Disse kvinnene sier ja når journalister ringer, selv om det koster

Mye har skjedd de siste tiårene når det gjelder likestilling, men en ting det nesten er litt tabu å snakke om ifølge Knut Olav Åmås, er noe alle som redigerer medieflater vet: «Veldig mange kvinner sier nei» når journalister ringer for å få en kommentar.

Dette er en av grunnene til at man i mediebildet ser flere mannlige enn kvinnelige kilder, mener Fritt ord-direktøren.

— [Kvinner] er mer forsiktige og mindre villig til å ta risikoer og uttale seg innenfor eller utenfor sitt eget område. I alle fall inntil nylig har det vært sånn at dyktige kvinner som sier nei anbefaler en mer eller mindre dyktig mann i stedet, det samme gjør som oftest menn som sier nei, de anbefaler også en annen mann, er min erfaring, sa Åmås nylig i et intervju med Khrono.

Professor emerita ved Institutt for journalistikk og mediefag ved OsloMet, Elisabeth Eide har forsket på kjønn og medier over lang tid, mellom andre prosjekter. Hun bekrefter at journalister over et bredt spekter melder at det kan være vanskelig å få kvinner i tale.

— Jeg tror kvinner krever litt mer av seg selv før de kan stå fram som for eksempel eksperter, sier hun, og viser til en internasjonal undersøkelse som underbygger nettopp dette: Når vi fordeler kvinner og menn på ulike samfunnsroller, finner vi ennå globalt ganske få kvinnelige eksperter. Det sitter langt inne for en del kvinner å innta den rollen.

— Men andre faktorer spiller også inn her. Flere kvinner enn menn jobber i offentlig sektor. Der er det en del strenge, hierarkiske strukturer som styrer hvem som skal uttale seg. Og jo nærmere toppen du kommer, jo flere menn, sier hun.

les også:

Jonas, vi må snakke om at to av dine ministre var på den hytteturen

Fantasiløse redaksjoner

Det kan koste mer for kvinner å uttale seg i media — strukturelt og psykisk, påpeker Eide.

Hovedproblemet er likevel fantasiløse avisredaksjoner, som velger de samme — ofte mannlige — kildene om og om igjen, ifølge Eide.

— Dette er rester av en nedarvet mannskultur. Kvinners vegring hører med i forklaringen, men dette handler først og fremst om en kultur som sitter i veggene i redaksjonene — det som ennå blir tatt for gitt, sier hun.

Eide påpeker at mye har skjedd siden hun selv gjorde sine første undersøkelser om kjønn og medier i 1990. Nå ser det ut som en tredel av stemmene sitert i norske medier er kvinner, og det er framgang. Andelen kvinnelige professorer har også gått opp, og er nå en tredel, den også.

— Jeg er en av dem som sier mye ja, når journalister ringer. Jeg vet at det er viktig at vi gjør det, selv om det kan være tidkrevende. Vi skal heller ikke venne oss til å bli klappet medhårs. Vi må også tåle å stå i kontroverser. Ja, dette er en oppfordring! Vi må også tørre.

Tidsklemme

Førsteamanuensis i juss ved Universitetet i Oslo, Sofie Høgestøl, er en av dem som virkelig er med å dra opp statistikken for kvinner. Hun er å se over alt, både på TV, radio, i aviser og i egne podcaster. Kjenner hun seg igjen i det Åmås sier?

Ja, i noe.

— Men jeg vet ikke om det er riktig å si at kvinner er mer risikoavers. Når dette snakkes om, pekes det gjerne på ansvaret til enkeltpersoner, men det handler mest om strukturer, sier Høgestøl.

— Jeg tror det handler mye om at formidling teller såpass lite i et akademisk karriereløp, og man må prioritere hardt med tiden sin. Vi vet at kvinner ofte gjør litt mer på hjemmefronten. Ikke alltid, men ofte. Når Dagsnytt 18 ringer, og det er midt i barnehagehenting, eller kjøring til fotballøvelse, og dette ikke er meritterende, er det lett å si nei.

Tar for mye plass

Sofie Høgestøl mener det er viktig at kvinner sier ja hvis de har kapasitet til å bidra, og det de blir spurt om er innenfor deres kompetansefelt. Men:

— Dette går jo inn i en større debatt om formidling. Skal man kun formidle ting som er godt innenfor eget forskningsfelt, eller kan man formidle fra eget kompetanseområde — mer bredt? Dette er folk uenige om, sier hun.

Høgestøl mener mediene stort sett har mest behov for noen som kan formidle bredere.

— Stort sett føler jeg at jeg blir spurt om å snakke om «ungdomsskolepensum» i samfunnsfag, mer enn noe man trenger veldig lang utdanning for å forstå. Noen er kanskje litt obs på at folk kan tenke «hvem tror du at du er til å innta en slik rolle».

Hun legger til:

— Jeg tror nok at en del kvinner tenker at noen fort kan føle at de tar for mye plass.

Ikke best for karrieren

Høgestøl legger ikke skjul på at for hennes egen del ville det vært mer karrierefremmende å prioritere andre ting enn formidling.

— Formidling er en del av samfunnsoppdraget, men det ville vært bedre for karrieren min om jeg brukte den tiden jeg nå bruker på formidling på å skrive forskningsartikler, sier hun.

Hun sier at hun har snakket med mange som er redde for å bli oppfattet på en spesiell måte av eget fagmiljø hvis man breddeformidler «for mye».

— Det vil jo stort sett ikke skje, men mange frykter å bli oppfattet som aktivistisk, lite faglig, og bli satt i en viss bås. Dette oppfattes som reelle risikoer ved å formidle, sier Høgestøl.

Undersøkelser har vist at forskere lar være å formidle og delta i samfunnsdebatten både fordi de frykter tabloide vinklinger i media, men også konflikter med kolleger, hets, trusler og offentlig kritikk i forbindelse med å ytre seg offentlig.

Når det gjelder hvem som oftest står bak ubehagelige kommentarer, er dette «overraskende nok andre forskere og kolleger».

les også:

Forskere frykter tabloide vinklinger, hets og trusler

Har blitt tryggere med årene

Professor ved Universitetet i Bergen, Jill Walker Rettberg, er også ofte å se i mediene. Hun forsker blant annet på hvordan vi representerer oss selv på nettet, og blir snart nestleder på Senter for digitale fortellinger, som er et senter for fremragende forskning (SFF).

— Som oftest sier jeg ja, eller så foreslår jeg andre kvinner, sier hun.

Rettberg kjenner seg derfor ikke helt igjen i Knut Olav Åmås sitt utsagn.

Men hun har kommet en lang vei siden hun begynte å formidle, og delta i samfunnsdebatten, da hun tok doktorgrad.

— Jeg hadde blitt intervjuet av VG, og så sto det at jeg hadde «tatt dokorgrad i spam». Det var jo ikke helt riktig. Det var et sjokk å bli feilframstilt. Nå tenker jeg at vi til en viss grad må tåle at forskningen blir tatt litt ut av kontekst, og at det du sier kan bli litt feil framstilt.

Rettberg mener det fortsatt er forskjellige forventinger til kvinner og menn. Det spiller også inn her.

— Jeg husker da jeg var stipendiat. Jeg snakket med venner om hvordan det var på instituttseminarer. En mann sa at han følte han måtte si noe. «Alle forventer det». En kvinne sa at hun ikke sa noe. «Jeg kommer til å si noe feil». Selvfølgelig er det ikke så enkelt, men det er ulike kulturelle forventinger til kjønnene — også i akademia.

Selv har Rettberg vent seg til å se sitt eget navn på trykk.

— I studietiden var jeg aktiv i studentradioen og Studvest. Det var viktig, og gjorde meg selvsikker. Som stipendiat begynte jeg å blogge. I starten var det litt skummelt, men så skjønte jeg at det jeg skrev en dag, var glemt den neste. Hvis jeg aldri hadde vært i media om noe annet enn at jeg hadde «doktorgrad i spam», hadde jo det vært litt dumt, men jeg har tatt litt styringen selv, sier hun.

les også:

Dette vil ikke forskerne uttale seg om