Kan få Kopinor ut av en bakstreversk og reaksjonær posisjon

Vi må slå full alarm når Plan S nå også strekker seg mot bøker, skriver Kopinors Yngve Slettholm i Khrono. Han er bekymret for å sette på spill et velfungerende avtalesystem. Det gjør at han ender på gal side i open-access-diskusjonen.

Jeg tolker at det velfungerende avtalesystemet som Slettholm snakker om, i stor grad dreier seg om avtalene som gjør at det betales vederlag til Kopinor for bruk av opphavsrettslig beskyttet materiale. Dette vederlaget brukes på en fornuftig måte til stipender for forfattere. Det er faktisk bibliotekvederlaget og Kopinor-vederlaget som er den største bidragsyteren til skjønnlitterære og faglige forfattere i Norge.

Det skal ikke betales vederlag til Kopinor for materiale som er åpent for lesing og bruk av andre. Det betyr at forfattere som setter Creative Commons-lisens på arbeidet sitt ikke regnes som faglige forfattere når de søker stipend hos Kopinor, fordi de heller ikke bidrar til stipend-potten når arbeidet er åpent for alle.

Dermed får vi en situasjon som er lite hensiktsmessig: For å sikre forfatternes rettigheter til stipend, må vi sette et krav om at forfatterne skal sørge for en lisensiering som gjør at tilgangen til tekstene deres blir redusert.

Staten har akkurat avsluttet forhandlingene om bibliotekvederlag. Det er et politisk besluttet vederlag for at bibliotekene låner ut forfatternes bøker. Mitt inntrykk er at man later som om man har en teknisk beregning av størrelsen av vederlaget. Tidligere har det vært basert på bibliotekenes samlinger av bøker. Dermed skulle bibliotekvederlaget i teorien gå ned når bibliotekene kasserer bøker. Denne gangen valgte man å ta utgangspunkt i antall verk som kan manifestere seg gjennom ulike utgaver. Resultatet var en betydelig økning i bibliotekvederlaget. Jeg tror ikke det skyldtes beregningsmåten, men et politisk ønske om å gi mer penger som man ser blir vel anvendt som stipender for kunstnere.

Les også:

Plan S strider mot akademisk frihet, ytringsfrihet og opphavsrett

Det pågår også forhandlinger om ny Kopinor-avtale. Fra universitets- og høgskolesektoren mener man at bruken av opphavsrettslig materiale er blitt redusert. Man mener også at siden mye av det som brukes allerede er kjøpt, skal man ikke betale en gang til. Kopinor har motsatte forventninger, nemlig at vederlaget skal øke. Jeg spår at partene vil diskutere en stund og bruke mye krefter på å innsamle ulik bakgrunnsdata. Så vil man enten konstatere at man ikke blir enige slik at gammel avtale prolongeres, eller at man blir enig om en ny avtale som trolig ikke vil være veldig forskjellig økonomisk sett enn dagens.

Jeg mener at åpen tilgang er bra for kvaliteten på vitenskapen ved at mange får tilgang til å lese og kritisere. Det er demokratisk ved at ingen må stilles utenfor fordi de ikke har økonomiske ressurser til å kjøpe lesetilgang. Kvaliteten på kunnskap svekkes ikke ved at den deles. Det er samfunnsøkonomisk lønnsomt at flest mulig får tilgang til kunnskap. Det er bra at det finnes stipendordninger som gjør at forfatterne får mulighet til å produsere nye åndsverk.

Derfor skulle jeg ønske meg at universitets- og høgskolesektoren og Kopinor kunne løsrive seg fra dagens telling av kompendier og kopier. At de kunne bli enige om en avtale som sikrer forfatterne nødvendige stipender, men som samtidig kan åpne for at forfatterne kan gjøre tekstene sine åpent tilgjengelige. At universitetene og høgskolene sier: Vi betaler også for åpent tilgjengelig materiale. Og Kopinor sier: Vi vil betrakte forfattere av open access på samme måte som andre forfattere!

Det ville være samfunnsøkonomisk fornuftig. Det vil også bety at Kopinor og Yngve Slettholm kan bevege seg fra en bakstreversk og reaksjonær posisjon til en framtidsretta og demokratisk tankegang. Det er der de jo hører hjemme. Vi bør felles være opptatt av at åndsverk brukes og at forfattere settes i stand til å produsere nye åndsverk.