Det akademiske paradokset om innovasjon
Innovasjon. Debatten om kommersialisering av forskningsresultater og TTO-enes rolle har vært interessant å følge. Så langt har den løpt uten at rammebetingelsene for forskerne som ønsker å bidra er blitt problematisert.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Jeg har tidligere reist spørsmål ved om universitets- og høyskolesektoren, med sine TTO-er, har riktige virkemidler for forskerne, som sikrer utprøving og langsiktighet for innovasjonsprosjekter. I etterkant fikk jeg mange henvendelser fra forskere som kjenner seg igjen i beskrivelsen av utfordringene som ble belyst. Derimot kom det ingen innspill fra beslutningstagere.
Burde det satses bredere og i større omfang for å ta forskningsresultater mot kommersialisering?
Jan Terje Andersen
Vi har brukerperspektivet og vil så gjerne!
Vi har utstrakt brukererfaring og jobber tett sammen med vår TTO Inven2, og det har vi gjort helt siden den ble etablert. Vi har vært gjennom flere innovasjonsløp. Vi har lært og erfart, gjort våre feil og hatt våre suksesser. Vi har utstrakt samarbeid med bioteknologiske og farmasøytiske selskaper. Vår forskningsgruppe har flest registrerte ideer hos landets største TTO.
Vi studerer biologiske prosesser på et detaljert nivå. Vi er drevet av å se det store i det lille. Når vi øyner en mulighet, vil vi gripe den. Vi ønsker at det skal komme noe ut av våre grunnforskningsfunn i form av bedre eller nye medisinske tjenester og produkter.
For å lykkes, har vi erfart at det kreves unik ekspertise og robuste økonomiske rammer som gjør oss i stand til å manøvrere i et felt som er sterkt preget av konkurranse. Vi er en del av en utdanningsinstitusjon, og nesten samtlige forskere som er involvert, har midlertidige stillinger. For å nå avgjørende milepæler i sine innovasjonsløp, trenger de forlengelse av kontraktene sine.
Spørsmålet om det kommer for lite anvendelse og kommersialisering ut av universitets- og høyskolesektoren, må drøftes i lys av hvordan vi forskere faktisk jobber og hvilke incentiver vi har. Burde det satses bredere og i større omfang for å ta forskningsresultater mot kommersialisering?
Når vi øyner et mulig innovasjonsløp, er det for oss avgjørende med både støtte fra egen institusjon, og med ekstern finansiering. Men hvilke muligheter finnes? I dag er de begrenset, og virkemidlene er ikke tilstrekkelig langsiktige.
De senere års innovasjonstiltak ved Universitetet i Oslo og helseforetakene hvor det kan søkes om støtte til opptil ett år med en ramme på 1-0,5 millioner kroner kommer godt med. Ved Universitetet i Oslo har vi også SPARK Norway, som er et 2-årig innovasjonsprogram, samt Helseinnovatørskolen. Dette er gode eksempler på hvordan studenter og forskere kan lære om hvordan forskningsresultater kan utvikles til tjenester og produkter.
Vår forskningsgruppe har hatt god støtte, noe som har vært avgjørende for både fremdrift, og for å sikre lønnsmidler til de unge innovative forskerne i midlertidig stilling. Uten disse midlene hadde vi ikke vært der vi er i dag. Finanseringen er imidlertid begrenset. Den skal dekke lønn og kostbare eksperimenter med rom for noe prøving og feiling, i tillegg til patentering og markedsanalyse som gjøres i tett samarbeid med TTO.
Nasjonalt er det få muligheter for ekstern finansiering av biomedisinsk innovasjon. Forskningsrådet har programmer med noen grad av langsiktighet. BIOTEK2021-programmet, som tildeler midler til tidlig-fase utvikling har vært helt avgjørende for vår forskningsgruppe. Programmet har ramme på inntil 8 millioner kroner fordelt på opptil 3 år. Det blir imidlertid kun gitt støtte til færre enn 10 prosjekter per år. Forskningsrådet har også et milepælprogram hvor det kan søkes om inntil 0,5 millioner kroner til avgjørende forsøk.
Nylig ble det delt ut midler fra Forskningsrådet til kommersialisering av offentlig finansiert forskning, her er BIOTEK2021 inkludert. 135 millioner kroner ble fordelt. Rammen som var satt av var på inntil 170 millioner. Det var 66 søkere, og halvparten fikk finansiering.
Vår forskningsgruppe har lykkes flere ganger i denne konkurransen, men vi har også feilet. Det har fått store konsekvenser, siden det ikke finnes andre muligheter for finansiering. Det stopper opp.
Det er interessant at det er få søkere. Hvorfor er det slik? Er idetilfanget for svakt? Har TTO-ene «silt» og valgt bort mange prosjekter som ellers kunne vært omsøkt? Er kriteriene urealistiske? Burde vi ha programmer som fanger opp spennende prosjekter i enda tidligere fase?
135 millioner av årets tildeling fra Forskningsrådet dekker samtlige fagdisipliner, ikke bare biomedisinsk innovasjon. Er dette en reell robust nasjonal satsning på kommersialisering fra offentlig finansiert forskning? Gir dette tilstrekkelig avkastning på sikt med etablering av ny næring? Til sammenligning ble det i denne omgangen delt ut over 1,2 milliarder kroner til innovasjonsprosjekter i næringslivet.
Det internasjonale fagrådet til Forskningsrådet kom i oktober 2019 med forslag til tiltak. Rapporten ble viet lite oppmerksomhet. Det er synd, for den har klare oppfordringer til hvordan man bør satse for å fremme radikale innovasjonsløp i akademia. John-Arne Røttingen, administrerende direktør i Forskningsrådet, tok initiativet til å opprette fagrådet, som ledes av Georg von Krogh - professor ved ETH Zürich og ekspert på innovasjon.
Fagrådet mener at det må satses på nytenkende forskere med fokus på forskningsmiljøenes egenskaper. Det oppfordres til å støtte mindre komplekse team, gjerne tverrfaglige, hvor det er takhøyde for risiko og utprøving. Det må også være lov å prøve og feile, og det må legges til rette for fleksibilitet og eksperimentering.
