Plan S strider mot akademisk frihet, ytringsfrihet og opphavsrett

Forskningsrådet har bestemt seg for å innføre plan S om at alt som publiseres av «offentlig finansiert forskning» skal publiseres i Open Access (OA). Det bygger på et kortfattet manifest. Det er dårlig utredet. At europeiske forskningsråd vil iverksette tiltak med vidtgående konsekvenser, som ikke er kunnskapsbasert, er i seg selv et tankekors. De tror visst ikke på betydningen av kunnskap. Prosessen er mer preget av ideologiske skylapper enn av kunnskap.

Det er grunnleggende i den akademiske frihet at man kan publisere sine forskningsresultater på de måter man selv finner mest hensiktsmessig. Vi velger de tidsskrifter som best når den aktuelle målgruppen. Nå skal vi bare tillates å publisere i utvalgte, statsautoriserte tidsskrifter. Det hjelper lite at en artikkel i prinsippet kan leses av alle, hvis den i praksis drukner i støy og ikke når fram til målgruppen. Forskerne selv har best forutsetninger for å vurdere hvilken publiseringskanal som er best for akkurat den artikkelen.

Vi har vår ytringsfrihet. Ingen kan nekte forskere å publisere hvor vi vil. Forskningsrådet kan i verste fall kreve tilbake forskningsfinansiering. Det vil bli interessant hvis Forskningsrådet vil krevet tilbake prosjektmidler med en begrunnelse at forskere har publisert en artikkel i et meget anerkjent tidsskrift, men et tidsskrift som ikke er politisk korrekt.

OA brukes nå som brekkstang til å tvinge gjennom bruk av Creative Common (CC) lisens. CC-lisenser er helt unødvendige for å oppnå fri tilgang. Kunnskap er fri. Ingen har rettigheter til forskningsresultater. Vi står helt fritt til å bygge på andres forskning uten noen slik lisens, slik vi alltid har gjort. Forskningsetikken krever at vi skal oppgi våre kilder, noe vi selvsagt gjør.

Hvis vi skulle trenge noen utskrifter eller kopier til for eksempel til undervisning, kan vi gjøre det som er nødvendig under den avtalen universitetene har med Kopinor. Det man oppnår med å tvinge gjennom CC-lisenser, er at universiteter og høyskoler sparer noe, men ikke særlig mye penger, og at forskerne mister muligheter for forfatterstipend. Artikler publisert med CC-lisens kvalifiserer ikke for stipend fra Det faglitterære fond.

Å kreve at forfattere oppgir sine rettigheter er ekspropriasjon uten vederlag. Man anbefaler lisensen CC-BY. Den gir enhver rett til: «Share — copy and redistribute the material in any medium or format. Adapt — remix, transform, and build upon the material for any purpose, even commercially.”

Jeg er ikke i stand til å se noen rimelig grunn til å kreve at andre kan utnytte forskeres artikler kommersielt, uten at de må ha samtykke og uten at det betales vederlag.

Det verste er likevel at andre skal kunne endre publikasjonene. Dette undergraver forskningens og forskernes integritet. Dette åpner for at noen klipper og limer det som måtte passe dem, endrer litt her og der, og for eksempel markedsfører vidunderprodukter med at «forskning viser». Det vil være forskningsetisk uakseptabelt, men de som gjør slikt er ikke forskere som er underlagt de forskningsetiske retningslinjer. Det kan også være ulovlig markedsføring, men det er også vanskelig å håndheve – ikke minst for en forsker hvis arbeider blir misbrukt, og som har blitt pålagt å tillate at andre gjør endinger.

CC-BY lisensen kan være i strid med opphavers ideelle rettigheter etter åndsverkloven § 5, hvis andre og fjerde ledd, lyder; «Et verk må ikke endres eller gjøres tilgjengelig for allmennheten på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphaverens eller verkets anseelse eller egenart.

Dersom et verk gjøres tilgjengelig på slik krenkende måte eller i sammenheng som nevnt i andre ledd, har opphaveren, selv om det er gitt samtykke til bruken, rett til å kreve at det ikke skjer under opphaverens navn eller at det på en tilfredsstillende måte angis at endringene ikke skriver seg fra opphaveren. Opphaveren kan ikke gi avkall på denne retten.»

Hvis man pålegges å publisere med en lisens hvor man gir en blankotillatelse til å endre en artikkel, uten noen forbehold, da blir det vanskelig etterpå å argumentere med at en slik lisens ikke gir rett til å republisere eller endre artikkelen på måter forskeren anser som misbruk.

Jeg griper stadig meg selv i å tenke at jeg er glad for at jeg begynner å bli en gammel mann. Ikke fordi jeg har noe ønske om å bli gammel. Men det er så mye ved universitetene som går i feil retning. Det som i sin tid gjorde at jeg var tiltrukket av universitetet forvitrer. Det blir stadig mer av det jeg ikke liker, som Plan S. Det vil være mye jeg ikke kommer til å savne når jeg om noen år går av.