Bibliotek og tidsskrifter. Foto: Mina Ræge
Bibliotek og tidsskrifter. Foto: Mina Ræge

Det kostbare tidsskriftshierarkiet

Publisering. Det er en voksende bevegelse i retning av åpen og tilgjengelig vitenskap. De store forlagshus er ikke pådriverne, skriver Leif Longva og Bård Smedsrød.

Publisert   Sist oppdatert

Norske forskere må nå klare seg uten tilgang til de mange vitenskapelige tidsskriftene utgitt av Elsevier, etter at det ble brudd i forhandlingene mellom Elsevier og Unit om forlenging av avtalen. Årsaken til bruddet var uakseptabel prisforlangende fra Elsevier, og manglende vilje fra Elseviers side til å bevege sin publiseringsmodell i retning av open access. Fra før har Plan S, som skal begynne å virke om tre kvart år, ført til en sterk økning i forskernes oppmerksomhet rundt temaet vitenskapelig publisering. Bruddet med Elsevier, det klart største av alle vitenskapelige tidsskriftsforlag, vil ikke akkurat dempe oppmerksomheten rundt temaet i det norske forskersamfunnet. Dette er veldig bra. Den tradisjonelle modellen for vitenskapelig publisering er overmoden for revisjon.

Det er ikke tidsskriftene som sørger for kvalitetssikring av forskningen, det er forskerne som gjør det.
Leif Longva og Bård Smedsrød

Bruddet med Elsevier tydeliggjør et åpenbart paradoks. Bruddet skyldes i stor grad Elseviers ublu prisforlangende. Da er det på sin plass å minne om at det offentlig finansierte akademia hver dag, også nå etter bruddet, leverer gratisarbeid av stort omfang til Elsevier. Er dette greit? Gratisarbeid bør man gjøre for idrettslag og andre ideelle foreninger, og gjerne også for vitenskapelige foreninger. (Så la oss holde «society»-tidsskriftene utenom.) Men å jobbe gratis for Elsevier med sine 900 millioner pund i overskudd og nær 40 prosent profittmargin? Gratisarbeidet består i skriving av artikkelmanuskripter, og kvalitetssikring av andres tidsskriftsartikler gjennom peer review-systemet. Årsaken til at dette gratisarbeidet, finansiert av våre felles skattepenger, kan fortsette nesten uten at noen protesterer, er i korthet at de vitenskapelige tidsskriftene har fått en posisjon i akademia som gjør at de nesten er uangripelige. Publisering i de riktige og prestisjetunge tidsskriftene er det som sikrer akademisk karriere. Tungvekter-professorene i akademia er nettopp de som har gjort karriere på dette grunnlaget. Da er det klart at forslag om å endre et slikt system møter motstand. Og gratisarbeidet fortsetter.

De ulike tidsskriftene har ulike størrelser på sine nåløyer for å slippe en artikkel gjennom til publisering. De mest prestisjefylte tidsskriftene har en høy såkalt avvisningsrate – bare de færreste innsendte manus ender opp med å bli publisert i tidsskriftet. Denne silingen blir i seg selv en illustrasjon på kvalitetsnivået til tidsskriftet: Kun de beste av de beste artiklene slipper gjennom. Og dermed blir tidsskriftet også en silingsmekanisme for leseren. «Jeg har ikke tid til å lese alt, så jeg begrenser meg til noen utvalgte prestisjetidsskrifter.» Fem økonomer ved UiO sier det på denne måten: «Et særlig godt tidsskrift er interessant for både lesere og forfattere. Det tiltrekker seg gode artikler, noe som igjen tiltrekker dyktige redaktører og konsulenter. Disses veiledning bidrar i vesentlig grad til selve forskningsprosessen. Dette høyner kvaliteten – altså en god sirkel.»

Og underforstått: Tidsskriftshierarkiet gjør god nytte for seg. Men vent litt. Hva om vi løfter blikket litt og ser på dette i et litt større perspektiv. Forskningens formål er vel i korthet å bidra med (små eller store) byggestener i det vi kan kalle for et stort byggverk: Økt innsikt og ny kunnskap som samfunnet kan nyttiggjøre seg, og som ny forskning kan bygge videre på. Hvordan spiller tidsskrifthierarkiet på lag med dette? Og hva koster denne prestisjemodellen?

En sak er at utgiverne av prestisjetidsskriftene har en monopollignende markedsposisjon. Alle institusjoner må ha adgang til disse tidsskriftene, og utgiverne kan sette prisen helt oppunder smertegrensen (en grense som Elsevier nå har bommet på overfor både sine norske og flere andre store kunder). Men en annen sak er selve publiseringsprosessen, og hva den koster.

Et manus som sendes inn til et prestisjetidsskrift skal normalt gjennom en lang review-prosess. Det kan ta måneder og også mer enn et helt år, før artikkelen blir tilgjengelig for med-forskere og samfunnet for øvrig. Forfatteren må bruke verdifull tid på å finpusse manuskriptet, i stedet for å gå videre med sin forskning. Denne finpussingen er ikke nødvendigvis det som er mest fornuftig bruk av forskerens tid. Artiklenes utilgjengelighet, og finpussingen for marginal forbedring betyr et stort effektivitetstap og dermed en samfunnsøkonomisk kostnad. Og man kan ta i betraktning alle manuskripter som sendes inn til prestisjetidsskriftene. Også de mange som avvises blir holdt lukket en tid, før de returneres avvist til forfatteren, og manuset begynner på en ny runde med innsending og review-prosess. Dette skjer fordi akademia har latt tidsskriftshierarkiet styre forskernes akademiske payoff. Mens de samfunnsøkonomiske kostnadene blir ignorert.

Et alternativt system kan bygge på følgende enkle modell: Artikkelen publiseres åpent (etter en kontroll av at forskningen er metodisk holdbar). Deretter kan review-prosessen fortsette åpent, både blant utvalgte reviewere og enhver annen interessert fagfelle. Forskningens byggestener kommer til nytte, samtidig som de raskt kan gi grunnlag for videre forskning. (Et slikt alternativt system er f.eks. beskrevet av Stern og O'Shea)

Det alternative systemet vil bety at vi kvitter oss med tidsskriftshierarkiet – i hvert fall dagens form for hierarki. Og det betyr at forskerne ikke lenger blir tildelt den formen for utmerkelse som publisering i prestisjetidsskriftene innebærer. Og da er det heller ikke vanskelig å forstå at velrennomerte forskere vil mislike en slik endring i publiseringsmodellen. Men har vi råd til å holde oss med en slik modell? Den gagner ikke samfunnet – den er tvert imot svært kostbar.

Hva så med leseren av vitenskapelige artikler – forskerkollegaer eller andre – har vi ikke nytte som lesere av et tidsskriftshierarki? Vi kan ikke å lese alt, og da er det nyttig å kunne gå til de beste tidsskriftene for dermed å bruke tid kun på de beste artiklene, eller hva?

For det første: Prestisjetidsskriftene velger ut artikler som har oppsiktsvekkende funn fordi disse holder impact faktoren oppe. Det er ikke nødvendigvis disse artiklene en fagfelle og forskerkollega har mest nytte av. Og for det andre: Nettbasert kommunikasjon har kommet langt. Vi har da helt andre og langt mer treffsikre metoder og signaler enn tidsskriftstittelen som hjelp til å finne litteratur det er verdt å bruke tid på å lese. Og potensialet for nye utvelgelsesmetoder og signaler er stort, om vi bare får frigjort artiklene fra de innelukkede løsninger som fortsatt dominerer i tidsskriftspubliseringen.

En viktig funksjon tidsskriftshierarkiet har hatt, er å bidra i evalueringen av en forskers dyktighet eksempelvis i søknadssammenheng. Uten den signalfunksjonen dette hierarkiet gir, blir det langt vanskeligere å foreta en siling av søknader – og søknadsbunken kan være stor. Og dette er altså hovedårsaken til at den enkelte forsker har nytte av å jobbe intenst for å få en artikkel publisert i et prestisjetidsskrift. Og derfor er det heller ikke stor oppslutning blant forskere om forslag som har til hensikt å motvirke og bygge ned dette hierarkiet, til tross for de åpenbare ulempene dette hierarkiet har: Monopolmakt til utgiverne, uetisk forskning for å ‘lage’ spennende forskningskonklusjoner, unødvendig tidsbruk for å finpusse artikkelmanusene, og innelukking av forskning som burde blitt åpent tilgjengelig så snart som råd.

DORA-erklæringen er et forsøk på å motvirke de mange ulempene med tidsskrifthierarkiet. Nye mål på hva som er god og banebrytende forskningsbidrag (til erstatning fra utelukkende å se på publiseringskanalens status) er også noe det jobbes med, og vil kanskje være det viktigste bidraget til å frigjøre forskningen fra prestisjetidsskriftenes klør. Vi venter med lengsel.

Prestisjetidsskriftene gjør en god jobb, blir det gjerne hevdet, med grundig kvalitetskontroll. Prestisjetidsskriftene tiltrekker seg ikke bare gode artikler, men også de beste reviewerne og redaktørene, jamfør sitatet fra fem økonomer ved UiO, ovenfor. Dette fremstilles som om man vil ødelegge disse gode bidragene til forskningen, dersom man bryter ned tidsskriftshierarkiet. Men stopp litt: Disse dyktige redaktørene og reviewerne, er deres bidrag til forskningen tidsskriftenes fortjeneste? Dette er forskere som er ansatt innen UH- og forskningsinstitusjoner, som stort sett jobber gratis for tidsskriftene. Om hele tidsskriftshierarkiet skulle bli borte, så betyr jo ikke det at de dyktige redaktørene og reviewerne blir borte. Deres gode kunnskaper og verdifulle arbeidstid vil jo fortsatt komme til nytte i forskningen, til samfunnets beste. Det er ikke tidsskriftene som sørger for kvalitetssikring av forskningen, det er forskerne som gjør det. Og det er forskernes arbeidsgivere som gir dem adgang til å bruke sin arbeidstid og sine kunnskaper til dette arbeidet, og som etter vårt syn burde tatt mer styring av dette.

Når incentivene for den enkelte forsker så tydelig er å danse etter prestisjetidsskriftenes pipe, da trengs det styring. Et drastisk styringsgrep som nå er iverksatt, er bruddet i avtaleforhandlingene med Elsevier. UH- og forskningssektoren må spørre seg om ikke det også er behov for å ta styring med hvilke tidsskrifter det er tillatt og ikke tillatt å gjøre gratis peer review-arbeid for. Peer review-arbeidet er det som gir tidsskriftene sitt kvalitetsstempel. Ved å ta styring med dette vil forskersamfunnet langt på vei ta tilbake styringen med publiseringen, og kunne peke ut mål å styre mot. Målet kan være åpne forsknings- og publiseringsprosesser, og det kan være å ikke betale tidsskriftene mer enn en rimelig godtgjørelse for den jobben de gjør. Virkemiddelet, å styre peer review-prosessen, betyr en innsnevring av forskerens frihet. Men den kan bryte ned noen alvorlige og svært kostbare stengsler som tidsskriftshierarkiet lager i dag. (Se for eksempel Longva m.fl. i JEP, 2017)

Publiseringssystemet er overmodent for endring, og den brytningstiden vi nå er inne i bør gi grunnlag for en fullstendig revidering. De som bør eie prosessen mot en endring er UH- og forskningssektoren. Endringen bør i første omgang rettes inn mot å frigjøre forskningen fra det jerngrepet som forlagshusene har fått over forskerne og forskningsinstitusjonene. Dernest kan man løfte frem mange betimelige spørsmål, som f.eks. «Publiseres det for mye i dag?», «Burde ikke peer reviewing inngå som en naturlig og åpen del av forskernes arbeidsoppgaver ved universitetet, på lik linje med andre oppgaver man har som universitetsansatt?», «Burde ikke publisering og peer review-prosessen utnytte internett langt bedre enn i dag, slik vi har sett i utviklingen på en rekke andre områder i akademia og i samfunnet forøvrig?», «Trenger vi egentlig den myriaden av tidsskrift som vi har i dag, og som vokser i antall med akselererende hastighet, basert på at det ligger så mye profitt i den virksomheten?», «Trenger vi egentlig tidsskriftsmodellen (som er designet for Gutenbergs teknologi)?», «Hvordan ville et formålstjenlig system for publisering av forskning se ut, om vi skulle designe dette med blanke ark i dag?»

Slike spørsmål blir faktisk drøftet i ulike fora, og nye publiseringstjenester ser faktisk dagens lys. Se for eksempel på de mange preprint-tjenestene som har vokst og vokser frem (ArXiv er omtrent like gammel som internett, mens bioRxiv er nokså nytt), der forskning faktisk blir gjort tilgjengelig på et tidlig stadium. Biomed Central’s ‘In Review’-tjeneste er et annet interessant eksempel. Det er i det hele tatt en voksende bevegelse i retning av åpen og tilgjengelig vitenskap. De store forlagshus er ikke pådriverne. De har ikke noe ønske om å endre det systemet som hittil har sikret dem en ufattelig høy profitt. Så blikket må løftes opp og bort fra den tradisjonelle publiseringsmodellen. Til forskningens beste.

Siste fra Khronos forside: