Lars Erik Larsen er stipendiat på OsloMet. Foto: Petter Berntsen
Lars Erik Larsen er stipendiat på OsloMet. Foto: Petter Berntsen

Her er hjelp for stipendiater i tidstrøbbel

Doktorgrad. Silje Bringsrud Fekjær brukte mye tid på å bekymre seg da hun tok doktorgrad, så hun skrev bok for å hjelpe andre. Stipendiat Lars Erik Larsen sier han har kjent på de samme bekymringene, men de har ikke vært lammende.

Publisert Oppdatert
Fakta

Ph.d. - en veiviser

«Ph.d. - en veiviser» er skrevet av Silje Bringsrud Fekjær og utgitt av Gyldendal akademisk i 2017.

Bok tar blant annet for seg hva som skal til for å få stipend, hva man kan forvente av veileder, hvordan man bør strukturere arbeidet, og hva som skjer under en disputas.

Budskapet er at hvis man setter seg inn i de formelle og uformelle reglene for hva som kreves av en stipendiat, skal det være mulig å fullføre avhandlingen sin.

I boka tar Fekjær et oppgjør med flere myter rundt det å ta en doktorgrad, blant annet:

  • Man trenger ikke være genial for å ta en doktograd
  • Avhandlingen din trenger ikke være banebrytende, eller revolusjonere forskningsfeltet ditt.
  • Også erfarne forskere opplever å bli refusert.

— Da jeg selv skulle ta doktorgrad syntes jeg det var ordentlig forvirrende og vanskelig, forteller Silje Bringsrud Fekjær.

I dag er hun professor ved Senter for profesjonsstudier på OsloMet.

— Jeg hadde også en forestilling om at man måtte være genial for å ta doktorgrad, og jeg tenkte hele tiden at dette ikke var noe for meg.

Men i 2007 leverte hun allikevel avhandlingen sin, og nå har hun skrevet bok det.

I «Ph.d. - en veiviser» tar Fekjær et oppgjør med en rekke myter om stipendiatlivet.

Vokt om tiden din

I boka kommer Fekjær med flere råd til de som skal begi seg ut på en doktorgrad for første gang.

Det er en del grep man selv kan ta som stipendiat for å gjøre opplevelsen mindre turbulent.

Silje Bringsrud Fekjær er ute med ny bok; Ph.d. «Ph.d. - en veiviser»
Silje Bringsrud Fekjær er ute med ny bok; Ph.d. «Ph.d. - en veiviser»

— Mange stipendiater er nok ikke flinke nok til å styre tiden sin, som både handler om å jobbe jevnt og med det du er ansatt til å jobbe med, sier hun.

Hun tror mye er gjort dersom stipendiatene er strengere med seg selv, og først og fremst fokuserer på det de gjøre.

— Sett deg inn i de formelle kravene. Du skal skrive avhandlingen din, du skal ta de kursene du må ta, og du skal gjøre pliktarbeidet du er betalt for.

Dersom du skal komme i mål med avhandlingen din i tide, bør du sette av tid helt fra starten.

— Ingen forventer at du skal produsere geniale ting 40 timer i uka. Det er enkelt å gå i fella og tenke at man har et hav av tid, men jeg tror ingen som har fullført en doktorgrad ser tilbake og tenker at det stemte.

I praksis bør du vokte om tiden som er satt av til avhandling så tidlig som mulig.

— Pass på at det ikke alltid er du som må være hjemme med sykt barn bare fordi den andre har en kortere deadline på jobb enn deg. Det er ikke alltid du kan jobbe fullt, men se på tiden din som en verdifull ressurs, sier Fekjær.

Vil prioritere arbeidet

Lars Erik Larsen er blant dem som nettopp har startet stipendiatlivet.

Han begynte 1. januar 2018 ved OsloMet, og han skal se nærmere på profesjonsfellesskap i den videregående skole i perioden 1960-2017.

Han sier det er mange nye ting å sette seg inn i, og mange valg å gjøre tidlig i prosessen.

— Jeg har jo akkruat begynt, og foreløpig har det vært omtrent slik jeg forstilte meg. Slik det er nå venter jeg på ulike godkjenninger og gleder jeg meg til å stupe inn i arkivene, sier Larsen.

Lars Eirk Larsen er stipendiat ved senter for profesjonsstudier på OsloMet. Foto: Petter Berntsen
Lars Eirk Larsen er stipendiat ved senter for profesjonsstudier på OsloMet. Foto: Petter Berntsen

Han sier han ønsker å følge Fekjærs råd om å prioritere tid til arbeidet.

— I tillegg til de milepelen som doktorgradsprogrammet legger opp til forsøker jeg å sette meg mål for hva jeg bør være ferdig med når, sier han, og legger til:

— Jeg skal gjennomgå en hel del arkiver, og dette arbeidet kan være litt vanskelig å tidsbestemme omfanget av, så det kan være ok å legge noen rammer for en selv, selv om de helt sikkert sprekker.

Er det noe for deg?

Et annet vesentlig spørsmål er om man faktisk passer til stipendiatlivet.

— Før trodde jeg man måtte være født stipendiat for å få det til, men det tror jeg ikke lenger, sier Fekjær.

Allikevel er det noen ting du bør se etter om du vurderer doktorgradslivet.

— For det første bør du ha rimelig gode karakterer. Det betyr ikke at du ikke kan ha en og annen dårlig karakter, men du bør ha A eller B på masteroppgaven, og jevnt over gode karakterer, sier Fekjær.

Sett deg inn i de formelle kravene. Du skal skrive avhandlingen din, du skal ta de kursene du må ta, og du skal gjøre pliktarbeidet du er betalt for.

Silje Bringsrud Fekjær

Videre bør du tenke over hvordan du syntes det var å jobbe med masteroppgaven.

— Du bør ta en prat med deg selv, og se om du trivdes med den arbeidsformen. Det forteller jo ikke alt, folk trives både mer og mindre med mastergraden, men det er en fin test.

Fekjær understreker at stipendiatlivet som regel byr på mye frihet, men du bør vite at du klarer å jobbe selvstendig med det.

— Så bør du også ha en stor, faglig nysgjerrighet, og lysten til å finne ut av spørsmålene du lurer mest på, understreker hun.

Tar et oppgjør med mytene

Fekjær bruker også plass i boka på å avmystifisere doktorgraden.

Hun sier det er særlig tre myter rundt doktorgraden hun vil ta et oppgjør med.

— For det første tror jeg mange tenker at man må være ekstraordinært genial for å kunne ta en doktorgrad, sier hun.

Dette tror altså ikke Fekjær lenger.

— I stedet tror jeg man må være ekstraordinært målretta, påpeker hun.

Den andre myter er at mange ser ut til å tenke at avhandlingen deres må være banebrytende.

— Avhandlingen din må ikke revolusjonere hele forskningsfeltet ditt, og i praksis er det helt greit at den bare dytter litt på en flik av fagfeltet ditt.

Sist, men ikke minst, understreker Fekjær at selv de beste forskerne får refusjoner.

— Det er ikke noe vi er flinke til å snakke om, og jeg tror veldig mange stipendiater sitter og tenker at de er de eneste som blir refusert. Sannheten er at vi alle blir det hele tiden. Det er ikke noe moro, men det er en del av dealen, sier hun.

Press, stress og prestasjonsangst

Bakgrunnen for boka var blant annet Fekjærs egen usikkerhet i forkant av doktorgraden hun tok i 2007.

— I tillegg kjenner jeg også mange som har slitt innmari mye, og jeg har sett konsekvensene av det både for dem selv, familien og arbeidsplassen som har investert masse penger i dem, sier hun.

Hun sier at når doktorgradene kjører seg fast har det konsekvenser; både økonomisk, men aller mest personlig.

Spørsmålet er hvorfor så mange sliter med å fullføre avhandlingen.

— Jeg skal ikke påstå at jeg har fasiten, men vi ser jo litt hva folk sier i undersøkelser, sier Fekjær.

Hun sier flere rapporterer inn problemer i veiledning, og mange sliter med press og prestasjonsangst.

— Jeg tenker også at vi ikke er tydelige nok på hva en doktorgrad faktisk er, sier hun, og legger til:

— Vi må bli flinkere til å kommunisere hva vi forventer av stipendiaten, vi som har ansvaret. Da jeg selv var stipendiat tok det tid før jeg skjønte hva det var meningen at jeg skulle gjøre, men det opplevelsen kom litt sent.

Både stressende og behagelig

Larsen, på sin side, sier han synes stipendiattilværelsen er både behagelig og stressende.

— Det er behagelig sånn rent praktisk sett, siden jeg har familie og det er mye som man skal få til å «gå opp» i løpet av en dag, sier han, og legger til:

— Så er det stressende siden det er lett å la både tid og tanke flyte, og det er også en del av arbeidsprosessen. Hvor begynner det ene og hvor slutter det andre…? spør han.

Han sier han har kjent litt på bekymringene om han kommer til å klare å gjennomføre avhandlingen i tide, som etter planen skal leveres i 2021.

Larsen begynte på doktorgraden i januar 2018, og sier stipendiatlivet så langt har levd opp til forvetningene. Foto: Petter Berntsen
Larsen begynte på doktorgraden i januar 2018, og sier stipendiatlivet så langt har levd opp til forvetningene. Foto: Petter Berntsen

— Selvfølgelig har jeg kjent på det, og det er vel noe enhver bør gjør fra tid til annen, sier han.

Han legger til at en viss ydmykhet til yrket er noe de fleste bør ha, men han bekymrer seg ikke for mye.

— Foreløpig har det ikke vært lammende, sier han.

Alt i alt føler Larsen seg priviligert som stipendiat.

— Det å få jobbe med noe man er engasjert i og hele tiden få brynet hodet og tankekraften er noe jeg opplever som veldig givende. Og litt skummelt, legger han til.

— Vi er alle i samme båt

Er du selv stipendiat, og sliter med stress, har Fekjær noen råd også om det.

— Litt av løsningen ligger kanskje i å tenke at alle er i samme båt, sier hun.

Selv brukte Fekjær mye tid på å bekymre seg da hun tok doktorgrad.

— Det er fort gjort å bekymre seg over det jeg kaller bedragersyndrom; at man tenker at andre skal avsløre deg fordi du ikke er flink nok. Men mange er i den samme situasjonen som deg.

Allikevel understreker hun at hun ikke har en ferdig løsning på hvordan slutte å uroe seg for om man klarer å levere avhandlingen i tide.

— Men det kan også være verdt å tenke på hvor heldige dere er, som har fått denne muligheten. Her har noen sett prosjektet ditt og tenkt at det vil de satse på, sier Fekjær, og avslutter:

— Tenk at når du er ferdig kommer du faktisk til å være en av Norges ledende eksperter på fagområdet ditt. Det er ganske flott.

Mange blir ikke ferdig etter planen

Nylig ble doktorgradstallene publisert i Database for statistikk om høgre utdanning, Norsk senter for forskningsdata (DBH/NSD).

Tallene viser at det ble avlagt 1.479 doktorgrader i 2017. Det er 69 flere enn i 2016.

Tross økningen har ikke høgskolene som skal bli, eller har blitt universitet, nådd prognosene sine. Høgskolen i Sørøst-Norge (HSN) forventet 36 disputaser i 2017, men endte på 21. Høgskolen i Innlandets egne prognose sa de ville lande på 28 disputaser, men de endte på 13, hvorav 9 var i egne doktorgradsprogrammer.

Ved OsloMet ble det avlagt 15 doktorgradsavhandlinger, mens målet var 40.

Les også: Færre doktorgrader enn planlagt for ferske og blivende universiteter

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS