Debatt

Hvor ble det av den digitale dugnaden?

Hvorfor skal vi så langt det lar seg gjøre, gjemme de nye digitale ressursene for hverandre? Bør de ikke deles? spør innleggsforfatterne.

Når nødmeldingen om stengte campus og alternativ undervisning kom fra sentralt hold, var det nettopp Mediasite som ble anbefalt. Det står fortsatt.

Det synes vi er underlig, skriver innleggsforfatterne. Skjermdump.
Når nødmeldingen om stengte campus og alternativ undervisning kom fra sentralt hold, var det nettopp Mediasite som ble anbefalt. Det står fortsatt. Det synes vi er underlig, skriver innleggsforfatterne. Skjermdump.
Publisert

For tre uker siden begynte den største digitale omveltningen innenfor høyere utdanning i manns minne. Selv om vi i flere år er blitt oppfordret, bedt og nærmest lovpålagt fra statlig hold om å øke takten på digitalisering i høyere utdanning, så måtte det en nasjonal krise til for å fyre opp raketten.

Det er mange gode initiativ der ute. Det popper opp nettsider, kurssider, teams- og facebook-grupper for veiledning og diskusjon knyttet til hvordan man skal legge om undervisningen til en digital plattform. Men er det slik at dette kun er en digital dugnad i veiledning? Nå når vi har blitt veiledet i snart tre uker bør vel spørsmålet rettes mot hva som egentlig skjer med alle digitale ressurser som utvikles? Og hvem som får dra nytte av dem?

For nå, på de tusenvis av hjemmekontorene rundt om i landet, foregår det en digital dugnad uten sidestykke. Den er vanskelig å få øye på, men den er der. Den digitale dugnaden er der - i de tusenvis av lukkede Canvas-rom, og bak skjulte delingslenker. Den svever i private skyer, bak Feide-innlogging, og på lokale installasjoner.

Siden hjemmekontoret startet 13. mars har det blitt lastet opp over 125 videoer på OsloMet sin lokale Stream-side. Det har blitt lastet opp 878 videoer på den enda mer lukkede Mediasite (ikke gjenbrukbar og skjult for alle, inkludert kolleger, med mindre de har tilgang til det Canvas-rommet der du legger inn videoen). På OsloMets åpne filmarkiv, FilMet.no har det kommet 1*. Èn.

dlr.unit.no (plattformen for deling av læringsobjekter på tvers av hele universitets- og høgskolesektoren) har det kommet 6 (seks) åpne ressurser siden 13. mars.

Det er kanskje ikke så rart. Når nødmeldingen om stengte campus og alternativ undervisning kom fra sentralt hold, var det nettopp Mediasite som ble anbefalt. Det står fortsatt.

Det synes vi er underlig. Hvorfor skal vi så langt det lar seg gjøre, gjemme ressursene for hverandre? Samfunnsøkonomisk er det helt på trynet at 100 lærere hever lønn for å lage mer eller mindre den samme undervisningsvideoen.

Den digitale dugnaden er der - i de tusenvis av lukkede Canvas-rom, og bak skjulte delingslenker.

Hurlen, Vestli, Thorsen, Ormestad

Før koronakontoret brukte man ikke Mediasite til opplasting av egne filer. Det ble kun brukt til strømming av undervisning, og på OsloMet hadde vi omtrent 100 seere totalt i løpet av et døgn. Nå har vi rundt 2000, og det øker. Bruken av åpne ressurser øker heldigvis også, selv om det kommer lite nytt innhold. YouTube-kanalen til Fakultet for helsevitenskap har hatt over 50.000 avspillinger de siste tre ukene. FilMet har hatt 28.000.

1. april måtte Unit sette inn sju nye hardware-servere til Mediasite, og fortsatt ligger kapasiteten og båndbredden tett opp mot bristepunktet. Det er nemlig flere universiteter og høgskoler som bruker Mediasite, men verken du eller vi aner hva som alt finnes. Digitalt gjenbruk blir vanskelig.

ALLE trenger ikke publisere alt åpent, men de som gjør det og som samarbeider om det ser effekten av dette nå. Et eksempel er læreverket hjerte- og lungefysiologi, utviklet av Anne Langaas ved Institutt for fysioterapi ved OsloMet, i samarbeid med UiT Norges arktiske universitet i Tromsø og Fysioterapiforbundet. Bruken av denne ressursen har nærmest tredoblet seg siden 15. mars, fra 600 til 1800 brukere, og er en av dem som omtales i innlegget Undervisning i koronaens tid.

Dersom kanskje 20 prosent hadde gjort det samme, lokalt eller på et nasjonalt nivå ville vi hatt plenty å velge i når vi skal tilby en digital undervisningspakke i et gitt emne. Så kanskje ikke alle videoen passer 100 prosent til akkurat mitt formål. Men er det ikke nettopp disse ulikhetene man kan dra nytte av for å skape refleksjon og diskusjon, enten synkront eller asynkront, i det digitale møtet med studentene?

Det gjøres en kjempejobb i disse tider, både blant undervisere og administrative. Vi klandrer ikke de som ikke deler, det hjelper ikke når den offisielle «oppskriften» på den nye undervisningen er lik lukket og låst, og når de som roper om deling blir overkjørt av kommunikasjonsavdelinger, og sentral-administrative krefter.

Argumentene er brannslukking og at det skal være lett for lærerne. Personlig tror vi det er mer effektivt å gå 100 meter unna og grave en grøft i fellesskap, enn at alle står med hvert sitt pulverapparat. Vi slutter oss til OsloMet-kollega Anne Greve som sier «Vi mister gangsynet på hva som burde være det viktigste: Sørge for ny og viktig kunnskap til beste for samfunnet.» Det vi håper på er en holdningsendring hos våre ledere, slik at digital deling og samarbeid blir normen.

*som ikke kommer fra Medieseksjonen eller UB selv. Flere av filmene er opptak gjort før 13. mars, men som har blitt redigert og publisert fra hjemmekontoret.

(Samtlige fire innleggsforfattere er tilknyttet Medieseksjonen ved OsloMet).