Debatt ● Arnfinn Andersen og Vidar Gunnberg
Det er feil at studiesentra skaper uorden
Studiesentra i Distrikts-Norge er ingen konkurrent, men en meget god samarbeidspartner for UH-sektoren, skriver Arnfinn Andersen og Vidar Gunnberg.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I forslaget til statsbudsjett skriver regjeringen: «Vi vil at studietilbod skal bli endå meir tilgjengelege for folk i heile landet som av ulike årsaker ikkje kan studere ved ein av dei faste studiestadane til fagskular, universitet og høgskular»
Regjeringen fremhever betydningen av studiesentra som tilrettelegger og stimulator for at folk i distrikta kan ta ei utdanning som arbeidslivet i regionen har behov for. Regjeringen vil videreføre og prioritere satsinga på dette, og foreslår en økning av midlene med ytterligere ti millioner kroner.
Dette er svært gledelige signaler for oss som er opptatt av kompetanse til Distrikts-Norge. Dette vil gi mer tilgjengelige utdanninger i distriktene, og medvirker til å mobilisere virksomheter og innbyggere lokalt til å ta mer utdanning.
Samtidig med at regjeringen øker sin innsats på dette området, kan vi lese i en artikkel i Khrono at «Universitet og fylker roper varsku om desentral satsing». Khrono, som er en uavhengig nyhetsavis for høyere utdanning og forskning, har snakket med flere rektorer som gir uttrykk for at de er skeptiske til regjeringens satsing på studiesentra. Nord universitet og fylkeskommunene Nordland og Trøndelag hevder at «satsingen er uten koordinasjon, og er bekymret over måten satsingen rundt utdanningssentre utføres på.»
De skriver i et brev at regjeringen har valgt å bevilge mye penger til studiesentre etter lokale initiativ uten at dette er koordinert verken med universitets- og høgskolesektoren eller med fylkeskommunene.
Petter Aasen, rektor ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN), er også skeptisk til denne satsingen. Han uttaler at det ikke er behov for slike studiesentre.
Vi merker oss imidlertid at rektor ved Universitetet i Tromsø, Dag Rune Olsen, ikke deler denne skepsisen. Han uttaler: «Mange studiesentre fungerer helt utmerket i dag. De skal se på hvordan utdanningstilbud regionalt bør være, snakke med aktører om behov og så videre, men det er utdanningsinstitusjonene som skal levere høyere utdanning.»
Troms og Finnmark var tidlig ute med desentralisering av høyere utdanning for lærer-, vernepleier- og sykepleiere. Dette har vært særdeles viktige bidrag for å skaffe distriktene nøkkelpersonell. Studiesentra i Troms vært en viktig bidragsyter for å få dette til.
Undersøkelser viser at mer enn 80 prosent av de som har fullført desentralisert sykepleierutdanning tar arbeid i regionen. Mer enn 80 prosent av dem igjen er fortsatt i regionen ti år senere.
Universitets- og høgskole sektoren (UH-sektoren) trenger tydelige politiske signaler og insentiver for å gi mer desentralisert utdanning. Søkningen fra UH-sektoren på de 144 millionene som ble utlyst via Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir), viser at sektoren har vilje til å utvikle desentraliserte studier. Samlet var det søknader på i alt ca 650 millioner fra sektoren på de utlyste midlene.
For å kunne søke på disse midlene var det en forutsetning at man måtte ha en vurdering fra den aktuelle fylkeskommune om at søknaden var i tråd med fylkets kompetansebehov og prioriteringer. Det var et krav om en signert samarbeidsavtale med de som skulle gi studietilbudet (eksterne samarbeidspartnere). Uttalelsen om at satsingen på studiesentra ikke er koordinert og skaper uorden, er derfor direkte feil.
Vi trenger en sterk UH-sektor med robuste miljø, som har evne og vilje til å gi desentrale studier. Vi trenger også universiteter og høgskoler som forsker på og driver innovasjon i distriktene. Det å studere og lære med ståsted i «Distrikts-Norge» må tas mer på alvor. Studiene må i større grad reflektere utfordringer og problemstillinger som man møter i distriktet.
Vi vil også peke på behovet for en bedre desentralisert struktur på fagskolene. Gitt at fagskolene får en mer fremskutt plass i det norske utdanningssystemet, vil det være behov for å se nærmere på hvordan en slik satsing kan trekke veksler på og dra nytte av studiesentrene. Her vil også fylkeskommunen ha en sentral rolle, og dette vil også være viktig og virkelig gagne næringslivet i distriktene.
Mange virksomheter er på konstant jakt etter ledig arbeidskraft, og da er det viktig at arbeidskraftreserver kvalifiseres til arbeid og deltakelse. En slik kvalifisering krever også en desentralisert struktur, og her mener vi mange studiesentre er godt posisjonert.
For å lykkes i dette arbeidet trenger vi en sterk regional aktør som kan stille krav ovenfor UH-sektoren om kompetansetiltak for distriktene. Vi tror at fylkeskommunen kunne være en slik sterk regional aktør. De har også behov for kontakt med aktører som på en fleksibel og dynamisk måte evner å kombinere kompetanseutvikling og lokalt utviklingsarbeid. Studiesentrene er eksempler på en slik aktør og bør anerkjennes som det.
Vi tror at en struktur med studiesentra i distriktene basert på befolkningsgrunnlag, avstander og eksisterende UH-struktur, er viktig for å kunne løse dette samfunnsoppdraget. De er en motor for å avdekke kompetansebehov, spesielt i distrikts Norge, de er gode til å megle fram studietilbud. De bidrar også til rekruttering og kvalifisering av studenter, og til høy gjennomføringsgrad og gode karakterer for studentene. Disse studentene utgjør også et stort reservepotensial for høyere utdanning i Norge. Dette er til det felles beste for hele landet.
Vi hilser studiesentra velkommen. Dette er god distriktspolitikk. Studiesentra i Distrikts-Norge er ingen konkurrent, men en meget god samarbeidspartner for UH-sektoren. Vi oppfordrer til å se nytten av en lokal aktør som kjenner lokalsamfunnet, er god på tilrettelegging av desentrale studier og som bidrar til å rekruttere en viktig søkerreserve.