for meg har vært fulgt av lav motivasjon og et visst vemod etter julefeiringen. Jeg følte ikke at noe var tapt; tvert imot hadde avbrekket fra arbeidet vært det beste jeg kunne gjøre. Jeg gikk i gang med et friskt blikk og ny inspirasjon. På starten av året tok jeg fatt på ideer jeg hadde notert mens jeg lot meg oppsluke av julens mange tradisjoner.
Dette er erfaringer jeg bærer med meg inn i julen i år. Min oppfordring er enkel; gjør høytiden til en tid for å nyte julefeiringen i sin fulle prakt — ikke bare fordi livet rommer mer enn forskning og arbeid, men også fordi hvilen er en nødvendighet for å lykkes i jakten etter akademiske meritter.
Husk å ta vare på gåsa, slik at den kan fortsette å legge gullegg.