Et kontroversielt standpunkt kan øke erkjennelsen i et fag, skriver Morten Holmboe i dette innlegget. Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Et kontroversielt standpunkt kan øke erkjennelsen i et fag, skriver Morten Holmboe i dette innlegget. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Uten frihet til å kritisere, gir enighet ingen mening

Ytringsfrihet. Ytring som møtes med ytring, kan slippe inn frisk luft, konkluderer professor Morten Holmboe.

Publisert   Sist oppdatert

Den såkalte Eikrem-saken fortsetter å engasjere. Etter mitt svar til Olav Gjelsvik i Khrono 15. januar og Kristian Gundersens svar til ham 16. januar, kommenterte Gjelsvik innleggene 19. januar. Deretter meldte Trond Heitmann seg 21. januar på debatten med et felles svar til Gundersen og meg. Etter dette har Gundersen svart Gjelsvik og Heitmann. Siden også jeg er adressat for innleggene fra Gjelsvik og Heitmann, har jeg noen kommentarer.

Skal sosialforskere unngå å lene seg på dogmatikk og forenklinger, må de ta inn over seg at et kontroversielt standpunkt kan øke erkjennelsen innen et fag – også når det avføder begrunnet og sterk faglig kritikk.
Morten Holmboe
Professor ved Politihøgskolen

Først: Etter mitt syn er dette ikke en debatt om Eikrems synspunkter fremsatt i Resett var faglig holdbare. En del fagfolk har reagert på Eikrems fremstilling og gjort gjeldende at han ikke har faglig belegg for sine synspunkter. Det er som det skal være: Om Eikrem ønsker, kan han svare tilbake. Men er det noe miljø som må kunne møte angivelig faglig uholdbare ytringer med argumenter, ikke med klage til instituttledelsen, burde det være det akademiske miljø.

Den akademiske frihet er lovfestet både for institusjonene og for faglig ansatte, samt studenter. Den er en forpliktelse både for institusjonen og den enkelte, og skal bidra til å nå målet om forskning og undervisning på høyt internasjonalt nivå. Den springer langt på vei ut av samme hensyn som den alminnelige ytringsfriheten.

Når jeg trekker en linje til ytringsfriheten, er det fordi Grunnloven § 100 gir offentlig ansatte en relativt stor frihet til å ytre seg med angivelse av stilling og arbeidsgiver, selv om man uttaler seg på egne vegne. For leserne eller seerne kan det ha interesse at det er en fagperson som uttaler seg. Hvis en fengselsbetjent ut fra en faglig vurdering uttaler seg kritisk i mediene om innsparinger i kriminalomsorgen, ligger det innenfor den alminnelige ytringsfrihet – selv om andre fagfolk skulle være uenig i vurderingen. Ja, en ansatt i kriminalomsorgen må ha lov til å hevde at fengsel virker mot sin hensikt – selv om virksomheten jo bygger på det motsatte syn. Et annet eksempel er skolen. I 2013 behandlet Sivilombudsmannen en sak der en lærer hadde uttalt seg kritisk til et igangsatt prosjekt med formål å heve læringsutbyttet i skolen. Derpå ble han innkalt til en samtale med rektor. Ombudsmannen kom til at kommunens reaksjon på avisoppslaget innebar en begrensning i ytringsfriheten. I en oppsummering i 2016 skrev ombudsmannen:

«I tidligere uttalelser har ombudsmannen lagt til grunn at arbeidsgiver ikke har adgang til å reagere på en ansatts ytringer, med mindre det foreligger en åpenbar risiko for skade på arbeidsgivers legitime og saklige interesser. Det er også pekt på at det skal mye til før grensene for den ansatts ytringsfrihet er overskredet.»

Det er her viktig å merke seg at en forsker ikke uttaler seg på vegne av sin arbeidsgiver. Jeg har vanskelig for å se at en akademisk forsker skal ha mindre spillerom for å uttale seg enn det andre offentlig ansatte har.

Det kan heller ikke være i universitetenes og høyskolenes interesse å prøve å etablere sine ledere som overdommere over akademisk uenighet. Da kunne institusjonene indirekte bli oppfattet som å stille seg bak kontroversielle ytringer fra sine ansatte så lenge man ikke hadde grepet inn overfor ytringen.

Professor Olav Gjelsvik hevder at motdebattantene ikke kjenner de forskningsetiske retningslinjene. Ham om det. I mitt innlegg sa jeg meg enig med ham i at den som uttaler seg som forsker, har et særlig ansvar. Om Eikrem har uttalt seg på et sviktende grunnlag, er et faglig spørsmål. Om flere fagfolk mener han ikke har belegg for sine synspunkter, betyr ikke det uten videre at de etiske retningslinjene er brutt. Det betyr at Eikrem er i mindretall. Slik jeg forstår debatten, mener mange fagfolk at det er gode faglige argumenter mot Eikrems syn. Men en slik debatt egner seg ikke til å avgjøres ved at en instituttleder bruker sin formelle autoritet til å dømme mellom kolleger og kalle en av partene inn på teppet.

Førsteamanuensis Trond Heitmann hevder at «dogmatikk og forenklinger fortrenger kritisk og kontekstuell refleksjon» i Gundersens og mine innlegg om ytringsfrihet og akademisk frihet. Han gjør gjeldende at det ikke er uvesentlig at saken oppstod på institutt for sosialt arbeid. Etter Heitmanns syn «underkjenner Holmboe og Gundersen en forståelse for at konteksten for akademiske meningsytringer er kompleks».

Han fortsetter: «Å fremme en påstand om at drap kan forklares ved at noen mennesker er bærere av voldskulturer er faglig langt mer problematisk i en profesjon der kunnskap skal ligge til grunn for intervensjon, tiltak og behandling enn i en mer tradisjonell universitetsdisiplin.»

Hvis dette er en korrekt gjengivelse av selvoppfatningen blant fagets utøvere, er det tankevekkende.

Jeg skulle nå tro at spørsmålet er om Eikrems påstand kan belegges faglig, uansett hvilket institutt han var ansatt ved. Hvis alle forskere ved institutt for sosialt arbeid lydig fremsetter ytringer som fremmer den «rette» form for intervensjon, tiltak og behandling, hvordan vet man da at man ikke har oversett noe viktig?

Eikrem fremsetter en påstand om faktiske forhold og årsakssammenhenger. Hvis denne teorien Eikrem fremsetter skulle være riktig, burde vel det påvirke hva slags «intervensjon, tiltak og behandling» det var faglig riktig å gjennomføre? For fagets akademikere og praktikere ønsker vel å finne ut hvordan verden henger sammen?

I alle fag finnes det en kjerne av konsensus. Det er imidlertid problematisk dersom en akademisk institusjon blir en «svar-institusjon», som Hilde Wisløff Nagell kalte det i Kirke og Kultur (2005). Innen teologien hadde man denne diskusjonen rundt årtusenskiftet. Det kan kanskje være ubehagelig for andre ansatte ved instituttet at Eikrem gir uttrykk for et syn de reagerer på. Men hvis det er så faglig opplagt at Eikrem tar feil, har hans utspill i hvert fall avfødt ny refleksjon i fagmiljøet gjennom de svar og diskusjoner han har fremprovosert.

Som Nagell påpekte i sin artikkel, er det fare på ferde hvis et forskningsmiljø består av «rettroende [som] kommenterer forskningen til andre rettroende». I et trossamfunn er det legitimt at man fastsetter dogmer – som er utsagn om hvordan trossamfunnet mener både den synlige og den usynlige verden henger sammen. Men en akademisk institusjon er ikke et trossamfunn.

Skal sosialforskere unngå å lene seg på dogmatikk og forenklinger, må de ta inn over seg at et kontroversielt standpunkt kan øke erkjennelsen innen et fag – også når det avføder begrunnet og sterk faglig kritikk. Det er nødvendig for å fremme kritisk og kontekstuell refleksjon. Eller, for å si det uten fremmedord: Ytring som møtes med ytring, kan slippe inn frisk luft.