De eier selskapene som er basert på offentlig finansiert forskning

Forskningsresultater og gode ideer basert på forskning ved universiteter, universitetssykehus og andre forskningsinstitusjoner, kan ende som spin-off-selskaper gjennom universitetenes teknologioverføringsbedrifter — TTO-ene. Men for å lykkes i markedet, trengs det kapital.

En av TTO-enes oppgave er å finne investorer eksternt, som er villige til å putte penger i spin-off-selskapene. Når det skjer i en tidlig fase, løper investorene en stor risiko. Det er slett ingen selvfølge at et selskap overlever de første årene.

Men: Dersom det virkelig går bra, kan utbyttet ved et eventuelt videresalg være stort for investorene som har tatt sjansen.

Khrono har koblet selskapene TTO-ene har hatt direkte eierandeler i siden 2011 sammen med aksjonærregisteret. Resultatet er en oversikt over alle personer og selskaper som sitter med eierposter i TTO-enes spin-off-selskaper.

Det er mye risiko og det å gå inn i en tidlig fase i bioteknologi er nok ikke der du finner mest penger. Folk spør meg om jeg virkelig tør dette.

Hans Ivar Robinson

Utenlandske banker med flest eierskap

På topp med flest eierposter, hvis man ser bort fra TTO-ene selv, står en rekke internasjonale banker og fond. Franske BNP Paribas, amerikanske Citibank, Danske Bank, amerikanske State Street, Nordea, The Bank of New York Mellon, amerikanske JP Morgan Chase Bank, Svenska Handelsbanken, DNB. De står alle med flere registrerte eierskap i selskaper som er opprettet på bakgrunn av norsk forskning.

Men bankene står først og fremst med flere eierposter i få selskaper, og først og fremst i børsnoterte selskaper som allerede har vokst stort i verdi og der tiden for den største risikoen må sies å være forbi. De har for eksempel flere eierposter i selskaper som Nordic Nanovector ASA, BerGenBio ASA og Serodus ASA — tre selskaper som utvikler ulik behandling og medisin mot kreft, diabetes og alvorlige sykdommer.

Nordic Nanovector skal være verdt rundt to milliarder kroner på børs, og er i likhet med Serodus startet opp ved hjelp av Inven2. BerGenBio AS er verdt over én milliard og er startet opp ved hjelp av TTO-en VIS i Bergen.

Disse selskapene er det også svært mange som har eierposter i, som følge av at de er store på børs. Av nær 18.000 eierposter i TTO-enes spin-off-selskaper og fond, tilhører 12.300 eierposter de tre nevnte selskapene. Flere andre selskaper har mellom 200 og 300 eiere.

Kombinerer lederstillinger og eierposter

Som styreleder i de to selskapene Zelluna Immunotherapy og Nextera, er Hans Ivar Robinson styreleder for to selskaper som har hatt medvind og som ble startet på bakgrunn av forskning ved Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus.

Som mange selskaper Robinson har vært involvert i, er de to selskapene bioteknologiselskaper, og begge selskapene utvikler behandling mot blant annet kreft. Gjennom investeringsselskapet Birk Venture kontrollerer Robinson også store deler av aksjene i Zelluna Immunatherapy AS og Nextera AS.

Førstnevnte, Zelluna Immunotherapy, skal være verdt rundt 400 millioner kroner på børs. Robinson eier i tillegg til styrelederposisjonen hele 18,9 prosent av aksjene i Zelluna Immunotherapy gjennom Birk Venture.

Enda mer eier Birk Venture i selskapet Nextera, som i 2017 ble verdsatt til 153 millioner kroner. 23,7 prosent av aksjene eies av Robinsons Birk Venture. I NTNU-spin-off-selskapet Apim Therapeutics, også dette et selskap som utvikler kreftbehandling, eier Hans Ivar Robinson litt over seks prosent av aksjene. Også her hadde Robinson en styreverv i årene mellom 2011 og 2017, ifølge hans egen LinkedIn-CV.

Til Khrono sier Robinson at det ikke er en nødvendighet å ha en posisjon i styret til selskapene han investerer i gjennom sitt investeringsselskap Birk Venture.

— Men ofte har jeg gått inn i styret i selskapene jeg investerer i. Det er en stor fordel med kompetente eiere i selskapene, og jeg tror det er en styrke at eiere går inn i styret og hjelper til med utviklingen, spesielt i startfasen, sier Robinson.

Investoren har jobbet mange år i bransjen og bruker det han har lært til å investere.

— Jeg har bakgrunn fra farmasøytisk og bioteknologisk industri, og har jobbet med utvikling og kommersialisering av legemidler innen ulike områder. Kompetansen, erfaringen og nettverket jeg har derfra, bruker jeg til å investere og hjelpe til med og utvikle selskaper. Samfunnet har store medisinske behov, og jeg synes det er en meningsfylt bransje å investere i, sier Robinson.

— Er det mye penger å hente i slike investeringer?

— Det er mye risiko og det å gå inn i en tidlig fase i bioteknologi er nok ikke der du finner mest penger. Folk spør meg om jeg virkelig tør dette. Det er mange skjær i sjøen, man må tenke langsiktig og være tålmodig. I Nextera har jeg for eksempel vært inne i åtte-ni år nå. Men er du flink til å utvikle selskaper, så er det muligheter der.

Bror med eierskap i de samme selskapene

Styreverv hadde Robinson også i BerGenBio ASA, et av fem andre selskaper Robinson har mindre eierandeler i, Men mindre eierandeler betyr ikke mindre verdi — tvert imot. 0,85 prosent eierskap i Nordic Nanovector AS og 0,75 prosent eierskap i BerGenBio ASA betyr aksjer til flere titalls millioner på grunn av selskapenes høye verdi.

Ifølge årsregnskapet til Birk Venture for 2018, har aksjene selskapet eier i åtte spin-off-selskaper startet opp ved hjelp fra TTO-ene, en markedspris verdt 65 millioner kroner.

Robinson sier at han ofte jobber i team med andre investorer. I hans eget selskap Birk Venture jobber for eksempel også Per Oluf Olsen som medinvestor, og Olsen har også styrepost i Nextera.

— Ofte er det mye risiko, og utviklingen foregår i lange løp. Da er det nyttig å jobbe i en gruppe som har evne til å se framover og sammen utvikle selskapet sammen med ledelsen og gründere. Å ha kompetente eiere er viktig for å sikre utviklingen av selskapene.

En annen av de Hans Ivar Robinson jobber sammen med om investeringer, er hans bror, Pål Erik Robinson, som gjennom sitt Ro Invest AS har eierskap i de eksakt samme åtte selskapene som storebror Hans Ivar.

Pål Erik Robinson eier rundt 8,5 prosent i både Zelluna Immunotherapy og i Nextera, pluss en eierpost på 3,5 prosent i Apim Therapeutics. De to brødrene eier gjennom sine investeringsselskaper totalt nesten 33 prosent av Nextera, samt over 27 prosent av Zelluna Immunotherapy.

Ro Invest, og dermed altså Pål Erik Robinson, eier 0,9 prosent av aksjene i Nordic Nanovector, til en verdi av 23,5 millioner kroner. I de åtte TTO-spin-off-selskapene som han og broren har eierskap i, eier Pål Erik Robinson aksjer til en verdi av nesten 51 millioner kroner, ifølge årsregnskapet til Ro Invest for 2018.

IT-legenden som ikke vil være askefast

IT-gründer og ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, Rolf Skår, plasserer også penger i spin-off-selskaper. Gjennom Rolfs Holding AS har Skår, som blant annet har vært tilknyttet CERN i Sveits og har vært direktør for Norsk romsenter i flere år, eierskap i seks spin-off-selskaper. Mest eier Rolfs Holding AS i selskapet Nicarnica AS, et selskap som baserer seg på forskning fra Norsk institutt for luftforskning og blant annet lager teknologi for at man skal kunne fly gjennom vulkanaske.

— Når det gjelder Nicarnica, så var askefast en periode et populært begrep. Men det har ikke vært mange vulkanutbrudd senere, så det er et litt vanskelig marked, sier Rolf Skår selv til Khrono.

Skår sier han har basert hele sitt liv og sin økonomi på resultater fra forskning.

— Jeg kommer fra Kjellermiljøet der jeg var forsker. Senere, da jeg sluttet i Norsk Data, ledet jeg NTNF, en av forløperne til Forskningsrådet. Når jeg nå har fortsatt å interessere meg for forskningsbasert business, så er det blant annet fordi jeg er personlig interessert og glad i det miljøet på Kjeller jeg kommer fra.

I tillegg til Nicarnica har Skår vært tungt involvert i selskapet Wavetrain. Selskapet som registrerer er ikke en TTO-spin-off, men baserer seg på forskning fra forskningsinstiuttet Norsar på Kjeller, og utvilker et sensorsystem som registrer lyden fra tog på skinnegangen.

Rolfs Holding har videre eierskap i fondene Norsk Innovasjonskapital II og Norsk Innovasjonskapital III. Dette er såkalte venturefond, fond som samler investorer til å investere i selskaper i en tidlig fase, over en kortere periode og med høyere risiko. Slik sikres usikre oppstartselskaper kapital, og eierne mulig avkastning ved videresalg.

Ifølge venturefondenes hjemmesider og Proff.no har de to fondene, og dermed Rolfs Holding, penger inne i mellom seks og 13 selskaper. Skår sier han gjennom investeringer i fondene også har styreposter i selskapene. Totalt er det snakk om rundt 20 styreposter i ulike selskaper, deriblant familiens egne.

— Hva er fordelene med å eie gjennom et sånt venturefond?

— Fordelen er at de har avtaler med TTO-ene og dermed fortrinnsrett på å utnytte forskning til kommersielle formål. De har flinke folk med nettverk, noe som er viktigere kapital. De har mennesker som har kunnskap om hvilke selskaper man bør satse på og hvordan man kan realisere mulighetene.

Investorinteresse i arv

Rolf Skår eier imidlertid bare litt under en fjerdedel av Rolfs Holding AS. De resterende eierpostene er jevnt fordelt på Skårs nærmeste familie og først og fremst barn, som har opprettet egne selskaper de investerer i bedrifter gjennom. Etter tap de siste årene, blant annet etter en mislykket satsing på yoghurt-produktet kvarg og ferdigsmurte matpakker, sitter Rolfs Holding AS på aksjer og eiendom verdt ca. 140 millioner kroner.

IT-gründeren har med andre ord sikret sine etterkommere med sine investeringer i ulike selskaper — blant annet selskaper de norske TTO-ene har startet opp.

En av etterkommerne er sønnen Geir Skår. Gjennom selskapet Geir Skår Holding AS har han eierskap i både venturefond som Norsk Innovasjonskapital II og III, og mindre eierskap i Aims Innovation AS og Prediktor Medical AS — to spin-off-selskaper fra forskning ved Universitetet i Oslo, som spesialiserer seg på henholdsvis kunstig intelligens og blodsukkermåling.

I Prediktor Medivcal AS har totalt fem i Skår-familien eierskap. Flere andre i Rolf Skårs nærmeste familie og medeiere i Rolfs Holding investerer i lignende selskaper og venturefond. Selskapene Lev mye AS, LAS invest AS, RIS holding AS og Stella invest er også alle eid av Skårs familie og medeiere i Rolfs Holding, og har til sammen eierskap i 14 TTO-spin-off-selskaper og i fond som Norsk Innovasjonskapital

— Din egen kunnskap deler du også med dine barn, som også investerer i selskaper og i Norsk Innovasjonskapital?

— Alle våre fem barn er gründere og deltar i mine selskaper, i tillegg til sine egne virksomheter. Det har gått i arv, min far var også gründer, sier Skår.

Eier gjennom underselskaper

Av andre enkeltpersoner som skiller seg ut med flere eierskap i TTO-selskaper, finner vi Kjell Arne Aaser. Gjennom Lucellum AS eier Aaser ni ulike spin-off-selskaper. Aaser har eierskap i totalt 75 selskaper gjennom Lucellum AS og selskapet står oppført med eierskap i verdier til 160 millioner kroner i 2018.

Gjennom LJM AS eier Leif Jørgen Moger, nummer 300 på Kapitals liste over Norges rikeste og med en formue på 1,1 milliarder kroner, seks spin-off-selskaper. LJM AS har de siste årene hatt årlige driftsinntekter på rundt 60 millioner kroner.

Kvinnen med flest eierskap i spin-off-selskapene er Ingrid Alfheim. Hun har eierskap i fem slike selskaper. Hun skiller seg imidlertid fra alle de mannlige eierene, ved at hun står som personlig eier i selskapene. Dette gjør at Alfheim må skatte av inntekter ved eventuelle salg, noe de andre slipper.

Tidligere i desember beskrev Dagens Næringsliv hvordan en endring av skattereglene i 2006 gjorde at rike mennesker som investerer i aksjer gjennom egne såkalte holdingselskaper, og ikke som privatpersoner, slipper å betale skatt på fortjeneste ved salg av aksjer. Når salg og kjøp av aksjer foregår i holdingselskapet er de skattefrie, og dermed kan hele overskuddet benyttes til å investere i nye aksjer eller andre investeringer. Slik kan også formuene vokse raskere for de som investerer gjennom sine egne selskaper, enn for privatpersoner som kjøper og selger aksjer selv.

Oslo og Trondheim er ikke Silicon Valley der det står investorer klare og skraper på døra. Det er snarere tvert imot.

Anders Aune

Må finne de rette personene

Hvordan finner man investorene? I NTNU Technology transfer, TTO-en tilknyttet NTNU, er Anders Aune «Head of Industry Relations». Ifølge Aune er det ingen lek å finne mennesker som vil putte pengene sine i nyoppstarta selskaper.

— Det er ikke sånn at man legger ut et selskap offentlig på anbud og så kommer investorene. Her må man finne de som er egnet for selskapet og som har relevant erfaring med riktig type oppstartselskaper fra før. Det er et ekstremt krevende løp man må gjennom for å kunne anvende forskning, og da må man finne de rette personene med gjennomføringsevne, sier Aune.

Aune får støtte av investor Hans Ivar Robinson, i påstanden om at oppstartselskapene trenger eiere med kompetanse på det selskapene skal utvikle.

— Ja, den oppfatningen deler jeg absolutt. De som går inn må vite hva det innebærer og forstå risiko. Man må være inne over tid, i fem, sju, ti år, og ha en følelse av hva det betyr å bygge opp et slikt selskap og hva slags ressurser og ledelse det er behov for. I Norge har vi ikke så mange kompetente eiermiljøer innen dette feltet. Det er større miljøer i Sverige, England og USA, for eksempel, sier Robinson.

Aune ved NTNU Technology Transfer forklarer at TTO-en har et nettverk de benytter seg av når de skal forsøke å finne investorer og gründere til nye selskaper.

— Gjennom vårt nettverk forsøker vi å ha faste møter med investorer og venturemiljøer (venturefond er fond som investerer i nye selskaper med stor risiko, journ.anm.) for å vise fram det vi har. Vi har også møter med internasjonale investorer fordi det norske miljøet er lite, og vi har benyttet oss av det som kalles «entrepreneur in residence». Dette er personer som er gode på å starte opp selskaper og som vi ansetter på korte kontrakter på et halvår eller et år, med formål om å bli gründer når selskapet starter opp. Flere av disse er i gang med sin andre eller tredje NTNU-spin-off, forteller Aune.

— Men vi har ingen eksklusivitet overfor noen. Av og til er det en industribedrift som kommer inn, av og til «business angels» (enkeltpersoner som kommer inn med kapital, journ.anm) som går inn som grundere og investorer. Vi ser også crowd funding som en nyere måte å finansiere på, spesielt i tidlig fase.

Vanskelig å finne kompetente norske eiere

Før jul kunne Khrono fortelle hvor mange selskaper TTO-ene har hatt eller har eierskap i siden 2011. Da fortalte blant annet Inven2, TTO-en tilknyttet Universitetet i Oslo, at den vanligste måten å kommersialisere forskning på var gjennom lisenser. Slik er det også ved NTNU Technology Transfer, men ifølge Aune er det vanligere å starte opp selskaper nå enn før.

— Det er ikke noe mål i seg selv å starte firmaer hvis det finnes eksisterende industri man kan selge lisenser til. Men på universiteter jobber man ofte veldig langsiktig, spesielt innen utviklingen av teknologi, såkalt deep-tech. Det kan være vanskelig å finne lisenspartnere med tålmodighet til å gjøre store investeringer og ta stor risiko tidlig, og derfor kan det være en god løsning å starte opp et eget selskap. Norge er en forholdvis ung industrinasjon sammenlignet med Sverige og andre europeiske land, og vi ser at vi lisensierer mye mer til utlandet enn til norske selskaper. Ofte er det derfor best å starte opp spin-off-selskaper som kan gjøre teknologien mer moden før den kan tas i bruk her hjemme, sier Aune.

Oppstartselskaper blir også vanligere og vanligere på global basis, fordi de kan snu seg raskt og utvikle teknologi på en annen måte enn etablerte selskaper, forklarer Aune. Det er krevende å finne lisensparnere som vil gå inn tidlig, og derfor blir det vanligere å starte opp nye selskaper og lisensiere til disse i stedet.

— Da må vi forsøke å få tak i erfarne gründere og investorer som kan gå inn tidlig nok, og med en pris som er god nok til at gründere kan satse livet sitt på dette. Det er gode tider for gründere med muligheter for trygge og gode jobber, og da kreves det mye å få inn gründere som både har erfaring og som er villige til å ta risiko ved å bli med i et oppstartselskap, sier Aune.

— Oslo og Trondheim er ikke Silicon Valley

Det gjør at NTNU Technology transfer ofte starter opp og bekler rollene i et oppstartselskap selv i begynnelsen, og deretter selger seg ut senere. En vanlig måte å få inn investorer og gründere på, er ved å gi dem en andel aksjer.

— Det er nokså vanlig at man i en tidlig fase gir insentiver til gründer eller investor, gjennom en form for eierskap i aksjer eller opsjoner. Det gjør at man har et felles mål og insentiv for å lykkes med selskapet som helhet, forteller Aune.

— Har dere noe mål om hvor mye av et selskap som bør eies av private eller hvor mange private investorer man vil ha inn?

— Det er fleksibelt, alt etter hvilken rolle vi har og som følge av at vi er opptatt av å få inn de riktige menneskene. Noen ganger eier vi mye i begynnelsen og så selger vi etterhvert til mer erfarne gründere og investorer slik at vi kan gjenbruke pengene på nye prosjekter. Ideelt sett trenger vi ikke eie noe som helst, men heller gi gode, forutsigbare lisenser. Men Oslo og Trondheim er ikke Silicon Valley der det står gründere og investorer klare og skraper på døra. Det er snarere tvert imot. Vi har en liste klar med gode ideer som trenger gründere og investorer. Med Kahoot jobbet vi i åtte år med å få folk interesserte. Nå er kan det være på vei til å bli Norges første «unicorn» (et selskap som stiger raskt mot en verdi på 1 milliard dollar, journ.anm.) og er verdt 7,5 milliarder på børs. Pengene fra salget av Kahoot-aksjene ble gitt tilbake til fagmiljøet på NTNU som sammen med oss utviklet et nytt forskningsresultat til en meget lovende spin-off, sier Aune.

Også Hans Ivar Robinson skulle gjerne sett et større investormiljø i Norge, for kompetente eiere fungerer som en sikkerhetsventil, mener investoren med både styre- og eierposter i bioteknologiselskaper i vekst.

— Jeg skulle gjerne sett flere investorer som kunne gå inn tidlig og som hadde kompetanse på feltet. Det er et problem at det ikke er nok kompetent kapital, og det er nok TTO-ene og resten av bransjen enige i. At man har kompetente eiere gjør at man har en sikkerhetsventil for at det er de riktige prosjektene som utvikles. De fleste prosjekter kan høres spennende ut i starten, men de som kjenner bransjen kan investere i de prosjektene som faktisk kan lykkes, sier Robinson.

Starter hos lokale og eksisterende investorer

I Vestlandets innovasjonsselskap (VIS), TTO-en tilknyttet blant annet Universitetet i Bergen, er det å starte opp nye selskaper den vanligste måten å kommersialisere forskningen. Vanligere enn å selge lisenser, forteller administrerende direktør i VIS, Anders Haugland.

Haugland løfter fram at oppstartselskapene ikke bare kan anvende forskningen, men også etablere nytt næringsliv og nye karriereveier i en region.

— Vi står for eksempel bak BerGenBio, som er blitt en alternativ karrierevei for de som vil ta doktorgrad.

Selskapet er i dag verdt 1,2 milliarder på børs, ifølge Haugland, men selskapet som nå har over 3000 eiere, startet som et oppstartselskap hos VIS. Veien til å finne de store internasjonale eierne, går ifølge Haugland gjennom å starte lokalt.

— Vår erfaring er at selv om du har en case som vi på sikt mener bør ha store internasjonale investorer, så kommer du sjelden noen vei uten å vise til at lokale eller nasjonale investorer er med først. Hvis man kommer med det man mener er en god case, er det første investorene spør om hvorfor man ikke har med lokale investorer, sier Haugland.

Derfor leter VIS som regel etter lokale og eksisterende investorer først, forklarer VIS-sjefen.

— Vi leter blant de som har en profil som passer med casen, eller om de har erfaring med å løfte fram lignende type selskaper. Vi er alltid ute etter noe mer enn pengene. Det kan være kompetanse, nettverk og erfaring med det selskapet skal gjennom, sier Haugland.

— Henter man oftest inn penger gjennom venturefond, eller gjennom enkeltpersoner- og selskap man kontakter direkte?

— Vi har brukt begge deler, og hadde aldri klart finansieringen av selskapene uten en miks av ulike måter å finansiere på. Noen investorer vil gå inn i en konkret case, men andre ønsker å la et fond ta seg av det. Men de første vi snakker om er folk som er en del av et betydelig nettverk av investorer, som har vist at de kan gå inn tidlig. Og som regel må vi vise fram casene til dem mange ganger før de velger å gå inn, sier Haugland.