Sats på gode undervisere!

Dette er to av forslagene som nettopp er lagt frem av en felles arbeidsgruppe nedsatt av UiT Norges arktiske universitet og NTNU. Gruppa har levert en rekke konkrete forslag til hvordan undervisningskvaliteten ved våre to institusjoner bør heves.

Selv om det jevnt over utøves mye god undervisning og veiledning ved norske universiteter, er det ingen tvil om at undervisningsoppgaven fremdeles befinner seg i skyggen av forskningsoppgaven. Denne ubalansen forsterkes av de interne og eksterne belønningssystemer og gjennom måten institutter og fakulteter profilerer seg på. Samtidig kommer det en del kritikk fra studenter mot undervisningskvaliteten, nå sist i en kronikk på NRKs hjemmeside med tittelen Still krav til professoren! Fra nasjonale studentkartlegginger vet vi at studentene jevnt over er mer fornøyd med de ansattes akademiske kompetanse, enn med deres pedagogiske.

Samtidig er vi inne i en utvikling som krever at undervisning og veiledning må ut av skyggetilværelsen. Antall studenter i norsk høyere utdanning har økt fra 160 000 til 260 000 i løpet av de siste 20 årene. Samtidig skal vi forholde oss til utviklingen av studentaktive læringsformer, større vekt på læringsutbytte, større innsats for IKT og læring og langt bedre oppfølginger og tilbakemeldinger på studentenes læringsarbeid.

I sum betyr dette at det nå må tas et krafttak for å styrke undervisningsoppgaven slik at vi sikrer oss at studentens møte med fag og fagpersoner blir den kilde til innsikt og personlig utvikling som vi ønsker det skal være.

Arbeidsgruppa foreslår tiltak på fire områder; klargjøring av kravene til undervisningskompetanse, at undervisningskompetansen vies større oppmerksomhet ved stillingsvurderinger, at det innføres en egen belønningsordning for særlig dyktige undervisere, og at man innfører pedagogisk mappe som måte å dokumentere undervisningskompetanse på.

Arbeidsgruppa mener at kravene som i dag stilles til undervisningskompetanse, er for vage. Konsekvensen blir at det ved vurderinger og tilsettinger legges for ulike krav og kriterier til grunn.  Derfor foreslås noe skjerpede krav og kriterier for de etablerte vitenskapelige stillingskategoriene i sektoren; universitetslektor, førsteamanuensis, professor, førstelektor og dosent.

Arbeidsgruppa anbefaler også at det både ved komitésammensetninger og i den administrative oppfølgingen av stillingsvurderinger og tilsettinger sikres at undervisnings-kompetansen får den oppmerksomhet og behandling som er nødvendig.  Undervisningskompetansen bør ikke lenger innta status som en parentes i den enkeltes samlede kompetanse for tilsetting.

Forslagene om krav, kriterier og oppfølging er en justering og videreføring av ordninger vi allerede har i dag. I tillegg foreslår arbeidsgruppa noe som vil være helt nytt i norsk høyere utdanning, nemlig et belønningssystem for universitetslektorer, førsteamanuenser og professorer som har viet utvikling av undervisningsopplegg stor oppmerksomhet og som kan vise til særlig gode resultater. De som oppnår slik status, tituleres som «merittert underviser», og arbeidsgruppa foreslår at de belønnes med et fast lønnspåslag i form av tre lønnstrinn og at søkerens institutt får en engangsbelønning på kr. 30 000.

Det foreslås egne krav og kriterier for slik status. Her legges det bl.a. vekt på hvordan man har utviklet seg som underviser over tid, at man både formelt og uformelt har vist pedagogisk lederskap og at man har vist evne og vilje til å evaluere og fornye seg som underviser. Det er et sentralt poeng i arbeidsgruppas forslag at ordningen ikke handler bare om å belønne de beste, men også å styrke fellesskapet. Det foreslås derfor at de som får tilkjent merittert status, skal påta seg oppgaver på eget institutt eller fakultet for å styrke undervisningskvaliteten ut over egen undervisning. Eksempler på dette kan være mentoroppgaver overfor nytilsatte, kollegabasert veiledning, ledelse av utviklingsprosjekt o.a. Av den grunn må de som søker også legge ved en orientering fra egen enhet om hvordan man har tenkt å benytte seg av søkeres kompetanse og hvordan man helt konkret vil legge til rette for dette.

Erfaringene fra svensk høyere utdanning så langt tilsier at denne type ordning har effekt, både for den enkelte og for organisasjonen som helhet.

Som grunnlag for å vurdere undervisningskompetansen foreslår arbeidsgruppa innføring av en «pedagogisk mappe». Denne omfatter tre deler: egen refleksjon, uttalelser fra egen leder, kolleger, studenter eller andre og dokumentasjon av egen virksomhet.  Pedagogisk mappe bør innføres som dokumentasjonsform ved søknad på stillinger, ved opprykks-søknader og ved søknad om merittert undervisningskompetanse. Det foreslås også en generell mal for utformingen av en slik mappe.

Arbeidsgruppa er utålmodig og mener at man både ved UiT og NTNUallerede fra høsten av bør starte opp arbeidet med å realisere forslagene. Det understrekes også at realisering forutsetter at begge institusjonene, på alle nivå, forplikter seg på den helhet forslagene representerer og den oppfølging og tilrettelegging som er nødvendig.

Vi prorektorer deler utålmodigheten og ser fram til å ta diskusjonen om forslagene som nå er lagt fram. De fleste er enige om at undervisningsoppgaven og undervisningskvaliteten trenger et løft.  Gjennom oppfølgingen av denne utredningen, og en rekke andre tiltak, vil vi med stadig større trygghet kunne si til våre studenter at de hos oss vil møte et læringsmiljø som de vil ha stort utbytte og glede av.

(Innlegget var først publisert på Nordnorsk debatt).