Blankpolerte idealer og akademisk troverdighet

Dogmatikk og forenklinger fortrenger kritisk kontekstuell refleksjon når Holmboe og Gundersen uttrykker bekymring for ytringsfriheten i akademia (Khrono 15. og 16. januar). Skal man ta Eikrem-saken som utgangspunkt er det ikke uvesentlig at saken oppsto nettopp på institutt for sosialt arbeid.

Undervisningen som gis ved høyskoler og universiteter reflekterer aktuell forskning hvor der kunnskapsfronten innen ulike disipliner utfordres og videreutvikles. Denne kunnskapsutviklingen kan gjerne handle om å anlegge nye perspektiver og finne andre innfallsvinkler til en problemstilling. I disipliner som sosiologi og sosialantropologi er dette noen ganger en fruktbar måte å tenke kunnskapsutvikling på. Dette betyr imidlertid ikke at det stilles svake krav til forskningsetisk og akademisk etterrettelighet.

Beveger vi oss videre til profesjonsstudier som legitimeres av velferdspolitiske ambisjoner og altruistiske idealer kan vi ikke hevde at kunnskapsproduksjon er en verdinøytral prosess. Sykepleierstudentene, sosionomene og legene oppfordres til å være bevisst sine etiske beveggrunner, og i noen tilfeller sine politiske preferanser. Det betyr også at profesjonskunnskapen er ubønnhørlig underlagt etiske, verdimessige og politiske betraktninger. De fleste profesjoner, i motsetning til ulike akademiske disipliner, har derfor også utformet egne yrkesetiske dokumenter.

Samspillet mellom normative verdier, praksis og akademisk kunnskap danner med andre ord det vi betrakter som profesjonsdisiplinene. I denne konteksten blir derfor de etiske og normative implikasjonene av samfunnsvitenskapelig kunnskap særlig relevant. Det betyr at akademisk kunnskap innen mange profesjonsfag kan underlegges kritikk, ikke bare på rent vitenskapelig grunnlag, men også på grunn av deres normative og etiske implikasjoner.

Slik jeg ser det underkjenner Holmboe og Gundersen en forståelse for at konteksten for akademiske meningsytringer er kompleks. Å fremme en påstand om at drap kan forklares ved at noen mennesker er bærere av voldskulturer er faglig langt mer problematisk i en profesjon der kunnskap skal ligge til grunn for intervensjon, tiltak og behandling enn i en mer tradisjonell universitetsdisiplin.

I møte med det profesjonsspesifikke kunnskapsgrunnlaget, avviser Eikrem profesjonens normative grunnlag som hysterisk føleri og mangelfull vitenskapelig presisjon (Forskerforum 4. januar). Jeg kan se for meg at slike uttalelser i utgangspunktet kan oppleves kontroversielt når man er ansatt ved institutt for sosialt arbeid. Legger man til at kunnskapen om at noen mennesker er bærere av voldskulturer ikke er framsatt i et forum for akademisk fagfellevurdering, men til et nettsted som ikke har fått innvilget medlemskap i redaktørforeningen, kan det være grunn til å stille noen forskningsetiske spørsmål. Hvis vi i tillegg til dette legger til at Eikrem har et undervisningsansvar, ikke ovenfor sosialantropologer, men framtidige sosionomer, blir bildet ytterligere sammensatt.

Det blir med andre ord for banalt å hevde at dette bare dreier seg om en uttalelse på et nettsted. Ser man på helheten i konteksten for uttalelsen, vil det nok være forståelig og kanskje til og med ansvarlig for et institutt for sosialt arbeid å ta initiativet til en samtale. Om ikke annet, for å få til en dialog om forskning og kunnskapsproduksjon innen disiplinen. En slik samtale kan selvsagt utføres på mange måter, men å hevde at en faglig ledelse aldri skal innkalle til samtale basert på ansattes kunnskapsformidling, ikke under noen omstendigheter og som et universelt prinsipp, blir lite mer enn et blankpolert ideal. Det kan undergrave universitetenes troverdighet og etterrettelighet, noe akademia ikke er tjent med.