Debatt ● Nedim Olsson Kasumacic
Digital eller fysisk læring: Studenten bør ha rett til å velge
Målet må være å bygge ut et godt og bredt digitalt tilbud i tillegg til, ikke istedenfor, det fysiske, skriver Nedim Olsson Kasumacic i et svar til Arve Hjelseth.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Først og fremst ønsker jeg å takke Arve Hjelseth for flere gode refleksjoner i hans svar på min kronikk, «Vi skylder studentene gode digitale læringsopplevelser». Jeg tror vi overordnet kan enes om at målet må være best mulig utdanningstilbud til flest mulig.
Selv har jeg tilbrakt godt over et tiår som lærer i et fysisk klasserom og har erfart både styrkene og begrensningene til den tradisjonelle tilnærmingen til opplæring. Dikotomien som har oppstått mellom «camp fysisk» og «camp digital» mener jeg er en avsporing. Det fysiske klasserommet vil i lang tid fremover være en viktig møtearena mellom student og lærer.
Jeg mener på ingen måte at vi skal kaste om alt og sette hver student foran en skjerm. Ukritisk bruk av teknologi er en stor fallgruve. Dette er tydelig eksemplifisert av blant annet den overdrevne bruken av nettbrett i grunnskolen.
Men la oss løfte blikket litt. Folk flest ønsker seg mer fleksibilitet i hvordan de disponerer sin tid. Vi ønsker oss løsninger som er tilpasset våre behov. Hjelseth mener for eksempel at det er viktig med en personlig kontaktperson i banken, mens jeg vil bare ha lav rente og klarer meg fint med en selvbetjent app. Poenget er at vi ønsker oss friheten til å velge.
Mange av oss har muligheten til å velge å jobbe fra andre steder enn det tradisjonelle kontoret. Og da lurer jeg på hvorfor ikke studentene skal få den samme valgfriheten? Dette valget vil imidlertid aldri bli reelt så lenge det digitale tilbudet ikke er godt nok. Målet må være å bygge ut et godt og bredt digitalt tilbud i tillegg til, ikke istedenfor, det fysiske.
Digital opplæring av god kvalitet kan bidra til å tilgjengeliggjøre studenttilbudet langs minst fire dimensjoner: 1) geografi, som kan også bidra til å redusere fraflytting fra distriktene, 2) psykososiale forhold, for dem som av ulike grunner ikke trives i et fysisk klasserom, 3) livssituasjon, for dem som har forpliktelser som gjør fysisk oppmøte vanskelig og 4) funksjonsevne, for dem som er avhengig av universelt utformede løsninger.
Men hvor dyp kan relasjonen mellom en foreleser og hver enkelt av hens flere hundre studenter bli?
Nedim Olsson Kasumacic
Kritikerne mener gjerne at digitale interaksjoner mellom mennesker, eller mennesker og maskiner aldri kommer til å oppnå samme kvalitet som de fysiske. Med sitt eksempel inspirert av fine dining, antyder Hjelseth at relasjonen mellom student og lærer er så dyp at den ikke er utbyttbar. Men hvor dyp kan relasjonen mellom en foreleser og hver enkelt av hens flere hundre studenter bli? Her tar jeg av meg hatten for Hjelseth hvis dette er noe han får til i sine auditorier.
Sannheten er at det i en klassisk undervisningssetting i høyere utdanning er nesten umulig for en foreleser å bli kjent med alle sine studenter på en slik måte at hen forstår deres bakgrunn, styrker og utfordringer. Hjelseth har rett i at gode relasjoner mellom student og lærer betyr mye for begge parter, men jeg tror at slike relasjoner er forbeholdt kun de få, aller heldigste, av studentene.
Jeg mener at det digitale rommet, brukt riktig, muliggjør en tettere studentoppfølging enn hva man kan få til i et stort auditorium. Våre studenter forteller at de ved hjelp av nettstudier, blir sett og fulgt opp langt tettere av våre faglærere, sammenlignet med et stedsbasert utdanningsløp. De trekker også frem at den digitale samhandlingen var nøkkelen for å få skole-hjem balansen til å gå opp slik at de kunne fullføre studieløpet.
Skal vi som sektor møte fremtidens behov bør vi — med et kritisk blikk — gripe mulighetene teknologien gir og utvikle skalerbare løsninger som kan hjelpe oss å se den enkelte student bedre og tilpasse opplæringen til den enkeltes behov. Vi må ha et nyansert syn på digital opplæring, ikke som en trussel mot det fysiske klasserommet, men som et kjærkomment supplement.
