Digitale læreverk er faglitteraturens lydbøker

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Forfatter Anne Oterholm i Kulturrådet har skrevet bra om litteraturpolitikk i Klassekampen 6. januar 2021:

Det blir noen færre papirbøker og litt flere e-boklisenser. Format er ikke avgjørende for Kulturrådet, så lenge leserne får tilgang til den litteraturen som skrives, bibliotekene formidler den og rettighetshaverne får betalt.

Hun spisser argumentet ved å spørre om papirbøker er ute om 20 år, om forlagene forsvinner slik vi kjenner dem og om lydbøkene tar helt over.

Dette gjelder skjønnlitteratur. Men hva med faglitteraturen? Et godt eksempel er de digitale læreverkene som er publisert i Bokskapet i universitetsbiblioteket ved OsloMet. De ligger åpent tilgjengelig for alle som vil ta dem i bruk. Brukertallet nådde 28.000 i desember 2020.

Denne faglitteraturen har en annen oppbygning enn vanlige lærebøker. De er også forskjellig fra e-bøker der bare overfører papirformatet til digitale løsninger, det mange kaller å sette strøm på papiret.

Debatt

Hvor ble det av den digitale dugnaden?

De digitale læreverkene har både en statisk side, som viderefører designprinsipper i trykt litteratur, men også en dynamisk side som er ny. Det statiske er altså som før: skrift og stillbilde, kapittelinndeling; og et skille mellom fagteksten selv, følgeteksten (parateksten) som angir rammer og referanser og metateksten - teksten om teksten - med særlig vekt på emneord og klassifikasjonskoder.

De digtale læreverk har også en dynamisk side.

• Multimediale eller tidskodede presentasjoner som animasjon, audio og video.
• Interaktive oppgaver og det vi kunne kalle tekstens tilbakemelding til brukeren. I dag må den håndkodes. I neste omgang vil KI (kunstig intelligens) bidra mer i dette arbeidet inntil slike løsninger blir funksjonelle nok til å stå på egne bein.
• Et tredje element gjelder det vi kunne kalle tekstsirkelen med omslagstakt og integrasjon mellom publisering, resepsjon og revisjon.

Debatt

Slutt å putle i krokene

Dette kan skape en ustadighet og at lederen føler at de kommer på villstrå. Det trygge trykte viker for foranderlighet, som kanskje må sies å være en definerende karakteristikk ved digitalisering.

Bokskapet har forsøkt å løse dette problemet ved å skille mellom publisering og revisjon der begge former er tilgjengelig på nett, - det første for studenter og andre sluttbrukere, mens det andre er forbeholdt redaksjon, testbrukere og kolleger som bidrar til kvalitetssikring. På denne måten kan de første stole på at materialet forbli stabilt gjennom studieåret og til eksamen, mens de siste kan fange opp svakheter og gode grep i sanntid. Det bidrar til kvalitetssikring. Det oppstår da en form for intimitet mellom det faglitterære uttrykk, resepsjon og løpende kvalitetsforbedring. Denne tette koplingen mellom utgivelse og bruk gjør også at forretningsmodellen til tradisjonelle forlag blir for treg. Den må bygges direkte inn i undervisningssituasjonen. De digitale læreverkene bidrar slik til at fagmiljøene får luket ut heldige litterære og didaktiske grep samtidig som de forsterker og framhever det vellykkede.

Dette gir en ny utfordring for litteraturpolitikken i Norge.

Her snakker vi ikke om Kulturrådet, men utdanningsdirektoratene. Det er bra at regjeringen har doblet bevilgningen til åpne digitale læreverk gjennom Diku (Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning) til 0,132 milliarder i 2021. Så må det med et sukk medgis at dette er småpenger mot UH-sektorens 37,5 milliarder. Til dette kommer at det er forsvinnende gevinster av annet slag for den faglitterære forfatter. Det som teller i akademia, er å skrive forskningsartikler og søknader om penger til å skrive flere av dem. Her trengs et nytt grep.

Faglitteraturen er kulturpolitikk det også. Og utdannings- og forskningspolitikk.