Dette vil ikke forskerne uttale seg om

— Noen forskere opplever at innenfor deres fagfelt blir de stemplet som umoralsk eller mistenkeliggjort om de ikke innehar det dominerende perspektivet, sier Marte Mangset, som er redaktør for den nyutgitte boken «Ytringsfrihet i en ny offentlighet».

Mangset er forsker II ved Institutt for samfunnsforskning og førsteamanuensis i utdanningsforskning ved OsloMets Senter for profesjonsstudier.

Boken bygger på mye av materialet som ble offentliggjort i fjor, i samarbeid med Fritt Ord, der det kom fram at nesten halvparten av forskerne lar være å formidle forskningsfunn i offentligheten.

Nå har man gått dypere inn i denne materien. Nye funn baserer seg på en surveyundersøkelse blant forskere i Norge og kvalitative dybdeintervjuer med til sammen 49 forskere som jobber med klima- og miljøforskning, kjønns- og likestillingsforskning og innvandrings- og integreringsforskning.

les også:

Samfunnsforskere flest er «raddiser», ifølge undersøkelse

— Blir bråk med en gang

Det kan virke som om forskere innenfor disse temaene opplever større utfordringer knyttet til sin formidling enn andre forskere. Det kommer også fram i undersøkelsen at noen temaer oppleves som så sensitive at mange av disse forskerne unngår å snakke om dem offentlig.

— De kvalitative intervjuene utdyper hva dette handler om: kjønnsidentitet og rasisme. Informantene uttrykker at hvis de prøver å si noe om dette blir det bråk med en gang. Debattene blir fort harde og ubehagelige, sier Marte Mangset, som har vært med å gjennomføre studiene.

— Hvis man følger litt med i kommentarfelt er det ikke helt overraskende at det er akkurat kjønnsidentitet og rasisme det er ubehagelig å uttale seg om...

— Ja. Men det er noe med å faktisk sette fingeren på hva som skjer. Hvordan det oppleves for forskerne. Dette er jo gjerne folk som er vant til å debattere, og er ganske tøffe i trynet, men mange velger å trekke seg unna når det kommer til disse temaene. De velger gjerne å vri forskningen sin i en litt annen retning, sier hun.

Noen forskere velger å trekke seg helt vekk fra forskning og formidling fra disse temaene.

Moralsk kritikk fra kolleger

Marte Mangset er tydelig på at Norge ikke har noe stort ytringsfrihetsproblem sammenlignet med andre land, men hun mener det er nødvendig å være litt på vakt, når forskere skygger banen for enkelte temaer.

— Det er tydelig at i mange situasjoner blir faglig, moralsk eller politisk debatt sammenblandet. Hvis man har «feil» standpunkt, kan kritikken ofte virke faglig, men egentlig er den moralsk. Å få et slikt stempel er spesielt vanskelig for mange, sier hun.

Flere forskere i studien forteller at de har opplevd dette, og beskyldninger om kynisme, rasisme og manglende moralsk integritet er ikke uvanlig.

Dette sier en kjønnsforsker i undersøkelsen:

Mener forskere bør gå i seg selv

Klimaforskere, kjønnsforskere og innvandringsforskere får mer hets og trusler enn andre forskere, og mange av dem opparbeider seg såkalt «tykk hud». Det som er vanskeligst å håndtere er negative kommentarer fra andre kolleger og forskere.

— Det vanskeligste er når kritikken er usaklig, personrettet. Her kan det være at mange forskere sett og slett bør gå i seg selv, sier Marte Mangset.

Hun mener at forskere kanskje kan tenke litt gjennom hvor lett de kommer med moralske fordømmelser av sine kolleger.

— Forskere seg imellom bidrar til å legge lokk på noen debatter. De bør selv ta ansvar og tenke over hva slags form en ønsker at debattene skal ha. Her bør det være rom for perspektivmangfold, sier hun.

En ting som hjelper forskere som står i stormer er å få støtte fra kolleger og ledere. Her tror Mangset at institusjonene kan være flinkere til å ta vare på medarbeiderne sine.

— Det er mye fokus på å lære folk å gå ut i debatter, men det er ikke så mye fokus på hvordan man skal håndtere å stå i tøffe debatter. Jeg tror mange glemmer at det er mulig å støtte kolleger selv om man ikke er enige med dem, sier hun.

Det kommer fram i forskningsrapporten at for de forskerne som har opplevd det de betegner som belastende oppslag og reaksjoner i mediene, var støtte fra arbeidsgiver eller kolleger avgjørende for at opplevelsen likevel ble håndterbar.

Frykter media

Det som blir kalt «tabloid medielogikk» er en av hovedgrunnen til at forskere vegrer seg fra å formidle. Og forskere innen klimaforskning, kjønnsforskning og innvandringsforskning oppgir i større grad enn andre forskere at de har unngått å formidle aktuelle funn fordi de mener at journalister vrir og vrenger på meningsinnholdet.

For kjønnsforskere gjelder det faktisk hele 31 prosent av utvalget i denne studien.

Negative erfaringer nevnes av mange forskere som en årsak til at de har blitt mer forsiktige, opptatt av å ta forbehold og beholde så mye kontroll som mulig. Noen ved at de velge å skrive kronikker og innlegg, opptre på direkten slik at det de sier, ikke kan klippes, eller ved å bruke mye tid på sitatsjekk og omskrivinger av intervjuer de har gjort, for å unngå misforståelser og misbruk.

— Bør redaksjonene tenke over hvordan de jobber og forholder seg til forskere?

— Ja, jeg tror nok det altså. Samtidig, funnet om hvor ubehagelig det kan være for forskere å forholde seg til media er viktig, men også trivielt. Det er en iboende motsetning mellom medielogikk og forskningslogikk. Forskningen skal ha med alle nyanser og forbehold — det skal i hovedsak formidles til et fagmiljø. Journalister har per definisjon et helt annet publikum. Det har også mange forskere forståelse for, sier hun.

Samtidig påpeker Mangset at det er noen nedslående sitater i studien. Dette sier for eksempel en kjønnsforsker:

— Veldig mange forskere har gode erfaringer, men det er nok rom for forbedring. Når 50 prosent i undersøkelsen vår sier at de begrenser seg i forbindelse med forskningsformidling og tabloid medielogikk er den viktigste grunnen, er det noe vi må forholde oss til og tenke gjennom, sier Mangset.

les også:

Forskere frykter tabloide vinklinger, hets og trusler