Det er vanskelig å se hvordan fri adgang til endring og «remixing» av en forskningsartikkel kan kombineres med den kontroll enhver forsker bør kunne ha over presentasjonen av sine egne artikler, skriver Yngve Slettholm i Kopinor. Arkivfoto: Dag Hellesund
Det er vanskelig å se hvordan fri adgang til endring og «remixing» av en forskningsartikkel kan kombineres med den kontroll enhver forsker bør kunne ha over presentasjonen av sine egne artikler, skriver Yngve Slettholm i Kopinor. Arkivfoto: Dag Hellesund

Åpen tilgang, men med rettighetene på plass

Publisering. Når planene om åpen publisering ifølge Plan S også strekker seg til monografier og andre bokutgivelser, må vi slå full alarm, skriver administrerende direktør i Kopinor.

Publisert   Sist oppdatert

I diskusjonen om Plan S og åpen tilgang til forskningsartikler stilles spørsmålet om forskerne beholder opphavsretten eller må gi fra seg rettigheter. Det enkle svaret er: Begge deler.

Ingen kan ta fra en person opphavsretten til et åndsverk vedkommende har skapt. Men hva vil det egentlig si å «beholde opphavsretten»?

Det kan ikke være noen grunn til å gi andre anledning til å tjene penger på forskernes innsats uten at opphaveren kompenseres.
Yngve Slettholm
Administrerende direktør i Kopinor

Åndsverkloven skiller mellom ideelle rettigheter (retten til å bli navngitt og vern mot krenkende gjengivelse) og økonomiske rettigheter (retten til å bestemme hvordan åndsverket skal brukes og eventuelt kreve vederlag for bruken). De ideelle rettighetene kan man ikke gi fra seg, så i den forstand vil opphavsretten alltid være i behold.

Plan S forutsetter imidlertid at artikkelforfattere bruker Creative Commons-lisenser (CC). Disse lisensene bygger på opphavsretten, men innebærer samtidig en avgivelse av rettigheter. Hvor mange – og hvilke – rettigheter som avgis, er avhengig av hvor inngripende lisens som velges. Da er vi også i kjernen av diskusjonen, og vi må se grundig på de enkelte lisensvilkårene.

Ulike Creative Commons-lisenser

Ved en CC-BY-lisens, som Plan S anbefaler, beholder forfatteren bare retten til å bli navngitt. Denne retten er uansett ufravikelig, så i praksis har man gitt fra seg all den råderett det er mulig å gi fra seg. Creative Commons Norge oppsummerer lisensen slik:

«Denne lisensen lar andre distribuere, endre, remixe, og bygge videre på ditt verk, også for kommersielle formål, så lenge de navngir deg som den opprinnelige opphavspersonen.»

Det er vanskelig å se hvordan fri adgang til endring og «remixing» av en forskningsartikkel kan kombineres med den kontroll enhver forsker bør kunne ha over presentasjonen av sine egne artikler. Som nevnt gir åndsverkloven også et ufravikelig vern mot at verket gjengis på en måte som er krenkende for opphaveren eller verket. Dette peker mot lisensvilkår som gir forfatteren rett til å hindre andre i å forandre artikkelen.

Videre kan det ikke være noen grunn til å gi andre anledning til å tjene penger på forskernes innsats uten at opphaveren kompenseres. Til sammen gir dette gode grunner til å støtte Forskerforbundet i kravet om å kunne benytte lisensen CC-BY-ND-NC. Denne medfører følgende begrensninger:

«Du kan ikke benytte materialet til kommersielle formål. Dersom du remixer, bearbeider eller bygger på materialet, kan du ikke distribuere det endrede materialet. »

Kunnskap og tilgjengelighet

Idéer, vitenskapelige funn og faktaopplysninger er ikke vernet etter åndsverkloven, og det er naturligvis fritt fram for enhver å lage egne tekster som formidler forskning. Det er all grunn til å støtte tiltak som gjør kunnskap tilgjengelig for et bredt publikum, både nasjonalt og globalt.

Når forskerens forfatterrettigheter blir unødig rammet, bør vi likevel stoppe opp. Det samme gjelder når norske akademiske forlag mister mulighetene til å spille sin vesentlige rolle i kunnskapsformidlingen. Og når planene om åpen publisering ifølge Plan S også strekker seg til monografier og andre bokutgivelser, må vi slå full alarm. Da setter man på spill et velfungerende avtalesystem som sikrer at vederlagsmidler går tilbake til forfattere og forskere.

Vi har lang tradisjon for å avveie publikums rett til å få del i kunnskap og kultur med opphavernes rett til beskyttelse av sine verk. En slik balanse må på plass også når forretningsmodellene endres i vitenskapelig publisering.