stipendiat

Dette øyeblikket gjør at Heidi Holmen skiller seg ut

To barnefødsler og et halvt år uten midler stoppet ikke Heidi Holmen fra å fullføre sin doktorgrad. Hun er kritisk til de nasjonale styringsparameterne for stipendiater.

I mars 2018 ble Heidi Holmen kreert i Universitetet i Oslos aula. Følelsen hun hadde i selve øyeblikket husker hun ikke godt, men hun trekker fram gleden i å levere fra seg minnepennen med avhandlingen nesten ett år i forveien.
I mars 2018 ble Heidi Holmen kreert i Universitetet i Oslos aula. Følelsen hun hadde i selve øyeblikket husker hun ikke godt, men hun trekker fram gleden i å levere fra seg minnepennen med avhandlingen nesten ett år i forveien.
Publisert Oppdatert

— Den historiske statistikken viser at en stor andel av de som ikke fullfører innen seks år aldri leverer avhandlingen, sier professor og fungerende prorektor for utdanning ved OsloMet, Silje Bringsrud Fekjær.

Hun tilhører en arbeidsgruppe som OsloMet-styret oppnevnte i februar for å vurdere tiltak som kan bidra til bedre gjennomstrømming på doktorgradsprogrammene.

Grunnen til at Fekjær trekker fram nettopp seks år som en målestokk, er fordi Kunnskapsdepartementet bruker seks år som en av de nasjonale styringsparameterne for universiteter og høgskoler.

Departementet har en målsetting om å få doktorgradsstudentene raskere gjennom doktorgradsutdanningen, og bruker styringsparameteren til å følge med på hvor mange som kommer i mål med doktorgraden på seks år fra opptak til disputas.

Men statistikken viser at seks år ikke er nok tid for en stor andel stipendiater til å fullføre avhandlingen. 3 av 10 rekker ikke å disputere innen denne fristen, viser fra Tilstandsrapporten for høyere utdanning i 2020.

Er det slik Fekjær hevder, at en stor andel aldri leverer?

Gravid fra start

La oss først fortelle historien om Heidi Holmen.

I april 2011 begynte hun på sin doktorgradsavhandling om egenbehandling av type 2-diabetes gjennom en mobilapp. Tanken da hun begynte på doktorgraden, som sikkert de fleste stipendiater deler med henne, var å fullføre på fire år.

Heidi Holmen kombinerer i dag en førsteamauensisstilling ved OsloMet med en postdoktorstilling ved Oslo universitetssykehus.
Heidi Holmen kombinerer i dag en førsteamauensisstilling ved OsloMet med en postdoktorstilling ved Oslo universitetssykehus.

Den planen skar seg tidlig for 26 år gamle Holmen. Allerede før hun hadde begynt på avhandlingen var livet utenfor doktorgradsboblen i ferd med å forandre seg.

— Som en 26 år gammel kvinne er det en viss risiko for at det blir barn underveis i en fireårig doktorgrad. Og da jeg fikk stillingen, var jeg allerede gravid.

Fem og en halv måned etter at hun hadde begynt på avhandlingen bar det ut i fødselspermisjon. I 2012 var hun tilbake, med et 7 måneder gammelt barn.

Det skulle ikke gå lang tid før barn nummer to meldte sin ankomst. Denne gangen, i 2014, valgte Holmen å ta nesten ett års permisjon.

— Nå var vi heldigvis to stipendiater i prosjektet. Hadde vi ikke vært det, ville permisjonene fått mye større konsekvenser for avhandlingen.

Ville ikke gi opp

Til sammen tok Holmen tett opp mot to års foreldrepermisjon i løpet av disse årene. En fordel for avhandlingen, mener hun. Tiden i permisjon ga henne en nødvendig avstand til prosjektet og nye perspektiver. Men det betød også at hun havnet i tidsnød.

Midlene fra Forskningsrådet gikk ut i årsskiftet 2016/17 og hun var fremdeles ikke ferdig med avhandlingen. Etter nyttår skulle hun begynne i en lektorstilling ved daværende Høgskolen i Oslo og Akershus, men viljen til å fullføre doktorgraden var fortsatt til stede.

— Det var ikke et alternativ å gi opp. Heldigvis var fagene jeg skulle undervise i velkjent stoff og jeg hadde støtte hjemmefra. Kveldene etter at ungene var i seng ble brukt på å fullføre avhandlingen, og jeg jobbet både helger og ferier for å bli ferdig.

16. mai 2017 kunne Holmen levere fra seg minnepennen med avhandlingen, og et halvt år senere, i 21. desember, disputerte hun.

Holmen mener selv at hun har blitt mer effektiv etter at hun fikk barn, i tillegg til at hun har blitt mer bevisst på hva hun skal og ikke skal være med på i jobben.
Holmen mener selv at hun har blitt mer effektiv etter at hun fikk barn, i tillegg til at hun har blitt mer bevisst på hva hun skal og ikke skal være med på i jobben.

— En jobb

— Vurderte du å utsette å få barn for å komme tidligere i mål med doktorgraden?

— Godt spørsmål! Nei, jeg gjorde ikke det. Vi diskuterte det så vidt, jeg og min samboer, men jeg tenker at doktorgraden er en forsvinnende liten del av et langt liv. Stipendiatperioden er en jobb, det er ikke selve livet.

— Når det er sagt ventet vi med å få barn nummer tre. For på et eller annet tidspunkt var jeg nødt til å bli ferdig, sier Holmen og ler.

Holmen tilhører altså gruppen som faller utenfor Kunnskapsdepartementets målsetting om disputas innen seks år etter opptak. Holmen brukte seks og et halvt år fra start til slutt.

— Kan du skjønne hvorfor noen velger å gi opp når seksårsgrensen er nådd?

— Jeg tror det er viktig å skille mellom forsinkelser som skyldes barnepermisjon, og problemer som oppstår i prosjektet som finansieringsproblemer eller sykdomspermisjoner knyttet til for eksempel stress og overarbeidelse. Da blir bildet et helt annet.

Ønsker å belyse problemet

— Du er kritisk til styringsparameterne Kunnskapsdepartementet opererer med. Hvorfor det?

— Som en kvantitativ forsker er jeg glad i tall og har stor forståelse for at grensen må gå et sted, men jeg savner å vite hva som skjuler seg bak disse tallene. Det synes jeg synes kommer dårlig fram med denne tidsavgrensningen. Vi bør være mye mer opptatt av hva som er permisjoner og sykefravær i løpet av denne seksårsperioden.

Holmen påpeker at hun per definisjon er blant stipendiatene som ikke har fullført fordi hun leverte senere enn grensen i dagens krav.

— Jeg har ikke nødvendigvis løsningen på problemet, men jeg tror å belyse hvor mange som til tross for alt som skjer underveis av permisjoner og sykefravær, faktisk leverer. Å kun bli målt på hvor mange som leverer etter seks år, viser lite av den heterogeniteten som finnes.

Holmen mener Kunnskapsdepartementet bør se på styringsparameterne for stipendiater.
Holmen mener Kunnskapsdepartementet bør se på styringsparameterne for stipendiater.

Historiske tall

Som nevnt innledningsvis trekker fungerende prorektor ved OsloMet, Silje Bringsrud Fekjær, fram historiske data for å underbygge påstanden om stort frafall etter seks år. I en e-post viser hun til en Nifu-undersøkelse fra 2009 (oppdatert i 2012) som omtaler problemet.

Her trekkes det fram at det finnes ingen gode studier på frafallsproblematikken i Norge, men studien viser at 32 prosent av stipendiatene i 2004-2005 ikke hadde levert etter seks år.

Nyere tall i Indikatorrapporten viser at 21 prosent av stipendiatene som begynte på en doktorgrad i perioden 2005-10 ikke hadde fullført etter ti år. Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå viser at frafallet totalt sett i perioden 2015-20 var på 22,3 prosent.

Fekjær mener dagens mål ikke tar hensyn til hva som skjer underveis i avhandlingsperioden, og gir insentiver som kan gå utover stipendiatene og den faglige utviklingen.

— Dette er ikke noen god indikator. Den gjør det vanskelig å ha delte stillinger og den gir en uheldig demografisk profil fordi spesielt kvinner i fruktbar alder straffes. Det kan vi ikke være bekjent av, sa Fekjær i et intervju med Khrono for kort tid siden.

Utgår fra 2023

Kunnskapsdepartementet hadde ikke anledning til å besvare spørsmål fra Khrono om denne saken før publisering, men opplyser mandag morgen at dette er en av flere kunnskapskilder Kunnskapsdepartementet bruker i sin vurdering av institusjonenes arbeid med doktorgradsgjennomføring og avlagte grader.

De informerer videre at de nasjonale styringsparameterne vil utgå etter 2022.

«Det skal være færre indikatorer og mindre rapportering, samtidig som utviklingsavtalene blir mer sentralt», opplyser Kunnskapsdepartementet i en e-post.

De påpeker at den ferske Indikatorrapporten viser at gjennomføringen øker også etter seks år.

De skriver videre at «verken denne enkeltindikatoren eller institusjonenes rapportering samlet berører enkeltindivider, og får dermed ingen konsekvenser for kvinner i fruktbar alder eller andre med gode grunner for å bruke noe lengre tid på doktorgradsarbeidet».

Endringslogg: 15.11.21, kl. 10.22: Lagt inn kommentar fra Kunnskapsdepartementet.

Powered by Labrador CMS