Eikremsaken: Personkonflikt heller enn angrep på ytringsfriheten

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Saken med Øyvind Eikrem er blitt svært forvirrende og i Khrono den 5. september prøver Professor Helge Holden å rydde opp ved å gi en kronologisk oversikt. Forsøket lykkes kun delvis fordi artikkelen i hovedsak er en oppramsing av hendelser uten at den gir en analyse.

Jeg kjenner saken fra sin begynnelse i 2018 og bidro til debatten da den først dukket opp i Khrono. Min motivasjon for å uttale meg, både da og nå, er at både Eikrem og jeg er sosialantropologer og jeg aksepterer ikke at slike utsagn som han kom med i Resett skal stå uimotsagte, og dermed skape inntrykk av at slikt er godtatt blant antropologer. I tillegg er jeg opptatt av ytringsfrihetens vilkår og mener at vår kollektive forståelse av ytringsfriheten forringes av slik den er blitt knyttet til denne saken.

les også

Fagligheten som forsvant i Resett

Fordi jeg har observert at motivene til de som deltar i debatten gjerne trekkes i tvil, vil jeg først få avklare at jeg har ingenting for eller mot Eikrem som person. Vi var kollegaer på Høgskulen Stord/Haugesund (HSH, nå Høgskulen på Vestlandet eller HVL) i noen få måneder i 2006, siden har vi ikke hatt personlig kontakt.

Jeg kjenner ingen av de personene som Eikrem har en konflikt med på Institutt for sosialt arbeid (ISA), er heller ikke gift eller samboer med noen som har noe med Eikrem eller saken å gjøre.

Saken er komplisert fordi den har fire svært ulike aspekter som de fleste av debattantene roter sammen.

• Det ene handler om ytringsfrihet og Eikrems uttalelser til Resett.
• Det andre handler om Eikrems ansettelsesforhold og hans relasjoner til en rekke personer på ISA.
• Det tredje handler om hvordan ulike deler av administrasjonen ved NTNU har håndtert saken.
• Det fjerde er hvordan ulike utenforstående observatører, slike som jeg, forsøker å definere saken på ulike vis, og for ulike formål.

les også

Nytt utvalg opprettholdt avskjed av Eikrem. NTNU-styret skal avgjøre saken

Aspektene er relaterte, men for å forstå saken bør man prøve å holde dem adskilte. I denne analysen tar jeg kun for meg de to første, da Holdens gjennomgang av det tredje er helt adekvat. Det fjerde aspektet kommer jeg så vidt tilbake til i avslutningen.

Ytringsfrihets-aspektet har tre ulike deler: i) Eikrems ytringsfrihet og hans faktiske uttalelser til Resett; ii) Responsen på Eikrems uttalelser til Resett; iii) Medienes definering av at saken handler om at Eikrems ytringsfrihet var truet, og deres videre fremstillinger av saken for å underbygge dette.

Helge Holden begynte sin gjennomgang med å gjenfortelle hva Eikrem sa til Resett, så det skal ikke jeg. Men, det må påpekes at Eikrem sa mer enn det Holden gjenforteller, og at Holdens utelatelser er tendensiøse. En fyldigere redegjørelse og analyse av det som sto i Resett finnes i min analyse fra 2018.

Deretter gjør Holden rede for hvordan ulike personer på ISA reagerte på uttalelsene hans. Her er det verdt å merke seg at Holden ikke sier at de nektet Eikrem retten til å uttale seg til Resett. Slik Holden fremstiller saken påpekte de en rekke negative konsekvenser av at han uuttalte seg. Altså: Ingen innskrenking av hans ytringsfrihet på det stadiet.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

I tiden like etterpå påla NTNUs jurist Eikrem forbud mot å uttale seg om et brev fra 44 studenter. Studentene fikk samme pålegget fra Instituttets ledelse. Begge disse handlingene er klart i strid med ytringsfriheten, men har altså ikke noe med uttalelsene til Resett å gjøre.

Disse handlingene hører inn under fanen «NTNU sin håndtering», og bør derfor ikke blandes inn i diskusjonen om ytringsfrihet. Noe lengre ute i saken har ulike debattanter kommet med usaklige utsagn som for eksempel at Eikrem er et råttent eple.

Slike uttalelser avslører mangel på folkeskikk, er forsøk på å tvinge Eikrem til taushet gjennom utskjemming og er således forsøk på å begrense hans ytringsfrihet. Helt uakseptabelt, og de som skriver slikt bør ta en god kikk i speilet. På den annen side var det ikke personer i maktposisjoner som uttalte seg slik, og den «injurierende kraften» (for å si det slik) i uttalelsene var relativt svak.

Så påstår Holden at Eikrem fikk faglig støtte fra en professor (Pål Kraft ved Psykologisk Institutt i Oslo) og faglig motbør fra to stipendiater (Dagny Adriaenssen Johannessen og Kenneth Arctander Johansen).

Også denne fremstillingen er tendensiøs da den unnlater å nevne at Eikrems uttalelser ble grundig analysert av undertegnede som fant at så og si ingen av uttalelsene var faglig holdbare, mens en del var direkte faglig suspekte.

Eikrem ble invitert til å svare på denne kritikken, men unnlot. Ingen av fagfolkene som før eller siden har gitt ham faglig støtte har svart på kritikken, og den står fremdeles uimotsagt.

Oppsummert: Eikrem brukte sin ytringsfrihet, og så ble det vist at uttalelsene hans var faglig uholdbare. Deretter lot han være å bruke ytringsfriheten sin til å forsvare sin faglighet, sannsynligvis fordi uttalelsene ikke kan forsvares faglig.

Eikrem har vist at han er en talefør og uredd person som tåler at det blåser rundt ham. Således er det ingenting i denne saken som tyder på at han har latt seg skremme fra å bruke sin ytringsfrihet til å gå inn i en faglig debatt. Derfor kan man kun trekke en konklusjon: Eikrems ytringsfrihet har aldri vært seriøst truet, han har valgt å ikke bruke den.

Den tredje delen av ytringsfrihets-aspektet er medienes måte å fremstille saken på. Temaet ytringsfrihet vekker sterke følelser, og en rekke debattanter klarer nå å vri det til at deres ytringsfrihet blir innskrenket når de blir fortalt at deres ytringer har negative konsekvenser for andre.

Rimelig godt oppdradde mennesker som vet hva god folkeskikk er, forstår at det ikke er greit å uprovosert påføre andre mennesker ubehag, ulempe eller skade, og at slik adferd generelt bør unngås. Mange medier har likevel kastet seg på den forståelsen at ytringsfriheten fritar mennesker fra å vise god folkeskikk.

Dessuten skaper temaet oppmerksomhet, og det er jo det mediene lever av. Mediene gjør derfor sitt beste for å få denne saken til å se ut som den har med ytringsfrihet å gjøre, mens det er overveiende sannsynlig at det egentlig handler om en personkonflikt internt på ISA.

Personkonflikten på ISA er det umulig å få en god forståelse av. Holden gjør et hederlig forsøk, men lykkes dessverre ikke, og dette aspektet av saken forblir uoversiktlig. Påstander om Facebook-sider, snikfotografering, PCer som beleilig har forsvunnet og så videre er en hengemyr av informasjon og desinformasjon som mediene ikke har mulighet til å formidle på en troverdig måte fordi, som Volden korrekt kommenterer:

«Dynamikken i personalsaker er spesiell: Arbeidsgiver er bundet av personvernhensyn mens personen selv i stor grad kan styre hvilken versjon som kommer ut».

Og nettopp denne siste setningen bør få oss utenforstående observatører til å tenke. I den senere tid er det kommet en rekke utspill som gjør sitt beste for igjen å få saken til primært å handle om trusler mot Eikrems ytringsfrihet.

Det er ingen tvil om at det er en personkonflikt på gang på ISA, og da bør den våkne leser spørre seg: Hvem tjener på at fokuset på nytt rettes mot at Eikrems ytringsfrihet er blitt truet eller begrenset? Hvem har muligheten til å sette i gang en slik bevegelse? Hvilken av partene i personkonflikten taper på dette skifte av fokus?

les også

Trur frykt er grunnen til at tilsette ikkje støttar Eikrem

Ikke minst bør mediene stille seg disse spørsmålene. Og så bør de stille ett til: Hvorfor ønsker de å støtte den ene siden i denne personkonflikten på denne måten?

Les mer om Eikrem-saken i Khrono her