Debatt ● randi edland kroken
Det er gjort urett mot Øyvind Eikrem
Universitetsansatte bør kunne regne med å ha organisasjonen i ryggen, også når de står i stormen for deres ytringer.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Nærmest vantro har jeg fulgt den såkalte Eikremsaken ved NTNU etter at den ble offentlig eksponert i september 2018. Jeg har hatt en relativt nær tilknytning til Institutt for sosialt arbeid ved NTNU, der jeg avla min doktorgrad i 2012. Studieårene der representerer noen av mine lykkeligste arbeidsår!
Derfor har det vært tilsvarende vondt å være vitne til at førsteamanuensis Øyvind Eikrems ytringer har ført til en sak av svært stort omfang som har medført enorme omkostninger for ansatte på ulike nivåer i NTNU, men særlig for ansatte ved Institutt for sosialt arbeid, og aller mest belastende for Eikrem som har blitt utsatt for hardhendt behandling med tidligere trusler om avskjedigelse.
Men siden jeg de siste åra har befunnet meg på utsida, har jeg funnet det vanskelig å ta til orde underveis i prosessen. Ikke minst fordi det fra ulike hold hevdes at det dreier seg mer om en personalsak enn en sak om ytringsfrihet.
Jeg kan forstå at flere har opplevd tonen i intervjuet med Eikrem i det høyreorienterte organet, Resett, som ganske polemisk og provoserende, ja endog krenkende.
Randi Edland Kroken, førsteamanuensis ved Universitetet i Agder
Men når jeg nå likevel velger å ytre meg offentlig, er det fordi jeg gjennom sakens gang, ikke minst etter at Datatilsynet har kommentert, har kommet til at det er gjort urett mot Eikrem. Etter flere lesninger av Eikrems offentlige ytringer oppfatter jeg at hans primære budskap først og fremst har dreid seg om nødvendigheten av å forstå dobbeltdrapet på to unge migranters i lys av en videre psykologisk og kulturell kontekst.
Jeg kan forstå at flere har opplevd tonen i intervjuet med Eikrem i det høyreorienterte organet, Resett, som ganske polemisk og provoserende, ja endog krenkende. Men flere av reaksjonene på intervjuet har gitt uttrykk for svært polariserte synspunkter.
Eikrems utsagn er blitt tolket som påstander om ensidige sammenhenger mellom kultur og enkelt menneskers fungering. Jeg har tolket dette motsatt. Tvert imot åpner heller Eikrems ytringer for å se flertydigheten i relasjonen mellom kultur og enkeltmenneskers atferd, slik som for eksempel når han sier:
«Fremstillingen av hendelsen som bare en tragedie, er naiv». Ordet «bare» får en avgjørende betydning, der Eikrem advarer mot en for ensidig tilnærming til den komplekse bakgrunnen som unge afghanere kan være bærere av.
Når stipendiater ved OsloMet har ytret ønske om å «få vekk råtne epler», framstår dette som et svært alvorlig angrep på andre menneskers karaktertrekk. Dette kan jeg ikke se at Eikrem har gjort. Som nevnt har hans tone vært ganske kritisk, så vel til sosialarbeideres som til myndigheters forståelser og håndtering av målgruppa, men så vidt jeg har sett har han ikke offentlig gått ut og angrepet noen ved å egenskapsforklare dem.
Dette er en forskjell som gjør en forskjell. Hvis vi sosialarbeidere bekjenner oss til verdier som respekt og anerkjennelse, samtidig som vi omtaler meningsmotstandere med svært negative egenskaper, faller vi for eget rep.
Så vel sosialt arbeid som barnevern representerer svært komplekse arbeidsområder, ikke minst i spenningsfeltet mellom majoritets -og minoritetskultur. Det siste fikk professor Marianne Gullestad erfare hvor krevende var, da hun ytret seg om nordmenns forhold til innvandring, noe som statsviteren og sosialantropologen professor Iver B. Neumann har gitt en grundig studie av i artikkelen «Maktkritikk som sosialantropologiens adelsmerke» fra 2004.
Neumann viser hvor uhyre krevende det kan være å stå alene mot egne kolleger og maktinstanser i samfunnet. Han framhever betydning av at den som ytrer seg må ha «mathesis», dvs. at en har kjennskap til situasjonen som en ytrer seg om, samt innsikt i den konteksten der ytringene skal utspille seg. Først da kan en få muligheter til å få gjennomslag for egne synspunkter.
Men erfaringene ovenfor viser at det å forutse og om mulig påregne framtidige reaksjoner som de aktuelle ytringer kan utløse, er svært vanskelig. Slik Gullestads offentlige ytringer om norsk innvandring støtte an mot underforståtte og uuttalte regler, synes også Eikrems ytringer å ha gjort det samme.
Det påhviler styringsnivået i universitetene generelt og NTNU spesielt, som Norges største universitet, å påta seg et særskilt ansvar for å utvise kunnskap, som skaper gode vilkår for ansatte slik at de kan ytre seg om spenningsfylte og motsetningsfylte temaer i vårt samfunn. Dette vil spesielt utfordre universitetenes kunnskapsutvikling når de snart skal etablere mange nye mastere i barnevern i Norge.
Noe av det mest avgjørende i barnevernsarbeidet er å ha kunnskap om hva det krever å stå i spenningene, men da må de som ansatte ha ryggdekning i egen organisasjon, slik også forskere trenger det når det kan komme til å storme rundt deres ytringer!
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
NTNU og hovedtillitsvalgte drøfter bruk av sluttpakker
Lytt til sektoren — bevar opprykksordningen
— Ikke skap en kunstig motsetning mellom teori og praksis
HF-fakultetet gambler med unikt fagmiljø
Flere vil studere på BI og Kristiania: — Veldig oppmuntrende
Mest lest
Professor ber dekan om å gå av: — Null tillit
Litt tyngre å få jobb med master
Her får ansatte lønnsbonus for å publisere: — En god anerkjennelse
Student ble tatt for fusk og saksøkte Kunnskapsdepartementet. Nå har hun tapt i to rettsinstanser.
Takk og farvel, masteroppgaven